Ikke alt er rosenrødt her nei.. (langt)

[Anonym bruker]

Vil være anonym nå..Trenger å lette hjertet mitt.. Jeg har en gutt på snart fem år, faren og jeg flyttet fra hverandre da han var seks mnd. Vi har hele tiden vært venner og samarbeidet godt om sønnen vår. Det var en felles avgjørelse å flytte fra hverandre. Jeg brukte vel ett år på å komme over han. Etter en stund begynte han å snakke om at han ville vi skulle fine tilbake til hverandre. Men jeg ville ikke. Jeg hadde det fint alene. Vi hadde ulike prioriteringer i forhold til familieliv, jobb, trening og venner. Når jeg forventer lite har man lite å tape.. Han har hele tiden stilt opp for sønnen sin og vi har tilbrakt tid sammen alle tre.

Men så begynte vi da å innlede ett slags forhold igjen, pga studier og jobb så vi hverandre sjelden. I sommer har vi bodd i samme by igjen og jeg er gravid. Overraskende for oss begge, men å beholde barnet har vært det eneste jeg ønsket. Han har heller ikke sagt noe annet. Vi snakker om å flytte sammen igjen, men vi ser at det er vanskelig. Vi er uenige om mye, pengeforbruk, prioriteringer i forhold til bruk av tid og sex lyst..

Jeg er glad i han, men vi har aldri tid til å snakke om noe. Han synest jeg stresse så fort jeg tar opp noe jeg tebker på og han sier lite. Han har sagt at han har få forventninger til forholdet, men vil at vi skal prøve. Jeg mener vi bør komme til en slags avtale om hvordan spesielt han skal prioritere tiden sin (ikke så romantisk akkurat, men nødvendig). Jeg har begynt å forvente tid og ting av ham og jeg synest ikke han oppfyller noe. Plager meg at jeg forventer noe i forhold til meg, for jeg hadde det bra da jeg var alene og slapp dette.

Er usikker i forhold til fremtiden og tror jeg ender opp alene. Og kanskje det hadde vært like greit? Blir lei meg av å legge meg alene kveld etter kveld, kjenne spark og ikke dele det med noen. Er fryktelig misunnelig på alle som skryter av kjærestene sine og skulle ønske det var meg. Flaut er det og, hvis vi ikke får det til å fungere.

Er det noen som har prøvd par-rådgivning?? Jeg vil ha TID med faren til barna mine, men får det ikke til. Trenger å prate med han!

[Gjest]

Huff ikke noen grei situasjon.Vil bare sende deg en stor klem og ønske deg/ dere lykke til videre :0)

Sikkert ikke dumt å prøve rådgivning.

[Mamman til Sofie 180207]

Ta ham med på rådgivning. Jeg har ikke forsøkt det selv, men min nærmeste venninne har gjort det - og vært lykkelig fordi de gjorde det før hun flyttet ut i sinne.

Der vil de hjelpe dere å forstå hverandre , og det kan sikkert være godt for deg å få ham til å HØRE deg.

Det virker jo absolutt som han vil være sammen med deg, så forhåpentlig får du ham med på noen slike møter.

 

Lykke til!!!