Ikke deppa men nedfor...

[Beth84g]

Da jeg var på sykehuset var alt helt fint. Jeg følte meg selvsikker og kjente at jeg mestret oppgaben som mamma bra. Alt fallt liksom så naturlig og jeg gleda meg så til å komme hjem og prøve meg på egenhånd. Det eneste jeg brukte JM til var hjelp til å legge hu til puppen. Brystvortene var jo steinharde så det var vanskelig å få det til.

Men da jeg kom hjem følte jeg plutselig at jeg gjorde alt galt. Så kom tankene og skuffelsen over at det ble ks og ikke fødsel... var så mye som dukka opp på en gang. Kjente på ansvaret jeg hadde fått og plutselig ble alt så skummelt og ukjent.

For ikke å snakke om barselstårene da. Satt og grein hele tiden omtrent.

Var absolutt ikke forberedt på alle de følelsene som skulle dukke opp.

 

Fler som hadde det sånn i begynnelsen?

 

Må bare si at nå etter 5 uker er alt bare bra

 

[Kjærlighet <3]

Nå er det lenge siden jeg fødte (3,5 mnd), men ja jeg hadde det også litt på samme måte. Det var min nummer to, og tårene satt MYE løsere enn etter nummer 1. var redd jeg ikke skulle bli like glad i gutten min som jeg allerede var i jenta mi. (det har jeg jo selvfølgelig blitt, det er plass til MANGE i hjertene våre:-)

Heldigvis gikk dette relativt fort over!

[Toffy]

Eg har ei datter på 8 uke og da eg va på sykehuset va eg helt rolig, adrenalinet sto i meg i flere daga, va veldi oppspelt følelsesmessi, men alt gikk i slow motion i hode på meg. Eg huske ikkje så mykje fra den første tida, bare ka eg følte i visse situasjona sitt igjen i kroppen min.

 

Det e først no ting har bynt å gå opp før meg og hverdagen e bynt å bli en vane, eg e aleina om dattra mi, så eg slepp å stresse me å ha d ryddi til en kvær tid. men likevel går all tid til å rydde å vaske når ho sover.... Alt detta gjør eg i en slags zombie tilstand... så e eg så stuptrøtt om kveln at d e fælt, men eg må være opp minst 2 tima etter at ho har tatt kveld. Fordi eg må få litt tid for meg og bare meg, da eg høre musikk eg like og les bøker eller bare sløve foran tv.... Eg vil ikkje miste meg helt å bare være mamma....

 

Tåran e ikkje helt borte, eg kan ha behov før å gråte, men spare det til kvelden, for starte eg på mårran eller tidli på dagen, så ødelegg eg bare hele dagen for meg sjøl, blir meir slitn da.

Tanka e jo overvelvanes.... ho e så lita, men så stor alikavel.... ansvaret e så stort.... frykt for at d ska skje ho nåkka e stort.... frykt for at eg ska gjøre nåkka galt eller ikkje kunne takle en situasjon e rett å slett skummelt, disse tankan kan ta meg helt fullstendi og da e d jo igang.... Men d e godt å gråte av og t.

 

Eg kan si d sånn, før å være så ung som eg e (21) så har eg havna i tøffe situasjona, men har A L D R I vært så sliten som da eg blei mamma. Og eg har sagt d sia eg fikk ho, eg ska ikkje ha fleire unga, ikkje fordi at fødseln va hard, den va rimeli enkel og gjorde jo ikkje på langt nær så ondt som eg hadde forestilt meg.... Det var bare hardt arbeid, vil no heller eg kalle d.

 

Men på grunn av alt tulle me amminga og d presse om amming som eg kjente, og de følelsesmessige påkjenningen eg har opplevd t no har bare gjort meg sikrar i en sak å d e.... ho hold for meg, eg treng ikkje fler.

 

Eg beundre de som har flere unga, men eg missunne dem ikkje.

 

SÅ SIR EG TIL MEG SJØL NÅR D BLIR EKSTRA VANSKELI :

DET ER BEDRE Å TENNE ET LYS, ENN Å FORBANNE MØRKET!