Vet ikke om jeg orker mer....

[Anonym bruker]

Kanskje ikke rett plass å skriv inn men ønsker noen kommentarer ganske raskt...

Kan dere ikke være så snill og si at det er hormonene som snakker og at dette vil løse seg....

 

Ungen er veldig planlagt og ønsket....men nå begynner jeg å få tvil på om dette er det beste.

 

Jeg er veldig glad i mannen min til tross for den egositen han er.

 

Han kan aldri gjøre noe som helst av rutinene med Lene på eget initiativ. og da tenker jeg på å stå opp med henne om morgningen, gi henne frokost, skrifte bleie.

Jeg må be om alt. Jeg må stå opp med henne hver morgning når jeg skal på jobb selv om han begynner senere enn meg, jeg er den eneste som henter henne i barnehagen.

I løpet av det året hun har gått i barnehagen så har han levert henne 1 gang.

 

Jeg får aldri 5 minutter for meg selv, må først ta meg av Lene, så huset. Hvis jeg spør om han kan legge henne så spør han hvorfor????? Er ikke han like mye far som jeg er mor...pappapermisjon skal de ha men gi f....i likestillingen gjør de...

 

Han hjelper meg absolutt ingenting med husarbeidet, bare lager merarbeid. Feks så rydder han aldri opp etter seg, slipper aldri katten ut om nettene så jeg må rydde opp all ugagnet den gjør om natten når jeg sår opp. Jeg har sagt utallige ganger at jeg vil ikke ha katten inne om natten. Han rydder aldri opp brus og chips osc etter seg om kvelden før han legger seg slik at jeg får et svare strev med å forklare Lene hvorfor hun må spise skive og ikke chips til frokost...hvorfor hun skal drikke melk når det allerede står brus i glassene på bordet.... Jeg rydder av bordet når jeg er siste mann i seng, men det skjer vel kanskje en gang i mnd.

 

Jeg ble så sinna i dag tidlig når Lene våknet kl 8 og han ikke orket å stå opp med henne. Han vet at jeg er helt slått ut pga graviditeten, og han har forståelse for det, ungen vil vi jo begge ha og vi gleder oss kjempemye, men jeg vet ikke om jeg orker å være alenemor til 2. Hadde jeg vært skikkelig alenemor så hadde de rundt meg forstått og det hadde vært lettere å be om hjelp, men ingen forsrår hvordan han er og dermed er det vanskelig å spørre om hjelp til barnepass for å gjøre rent, og for å få litt tid for seg selv... I dag hadde vi tenkt at vi skulle gå i Dyreparken, men jeg tror ikke jeg er i humør til det. Han har gitt meg en skikkelig dårlig start på dagen.

 

Jeg forstår ikke hvorfor han kan stå opp når klokken er 4 for å dra ut å fiske, menhan kan ikke står opp med den søte og herlige datteren sin....Hvorfor tenker han at det han gjør gjør han for meg? Hvorfor gjør han ikke noe for å ta sin del? Det er ikke det samme er det det? Er det bare jeg som er klin kokkos i hodet???

 

Ønsker jeg virkelig mer barn med denne mannen...eller er det best å avbryte dette svangerksapet??

 

Jeg blir så sinna på meg selv som tenker slik, har jo lyst til å få et lite nøste til, men jeg vet ikke om jeg har krefter til å fullføre dette......

 

Vær så snill og si at jeg overreagerer og at det er hormoner som snakker. jeg er så frustrert nå og det går ut over Lene også. Kjenner at jeg er veldig amper for tiden og hever stemmen til henne lenge før jeg normalt ville gjort. Jeg er vanligveis ei meget tålmodig jente...

 

Signerer anonym jeg denne gang og håper dere forstår!

 

*Snart 6 fullførte uker og rådløs*

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg

Hormoner gjør ikke saken bedre. Og man blir fort sliten og trøtt når man er gravid. Jeg ville aldri råde noen til å avbryte svangerskapet. Men jeg synes du fortjener bedre! Er samlivskurs noe som kunne hjelpe? Det er etter min mening ikke rett at du arbeider for to og har ett ekstra barn i mannen din. Sett han ned og vis han det du skrev over. Få i gang en dialog. Er han like glad i deg som du i han, vil han ikke miste deg og ønske å gjøre en innsats.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men for en idiot og egoist av en mann. Vet ikke engang om jeg kan kalle han mann........... Min samboer tar seg av alt som har med hus, barn, hunder, butikken osv nå når jeg er gravid og dårlig og ikke orker annet enn å ligge på sofaen. Han gjør det av egen vilje og uten en eneste sur mine. Han sier det er han sin oppgave når jeg er gravid. Vet jeg er veldig heldig, og skryter masse av han. Mine venninner med ett eller flere barn har det som meg, så vis dette innlegget til din såkalte mann så han får litt å tenke på!!!! Signerer også anonym:-))) Lykke til videre, du fortjener bedre

[Anonym bruker]

Problemet er det at vi har det faktiske veldig bra fortiden oss i mellom det er bare det at han tenker på seg selv. Det har vært vårt største problem de 12 årene vi har vært sammen.

 

Jeg prøvde å få ham til å forstå sist jeg gikk graivd,, om ikke under graviditeten men han har fått høre det mange ganger etterpå.

 

Jeg tror ikke det er noe poeng i samlivskurs fordi vi har diskutert det såååå mange ganger og han vet det. Han ser at det er rotet men det mangler en kobling i hodet hans som sier at : når det er rotet så må vi rydde opp. Han bare går pent forbi alt rotet. Tror ikke et samlivskurs kan hjelpe oss med denne koblingen...

 

han har sine lovlige grunner til å være redusert, men en gang i blandt må han da vel kunne hjelpe til....

 

hufff og huff så jeg har klart å rote livet mitt til.......

 

*Snart 6 fullførte uker og rådlør*

[Zoey]

Jeg tror at kanskje en utenforstående kanskje vil sette ting i perspektiv på en annen måte enn du klarer det. Når vi går og gnager på det samme temaet så tror jeg de slutter å høre på oss. Slik dere har det tenker jeg at det hadde vært bedre om han bodde vegg i vegg i sitt eget rot, og du hadde kun deg og jenten å rydde etter. Så kunne dere forstatt være kjærester. Det hadde ikke gått så alt for lenger før han så hva du gjorde hjemme.....

 

Jeg tror fullt og fast på at der finnes løsninger. Si at det er nok og at dere må snakke sammen og finne ut av dette. At det ikke er noe alternativ å fortsette slik. Du må passe på deg selv så du ikke sliter deg ut! Og det er litt hannes jobb også å vise deg omsorg og ta sin del. Det er ikke for mye forlangt. Dere er jo glade i hverandre.....

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke helt den typen som liker å bla opp problemene våre for fremmede..derfor også jeg signerer anonym...

 

Tror dere det hadde vært en løsning om jeg lager en kalender med at mandag, onsdag og fredag skal hele første etasjen støvsuges. annenhver lørdag skal han stå opp med Lene og annen hver søndag. Det motsatte gjør jeg.

 

Jeg tar meg av alle klærne, men mandag og torsdag skal han tømme bosset på badet osv...

 

Tror dere dette kunne ha fungert?

 

 

*Snart 6 fullførte uker og rådløs*

[Anonym bruker]

Det er jo ingenting å tape på å prøve det:)

[mamma til yalisa]

Oj dette minnet meg på mitt forhold med ex en. Har en nydelig datter med ham, men han kunne bare passe henne de gangene jeg jobbet, og da var det bare så vidt. Sto han opp med henne, så var det kun for å sove videre på sofaen, slik at hun likevel kom og maste på meg. Han tenkte kun på seg selv, og gjorde akkurat som han ville.

Var veldig glad i han, og holdt ut i mange år. Venner av meg skjønte ikke hvorfor jeg var med han. Mente jeg fortjente bedre. Og nå først ser jeg hvor ille det var. Mye bedre å være alenemor på ordentlig enn sammen med noen. Da slipper du ihvertfall å irritere deg og bruke energien din på det.

Nå er jeg alenemor, men har ny kjæreste som jeg venter barn med. Vi hadde ikke planlagt dette, men er glade uansett. Han er helt omvendt av min ex, og ar virkelig vist meg at han bryr seg. Tror han vil bli en flott far :-)

Jeg mener ikke med dette å si at du bør bryte ut av forholdet, eller at du ikke burde få flere barn med han. Det får du selv avgjørde. Men ønsker du flere barn, så er ikke abort et lett valg. Du klarer deg uansett alene :-)

Lykke til

[JuneOgSpireNr4*høygravid*]

Ja, samlivsbrudd er vel ikke det første man tenker på,

men jeg var alene, med mine 2 første i mange år, og vet du,

det gikk helt fint, for da var det ingen mann som krevde noe av meg, og

jeg kunne ta husarbeid og sånt når det passet meg.Jeg kunne bruke energien min på barna og når de var lagt for kvelden kunne jeg slappe av om jeg ville det, eller å ta litt smått i huset.

Jeg sier ikke at du skal ga fra mannen din, men om du velger

det, så kommer du å klere deg fint.

Skjønner at du vurderer å avbryte sv skapet, men, min mening er at

da er det bedre å kutte ut forholdet, han gjør jo ikke det akkurat

lettere for deg, heller omvendt.

Lykke til i alle fall :-)

[Anonym bruker]

Synes ikke det er så dumt og avbryte sangerskapet jeg om du ønsker det. det er nok av skilsmissebarn her i landet...

[JuneOgSpireNr4*høygravid*]

SV: Anonym

 

Men synes du det er bedre at barna vokser opp med foreldre

som krangler da? Eller som konstant

er uenige eller uvenner? Nei, da er skillsmisse bedre..Jeg er skillsmissebarn selv , og jeg er da blitt et bra menneske for det:-)

[Anonym bruker]

Tror du missforstod meg, var ikke det jeg mente. men hvis man er i tvil så er det lov med en abort...

[Anonym bruker]

Om det er en trøst kjære hovedinnlegger så har jeg problemer med min mann også. Har mest lyst til å hive hele dritten ut. Han forandra seg over natta, plutselig hadde ikke jeg noe jeg skulle sagt, følelsene mine tramper han over. Han stakk av for en helg, når jeg ba på mine knær om han ikke kunne bli hjemme siden jeg er syk. Men nei.

Det var ikke sånn, men så fort kan folk forandre seg.

Sender deg trøsteklemmer i fleng..

 

Hilsen ei som vet hvordan du har det...

[Zoey]

Jeg tror skilsmissebarn har det bedre enn de som lever i krangling og uenigheter. Jeg vet jo ikke om det er mye krangling i dette forholdet, men noe som er verdt å tenke på er jo at barn lærer hjemme hvordan det skal være. Dersom mamma tar alt, så er det stor fare for at datteren vokser opp med den holdningen og ender opp med like stor arbeidsmengde som moren. Og en sønn.....

[Tommage♀♂]

En ting er hvertfall sikkert; enten må den patetiske unnskyldningen du har av en mann skjerpe seg så til de grader, ellers avslutter du samlivet med ham. Hadde aldri funnet meg i en sånn oppførsel! Et barn er begges ansvar! Uff, jeg som klager over min sambo, men nå ser jeg jo at han er en engel i forhold!

 

Sett deg ned og gi ham klar beskjed om hva du vil ha forandringer på, og er han ikke med på det ja da vet du at han ikke er glad i deg. Høres jo mer ut som han trenger hushjelp enn kone spør du meg.

 

Mulig dette ble et krasst svar, men nå ble jeg bare så provosert!

[JuneOgSpireNr4*høygravid*]

Ok, mulig jeg misforstod deg, abort er lov ja,

men akkurat i dette tilfellet tror jeg nok at jeg ville

valgt barnet fremfor en slik mann, men det er bare min

mening da :-) Det er nok ikke noe enkel situasjon å befinne seg i.

[JuneOgSpireNr4*høygravid*]

Ja, tenk på barna også da, hva slags far og rollemodell

er dette?

Arv og miljø er en ting, men hva ungene ser og lærer hjemme

er den største påvirkningen..

Det har vel ikke denne karen tenkt på.

Alle kan endre seg, og i denne saken er det absolutt nødvendig!

[Old_Dad]

Min kone viste meg dette innlegget og det gjorde meg svært trist å lese. Jeg er antagelig ikke noe ekspert på å gi råd angående dette temaet, men det gjør meg trist å lese at den som skal være din støttespiller ikke fungerer.

 

Joda det er nok mye hormoner i kroppen din nå om dagen som bidrar til å forsterke inntrykkene dine, men likevel er det ikke til å putte under en stol at mannen din trekker seg unna.

 

Når jeg leser innlegget ut fra din synsvinkel begynner jeg å tenke på om ikke mannen din også sliter med et problem. Det er ofte svært vanskelig for menn å innrømme at de ikke strekker til og gjør derfor irrasjonelle ting for å unngå "smerten".

 

Mitt råd er, før du velger ett av to alternativer, at du prøver å få med deg mannen din til familierådgivning. Det kan ofte åpne øynene hans samtidig som du også får et bedre innblikk i hans hverdag.

Slik jeg forstår det kan det være en viss mangel på kommunikasjon mellom deg og mannen din. Ofte hjelper det begge parter dersom man får løst opp i dette. Dersom det ikke er noe følelsesmessige problemer mellom dere vel og merke.

 

Jeg håper på det sterkeste at du og mannen din klarer å løse opp i dette og at dere får en fin tid sammen med barna.

[Kris.]

Å gud som jeg kjenner meg igjen,,, men han er nok ikke like ekstrem, men jeg må be om alt og bæsje bleier tar han ikke--- tisse bleier tar han når jeg maser.. husarbeid gjør han ikke, går ikke tur med hunden, synes han har gjort masse om han tar ut av oppvaskmaskin (noe han sjelden gjør)

Tenkt samme tanker som deg men funnet ut av jeg vil ha et barn til samme ehva som skulle skje.. vi er veldig glad i hverandre og jeg syns jeg har drømme mannen må mange måter , det mangler kun det å hjelpe til.

Mannen min er ekstemt mye borte i jobb også, jeg føler jeg aldri har avlastning, tid til meg selv eller noe... jeg legger ungen min 365 dager i året!! er lei jeg også...

 

Hva med å vise dette du skrev her til mammen din??

det var det jeg fikk lyst til nå...

Lykke til videre vennen...

håper det ordner seg.

jeg er anonnym jeg også nå.

[Anonym bruker]

Vil bare si tusen takk for mange gode ord og råd.

 

Jeg har sagt til ham at han er nødt til å hjelpe meg hjemme for jeg strekker ikke til alt selv.

 

jeg har laget et skjema som går over 2 uker hvor jeg har satt opp arbeidsoppgaver, hva han skal gjøre og hva jeg skal gjøre og så bytter vi uken etterpå. Der står alt fra å legge Lene til å gå ut med bosset og ta ut bossdunkene. Så får vi se. Han sa at det var greit og at forstod meg godt at jeg ikke klarte alt selv. Han har faktisk vært bedre i dette svangerskapet enn sist. Men da jobbet han 2 fulltidsjobber så det var liksom ikke så mye igjen av ham til meg.....Nå har han bare 1 jobb og jeg har sagt at han er nødt til å hjelpe meg. Så får vi se hva som skjer. Er så utrolig glad i ham at jeg velger å prøve dette som en løsning før evt familierådgivning.

 

men tusen takk for mange gode ord...får håpe det vil løse seg....

 

mange klemmer i fra hovedinnlegger.

 

*Snart 6 fullførte uker og rådløs*

[Anonym bruker]

Eg fatte ikkje koss du kan finna deg i det. Har venninner som opplever det sama.. det blir bare verre itte kvert så dokk blir gamle,å eg meine livet e for kort te å ta seg te takke me någe sånt. Alle fortjene å vær lykkelige,noe du ikke er! Tror han trenger å få et hardt aprak bak. Flytt ut noen uker/mnd sånn at han tar alvor. Visst det kan hjelpe dere så skal du ikke tenk på hva barnet dere vil føle om saken,de er tilpasningsdyktige.. å tro meg du vil iallefall ikke få det verre..

 

 

[Gjest]

Dette her var litt trist å høre.. hva med å snakke sammen med mannen og fortelle hvordan du føler det og hva du ønsker og ikke ønsker.. hva med å lage en plan som kan henge på kjøleskapet der dere kan dele på arbeidsoppgaver? det er veldig viktig å diskutere om, da det dreier seg om barn...

si at du blir sliten og ikke vet om du orker enda mer om det fortsetter slik... og du sa at dere begge ønsker barnet..hvis han virkelig ønsker et barn til, vil han kanskje forstå og sjerpe seg? allefall litt? så du kan slappe av litt mer...

jeg synes du fortjener litt fri.. spar litt penger nå... si til mannen at idag SKAL han ta seg av jenta, fordi du SKAL på spa...

 

håper det ordner seg for deg.. pga at jeg er veldig mot abort, håper jeg ikke du må ta det... menmen... forstår også din situasjon...

 

masse lykke til allefall!

 

og sender en varm klem...