Alt er ikke rosenrødt her nei.. (litt langt)

[Anonym bruker]

Trenger å lette hjertet mitt.. Jeg har en gutt på snart fem år, faren og jeg flyttet fra hverandre da han var seks mnd. Vi har hele tiden vært venner og samarbeidet godt om sønnen vår. Det var en felles avgjørelse å flytte fra hverandre. Jeg brukte vel ett år på å komme over han. Etter en stund begynte han å snakke om at han ville vi skulle fine tilbake til hverandre. Men jeg ville ikke. Jeg hadde det fint alene. Vi hadde ulike prioriteringer i forhold til familieliv, jobb, trening og venner. Når jeg forventer lite har man lite å tape.. Han har hele tiden stilt opp for sønnen sin og vi har tilbrakt tid sammen alle tre.

Men så begynte vi da å innlede ett slags forhold igjen, pga studier og jobb så vi hverandre sjelden. I sommer har vi bodd i samme by igjen og jeg er gravid. Overraskende for oss begge, men å beholde barnet har vært det eneste jeg ønsket. Han har heller ikke sagt noe annet. Vi snakker om å flytte sammen igjen, men vi ser at det er vanskelig. Vi er uenige om mye, pengeforbruk, prioriteringer i forhold til bruk av tid og sex lyst..

Jeg er glad i han, men vi har aldri tid til å snakke om noe. Han synest jeg stresse så fort jeg tar opp noe jeg tebker på og han sier lite. Han har sagt at han har få forventninger til forholdet, men vil at vi skal prøve. Jeg mener vi bør komme til en slags avtale om hvordan spesielt han skal prioritere tiden sin (ikke så romantisk akkurat, men nødvendig). Jeg har begynt å forvente tid og ting av ham og jeg synest ikke han oppfyller noe. Plager meg at jeg forventer noe i forhold til meg, for jeg hadde det bra da jeg var alene og slapp dette.

Er usikker i forhold til fremtiden og tror jeg ender opp alene. Og kanskje det hadde vært like greit? Blir lei meg av å legge meg alene kveld etter kveld, kjenne spark og ikke dele det med noen. Er fryktelig misunnelig på alle som skryter av kjærestene sine og skulle ønske det var meg. Flaut er det og, hvis vi ikke får det til å fungere.

Er det noen som har prøvd par-rådgivning?? Jeg vil ha TID med faren til barna mine, men får det ikke til. Trenger å prate med han!

 

[Anonym bruker]

Hvorfor har han ikke tid, eller vil ikke bruke mer tid på deg? Hva legger han da i å prøve et forhold igjen? Høres ut som han er opptatt av dere ihvertfall og det er jo bra, men det er jo noe som mangler et sted tydeligvis. Forhold er jo ofte hard jobbing og masse kompromisser.Tror det er her mange har litt for høye forventninger og høye krav. Men man er jo to som må jobbe for det, og da må man nødvendigvis snakke sammen ja. Romantikk er viktig,men kanskje ikke det man bør sette først. Har man et grunnleggende godt forhold med respekt for hverandres behov vil det bli bedre plass til romantikk. Ofte kan parterapi hjelpe å sette fokus på de tingene man har problemer med å finne ut av sammen, da har man på en måte satt av tid til akkurat det og en objektiv person som kan se ting utenfra. Men det krever at partene faktisk ønsker å satse ordentlig. Å satse betyr jo faktisk at man gir fra seg noe for å få noe...har inntrykk av at mange menn (og sikkert mange damer) har litt problemer med akkurat det. De vil/kan liksom ikke forandre seg,oppfatter alt som mas,forstår ikke,det går liksom ikke inn uansett hvordan man prøver å forklare. Kanskje mindre ord og mer direkte behov er et språk de fleste forstår. Jeg trenger å få ha deg mer for meg selv! Jeg trenger å snakke med deg! Jeg trenger at du hører meg og ser meg! Det høres jo ut som dere er glade i hverandre,så da er det jo verdt å kjempe litt. Men man må jo være to om det helst. Det er riktig at du skal forvente noe av han, og han burde forvente noe av forholdet han også, hvis ikke blir det en litt for passiv holdning. Det holder ikke i lengden. Han har kanskje ikke innsett hva han er i ferd med å miste. De færreste gjør det før det er for sent desverre. Lykke til ihvertfall...