Hjelp til å overbevise min mann...!!!!

[Marit83 *06.06.09*]

Etter ett års ekteskap gikk jeg fra mannen min, jeg var frustrert, ung å reagerte i uvite! Vi har en sønn på 4 år sammen. Det ble en veldig stygg sak, med rettsforberedende møter og mye stygge ord frem og tilbake. Etter ca. 6 mnd begynte vi å finne tonen igjen (selv om vi hadde en "rettsak" gående). Etter hvert ble det mer og mer... Vi trakk barnesaken sammen for 3 mnd siden (ble for dumt å møte i retten når han bodde hos meg!) Vi har hatt det kjempe bra disse 4-5 mnd sammen, langt fra slik forholdet vårt var før (turbulent og usikkert) og har vært på flere ferier o.l i sommer. Vi skal flytte inn i huset "vårt" igjen om ca. 1 mnd når det er ferdig oppusset, og gleder oss til det. Saken er den; for en uke siden fant jeg ut at jeg er gravid, mine tanker var blandet. Jeg har ønsket meg et til barn i tre år, og er VELDIG klar for en liten til. Vi prøvde å bli gravid i ett år før vi gikk fra hverandre uten hell (men en spontan abort), og da var vi veldig klar begge to. Når jeg sa det til min "mann" flippet han helt ut, og ga meg egentlig beskjed om at det var enten han eller barnet. Han vil absolutt ikke ha et til barn ennå. Han har myknet litt, men er ennå av den oppfattning at vi skal ta abort. Jeg orker ikke tanken engang!! Var akuratt slik med førstemann og, da var jeg til og med på sykehuset for å ta abort. Jeg vet jo at tidspunktet er ikke akuratt max, men vi har det jo kjempe bra og er jo ennå gift (separert)... Føler hodet mitt eksploderer snart av alle tanker somm svirrer rundt... Har noen råd til meg???? Trenger det sårt...

[Hurra_69]

Jeg skulle ønske jeg hadde noen virkelig gode råd, men det finnes jo ingen fasitsvar. Kanskje mannen din fortsatt er redd for forholdet og framtiden? Det er nok mange ting dere burde nøste videre opp i og snakke om?

Kan du tenke deg å få barnet uten ham? Trenger han mer tid å modnes på? Jeg skulle ønske du slapp å ha slike problemer, men heller kunne nyte graviditeten! Det virker for meg som om dere må snakke masse sammen og finne ut hva dere virkelig vil med hverandre og livet sammen.

Elsker dere hverandre nok - eller er det gammel trygghet? Sammen finner dere nok svarene som gjør at du tar den avgjørelsen som er riktig for deg og dere.

Klem!

 

[lavero]

kjip situasjon da:...off..han er vel redd dere ikke er stabile nok siden det har vert mye styr i det siste! og er vel ikke klar for enda en unge...om dere har det bra nå så var det jo det dere ønska før dere ble separert...begrunn det me det kansje?har selv tatt abort en gang da det var mest han som ikke var klar for det..det er ikke noe gøY!! hvor langt er du på vei??

lykke til...hilsen meg 6,4 uker på vei

[Marit83 *06.06.09*]

takk for støtten... jeg er 5+4 uker. Før bruddet var han veldig klar for familieøkelse, og syns det var veldig synd vi ikke ble gravid. Jeg hadde en spontan abort som var veldig tung for meg, å følte ikke jeg fikk den støtten og "omsorgen" jeg trengte etter det. Tror kansje det og var med på å dra meg lengre fra han. Familien hans har veldig stor innflytelse på han, og de ønsker ikke meg inn i familien igjen, de klarer ikke å godta det som skjedde ennå, så jeg tror det og er med på å gjøre han mer frustrert. Syns det er utrolig av voksne mennesker å ikke respektere sønnen sin mer, det er hans liv. Har vi komt oss over det som har skjedd å tilgitt hverandre er det ikke dis sak å gjøre ting vanskeligere. Med vårt første barn var det helt likt. Jeg følte jeg hadde valget mellom han og barnet. Jeg var på sykehuset og, men klarte det ikke. Da gav han meg en stor klem å sa at alt ordner seg. Jeg kan ikke fatte og forstå at han kan gå fra kone og to barn selv om vi begge syns tidspunktet var svært dårlig! Tror nok jeg er klar til å bære frem og oppdra barnet alene, jeg har en veldig god å trygg familie og rundt meg som stiller opp og hjelper meg hvis jeg trenger det... Men MEST AV ALT vil jeg jo selvføgelig ha med mannen min/faren til barnet på den fantastiske opplevelsen det er å få og oppdra et barn

[Hurra_69]

Jeg ønsker deg alt det beste og håper du tar et valg du ikke angrer på, uansett hva du gjør! Håper å høre hvordan det går med deg videre!

Varm klem!

[Marit83 *06.06.09*]

Hei igjen..

En stund siden jeg har vært her nå! Jeg kommer nok til å beholle barnet, jeg tror rett å slett ikke kroppen å tankene mine klarer å ta abort! Det som har gjort det vanskeligst, er at jeg føler jeg "mister" tid med mitt andre barn hvis jeg ikke tar abort, for da går vi jo tilbake til annen hver uke. Men på en annen siden så tror jeg ikke at forholdet mellom meg og min mann kan bestå hvis jeg blir "presset" til abort, å da "mister" jeg jo tiden med Sander i tillegg til at jeg har sorgen for det nye barnet som jeg da har tatt vekk! Jeg kan nok ikke klare å leve viderer med en mann som ønsker å ta vekk barnet vårt så sterkt at han går fra meg hvis jeg ikke gjør som han sier! Jeg har en kjempe god og støttende familie, og venninner som jeg vet alltid kommer til å være der for meg, så dette klarer jeg strålende ser frem til å kunne glede meg fult og helt gjennom svangerskapet...

[Stratos med 3 barn]

Høres nesten ut som om du må revurdere hele den mannen en gang til synes jeg. Kanskje takke for deg og beholde barnet?

[Stratos med 3 barn]

Hehehe - i dag er jeg helt håpløs!!! Svarte på innlegg 1 jeg... Godt du har funnet en løsning )

[1G+2J]

Synes du har gjort et riktig valg. Hvis han elsker deg, så blir han med på dette, hvis ikke så er han ikke verdt å kaste bort tid på. Kos deg med ungene du.