Jeg orker bare ikke mer... Nå vil jeg våkne fra marerittet....

[Adalis]

Jeg har levd i en tung sky i tre uker nå, siden jeg mistet i ma... Og jeg klarer ikke komme meg ut... Jeg blir helt satt ut bare noen nevner graviditet, og stenger meg inne etter det... Vil ikke prate om det, samtidig som jeg vil prate om det... Jeg gruer meg til å bli gravid igjen... Føler ingen livslyst... Det er en eneste ting jeg har et sterkt ønske om hver dag, og det er å drikke meg driting så jeg kan glemme bare for noen timer.... Klarer det daglige som kreves av datteren min, men så fort mannen min er hjemme fra jobb, så lukker jeg meg inne... Jeg kan ikke være hjemme alene hele dagen, da blir jeg nervevrak... Må ut og treffe noen, snakke om "vanlige" ting. Føles ut som jeg er fanget i sorgen... Var hos legen idag, og jeg sa den samme gamle frasen jeg alltid sier hos leger "jo takk, det går bra".... Jeg blir så sint på meg selv, hvorfor kan jeg ikke forstå dette?? Jeg håper og tror det er et mareritt, og hver morgen jeg våkner og skjønner at det bare er noe jeg har innbilt meg så vil jeg bare bli under dyna hele dagen... Orker ikke noe husarbeid... Jeg har ikke kontakt med noen av vennene mine lenger. De prøver å ringe osv, men jeg vil bare ikke... Hun ene er gravid... (Hun drittkjerringa....)

Avlyste besøk av hun og ei annen ikveld... Orket bare ikke... NÅR GÅR DETTE OVER????? Jeg vil ikke være slik lenger....

 

Er det normalt at det varer sååå lenge????

 

[moren til sprett]

Uff, dette høres ikke bra ut, Adalis.

Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men jeg har ingen fasitsvar. Jeg kan imidlertid fortelle deg litt om noe jeg synes har vært nyttig for meg etter at jeg mistet et barn i ma for en drøy måned siden:

 

Hva er det du tenker når du stenger deg inne med sorgen din? Hvilke tanker er det som kverner om og om igjen i hodet ditt? For meg hjalp det å prøve å sortere dem litt: å finne ut hva som plaget meg mest og formulere det så presist jeg kunne, sånn at jeg kjente igjen tankene når de dukket opp. Da kunne jeg på en måte si "hei du, tunge tanke, deg har jeg sett før", og da var det lettere å bearbeide tanken videre istedet for å fortsette akkurat der jeg var sist. Jeg tenker på det tankearbeidet som en spiral: tankene kommer helt sikkert tilbake, men forhåpentligvis klarer jeg etterhvert å ta dem litt videre, sånn at jeg unngår å hele tiden å gå i sirkel og stadig komme tilbake til samme sted uten å komme videre.

 

Tror du det kunne virke for deg også?

I såfall utfordrer jeg deg til å prøve å formulere de 3 (eller 4 eller 5..) tankene som går igjen oftest og plager deg mest. Du kan tenke dem, skrive dem ned for deg selv, eller dele dem med oss her.

 

Stor klem fra

[Adalis]

Takk for tips og råd... Vet at de tingene jeg tenker kommer igjen og igjen, men kommer ikke på de nå.. Det skal jeg gjøre neste gang.....

[Kris.]

Uff, gir deg en god klem... jeg hadde ma i juni og vet godt hvordan du har det.. synes folk glemte så fort også hva jeg hadde gått igjennom.... jeg var lei meg lenge, men vet du hva, den 18 juli ble jeg gravid igjen, kun 1,5 måneder etter maen....

Det er det som er det beste man er veldig bruktbar etter en abort. så legg ikke hendene oppe på dyna, ta de under;)

 

Håper det ordner seg for deg snart vennen...

god klem fra

[Faylinn]

Jeg syns ikke tre uker er vannvittig lenge. Jeg var i tilsvarende bunnløse sorg og apati i ca en måned, og etter det tok det nesten en måned til før humøret snudde seg og jeg så positivt på fremtiden. Selv da hadde jeg tilbakefall med tunge stunder, men i det store og hele var jeg som vanlig og trodde jeg kom til åbli gravid i løpet av et halvt år. Det ble jeg også. Tre dager før "terminen" hadde jeg er EL som gjorde meg gravid.

 

Noe som er litt pussig er at jeg nå kan tenke tilbake på en biltur vi tok midt i sorgen, og tenke at det var en fin tur! Kanskje det var det enste lyspunktet i de tyngste ukene? Vi er veldig glade i bilturer da. Er det noe du liker godt å gjøre som du tror du kan presse deg til selv om det virker mer som ork enn glede? Kanskje det hjelper litt? Prøv å bryt ut av den vonde sirkelen, men gi deg selv tid.

 

Jeg holdt meg litt unna venner og familie i starten jeg også, men etterhvert var det en befrielse og snakke med dem om vanlige ting. Har du en nær, ugravid venninde du kan prøve å gå en tur med og skravle om alt og ingenting for eksempel?

 

Hold ut! En dag blir det lysere tider, men hvor lang tid det tar for deg er vanskelig å spå siden vi er så forskjellige. Ønsker deg alt godt!

 

 

[M*A*S*H*]

Kjære deg, jeg vet ikke når dette går over for deg - men jeg vet at det må bare ta den tiden det trenger. Det er snart et halvt år siden jeg mistet, så jeg har blitt bedre i løpet av den tiden uten tvil, men sorgen er der fortsatt. Vi har ikke blitt gravide på nytt slik vi ønsket, og det forsterker kanskje sorgen eller minner oss på den hele tiden.

 

Ikke vær sint på deg selv, Adalis, det hjelper ingen ting. Det kroppen din opplever nå er naturlig etter hva du har vært igjennom, og akkurat som etter et beinbrudd trenger sjelen vår tid for å gro. At du skåner deg for gravide venner har jeg heller ikke vanskelig for å forstå. De mener det så innmari godt, men det blir litt sårt å høre om alle deres gleder hele tiden. Innimellom er greit, men noen gravide (det vet vi - vi har vært gravide vi også!) blir fryktelig opptatt av kun dette som vokser i magen og lite opptatt av omgivelsene.

 

Det toppet seg for meg rett etter jeg mistet da ei venninne ringte for å fortelle at hun var gravid (hun visste jeg hadde vært til utskrapning dagen før) og lurte på om jeg ville være med å se på babyutstyr. Ja right. Kjempelyst, sant?

 

Det er et mareritt å miste, venn. Og det finnes ingen trylleformler som kan slå dette bort og gjøre verden helt lyserød som før. Men alle sår gror - noen ganger blir det litt arr etter dem, men det er blir en del av oss det også. Gi deg lov til å sørge, Adalis, og vis respekt for det kroppen din forteller deg. La husarbeidet støve ned så lenge- det går ikke noen vei det, og se om du ikke har en venn som kan bli med på kafe eller drikke te hos deg og skravle om akkurat det du måtte ønske.

 

En eneste fornuftig kommentar fra en utenforstående har jeg hørt angående det å miste et ventet barn; "Lille venn, det var et annet lite barn som venter på deg, ikke dette her!"

 

I det ligger det håp, og også aksept for at man har mistet noen som er gir sorg.

 

Ta vare på deg, girl. Jeg finner fortsatt ikke ut av msn men jeg finnes her eller på min mail.