Ungen vår er helt umulig,og nå klarer jeg snart ikke mer!

[Kosemaisen :-)]

Han er 8 mnd og en ordentlig sta og sint unge.

HAn vil ikke sove,vil ikke spise,våkner mange ganger pr natt og krever pupp.

Han sutrer hele dagen og hylskriker når han ikke får viljen sin.Han kan ikke sove alene,og eneste som roer han ned er å rive eller dra meg i håret.Og det er så utrolig vondt!!Ikke har jeg hår igjen heller nesten!

Han vil ikke sove i sin seng,og vi kan ikke ha han i vår seng lenger,Han sparker,kryper rundt,drar oss i håret osv på natten.Når jeg legger han tilbake i sin seng etter amming må jeg stå å kose på han i en halvtime hver gang før han roer seg ned.

Tørr ikke la han skrike pga alle skrekkhistoriene her inne...Dessuten er han så sta at han kan holde på i flere timer.Han er ikke en gutt som kan skrike fem minutt og så sovne...

Han vil ikke sitte i vognen sin og ikke leke alene.

Men når han er med andre folk er han en engel.Smiler og pludrer og sjarmerer alle i senk.Forstår ikke hvorfor han er så umulig hjemme!

Men nå orker jeg ikke mer.Jeg er lei av å bli dratt i håret,utslitt av å stå opp flere ganger pr natt,og ødelagt av å høre på sutring hele dagene!

Ikke har han vondt e.l forresten,for han tier stillt så fort han får viljen sin,komme opp osv...

Har dere noen tips til hvordan vi kan gripe fatt dette her

Vil ikke snakke med de på helsestasjonen,jeg liker ikke helsesøstera,og sist jeg fortalte mine bekymringer ang staheten hans anbefalte hun meg psykolog fordi jeg bekymret meg for mye!

[2mine, 2 dine å vår på vei:-)]

Hehe. Hørtes nesten ut som tulla vår for noen måneder siden. Hun er så sinnsykt sta og kan iallefall gi lyd fra seg. Hun er nå 11 mnd og er blitt mye bedre. Samme hva andre måtte mene - vi hjalp henne å komme i gang med lek og lurte oss så vekk...til slutt funket dette. Når hun begynte å bli mer fornøyd på dagen tok vi natten for oss...De gangene hun våknet, gikk vi inn og sa "nå er det natt,natti" så fikk hun ligge en stund før vi gikk inn og gjentok det samme. Etter en stund fant hun ut at dette ikke var vits. Det kan enda hende hun våkner om natten,men da får hun bare ligge. Det har iallefall funket for oss.. Dere må nesten bare bestemme dere for en måte og gjøre dette på som passer dere og så være konsekvente og holde denne metoden. Gå på biblioteket og lån noen bøker om emnet:-)

Lykke til

[Anonym bruker]

En liten tanke (og la det være helt klart at jeg IKKE er ekspert!:-)):

 

Kan det være at gutten merker at du (og evt pappan) er stresset/lei situasjonen? Jeg kan ihvertfall merke på jenta mi at hun fornemmer når jeg er stresset. Det gjør ihvertfall ikke hennes humør bedre...

 

Men jeg kan ihvertfall godt forstå at du blir litt lei, ja.

 

 

[Expat]

Hei!

Et litt radikalt forslag, har du/dere fornuftige foreldre som kunne ha hjelpet dere et par netter? Vi hadde suksess med avvenning ved hjelp av mormor og morfar, det gikk ufattelig lett! For det foerste saa har de jo lang erfaring med smaabarn, for det andre er de mindre tappet for soevn. Skriking var det lite av. Saa faar dere sove en natt eller to, og foreldrene dine/hans faar stjerne i boka.

 

Det er ufattelig frustrerende at umuliusen blir verdens beste barnebarn, og "forstaar ikke hva dere klager over" Heldigvis var jeg advart av en venninne, saa det gikk ikke innpaa meg

[Expat]

Er det forresten noe utviklingsmessig nytt? Krabbing? For da setter separasjonsangsten inn!

[druett-gutten kom 030106:)]

Jeg tror at litt tid alene for å slappe av litt for både mamma og pappa hadde hvert noe å tenke på. Her følger knøttet mitt humør som om vi skulle være samme person:)

Er jeg sliten, krever han mere. Er jeg i flott humør, kan han være borte fra meg i flere timer uten at det gjør noe:)

 

Vi driver med nattavvenning og da sover jeg på stua mens den snille pappaen tar ham om han våkner:) Gir smukk eller vann om han vil ha det. I natt sov han fra rundt 1930 til 0630:)

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Huff, høres ut som om dere er i en vond sirkel. Jeg vet ikke annet enn å tipse deg om en side som heter www.tettinntil.com. Her får du tips om ulike måter å bære barn på. Her har vi også vært igjennom peroider i utviklingstrinn der hun har vært litt krevende. En bæreannretning gjør det mye enklere for foreldre. Hun sitter på magen min eller ryggen, mens jeg får gjort mye i huset og det er aldri sutring når hun bæres. I tillegg får hun masse kroppskontakt når hun bæres og da klarer hun seg i lange peroider selv på gulvet. I tillegg opplever jeg at hun sover roligere de dagene vi har bært ekstra mye.

 

 

[Anonym bruker]

1) Helse søster er viktig å ha syn jeg!

om du den ene passer ikke for deg du kan bytte sikert. Jeg tror ikke det er kun en helsesøster jobber på helsestasjon. Det er viktig med fagperonal.

2) guten di er ikke for liten. Må prøve å sette grense!

La han gråte. det gjør ikke noe.

3) hva slag sikerlig histori du har hørt !?

[Anonym bruker]

Helsesøster er viktig å ha om hun har god kompetanse som helsesøster og mange av Norges helsesøstre gjør en god jobb. Noen helsesøstre har dessverre ikke opptadert seg tilstrekkelig på spedbarnspsykologi og gir derfor råd som er gamle og utdaterte. Vær kritisk til det helsesøster sier, man finner mye litteratur selv om man leter.

 

Gutten din er bare 8 mnd. Gråt er fortsatt det viktigste formidlingsmåten barnet har. Lytt til barnet og ikke la det gråte uten respons!

 

Det er lett å finne motargumenter mot Dr. Ferbers metoder (om det er denne teorien du sikter til, anonym))

 

http://www.babyprat.com/front/index.php?option=com_content&task=view&id=22&Itemid=48

 

 

[torch]

Ja, dette høres ut som separasjonsangst ifbm utvikling. Støtter de over som foreslår bæring.