Gravid uten glede, så rart....

[Faylinn]

Da jeg ble gravid i oktober i fjor ble jeg i løpet av kort tid vanvittig lykkelig, gikk i en rus jeg ikke hadde opplevd siden jeg var nyforelsket. Som dere alle vet er fallhøyden stor og smerten uutholdelig når spiren dør, exu i november. :-/

 

Nå er det en måned siden jeg fant ut at jeg var gravid på ny. I begynnelsen så jeg etter blod hver gang jeg var på do, og ville ikke slippe gleden løs. Jeg holdt tydeligvis godt igjen, for selv om jeg var på UL for to uker siden og alt var i skjønneste orden, kommer ikke den lykkefølelsen. Jeg er ikke direkte engstelig lenger, bare helt kald. Jeg klarer ikke ta innover meg at det lille knøttet på UL betyr at jeg skal bli mamma i mars. Tror det ikke. Jeg har bøttevis med symptomer, men føler meg bare syk. Det hjelper ikke at venner og familie også er litt avventende, alle bare ser det an liksom... Hvor lenge får jeg være gravid denne gangen?

 

Syns det er så trist for den lille at ingen tør glede seg ordentlig over det nye livet som er i gang. :-( Prøver å ta meg sammen og fortelle h*n at at h*n er veldig velkommen og sånn, men det er litt patetisk.

 

"Alle" sier at gleden kommer nok snart, men jeg er 8+2, burde den ikke ha kommet? Håper den kommer sammen med magen, for det blir et leit svangerskap hvis jeg ikke rekker å glede meg i det hele tatt..

 

Jaja, det var det deppeinnlegget. Men det hjelper å skrive her hvor det blir lest av jenter som er de nærmeste til å forstå.

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Kjære Marianne75!

 

For en fantastisk nyhet at det endelig klaffet for dere nå! Har fulgt med deg inne på UA - og det klaffer heldigvis for de fleste til slutt =)

 

Forstår deg godt at du er engstelig og bekymret - det er ikke rart etter den opplevelsen du har vært gjennom. det er egentlig litt rart...man blir så uendelig oppgitt og lei seg når man mister ufrivillig, og tenker ikke på annet mens man prøver på nytt enn at om jeg bare nå blir gravid igjen, så vil alt bli så mye bedre! Tida man prøver er forferdelig (var i alle fall det for meg) lang...man er så utrolig utålmodig og kan bare ikke vente på en positiv gravitest. Og når den først dukker opp, blir man igjen fylt med en angst og usikkerhet uten like!!! For da er man redd for at det skal ende galt IGJEN, ikke sant?

 

MEN...du er jo nå kommet langt på vei allerede, Marianne!!! Uke 9 er jo kjempebra - og flott at alt ser bra ut så langt! At du har mye symptomer er jo også et godt tegn. Jeg tror nok som både du og andre sier, at gleden vil komme snikende over deg etter hvert - sakte men sikkert, vil morsgleden bre seg innover i hjertet ditt og gjøre deg krystallklar over at du faktisk skal bli mamma til en liten nydelig gutt eller jente i mars. Om ikke følelsen kommer i løpet av de neste ukene, er jeg sikker på at den kommer sammen med at magen din vokser og når du begynner å kjenne den lille bevege seg inni magen din. Det er en unik følelse, som jeg nesten allerede savner (har 12 dager igjen til termin!!!)

 

Håper du får litt bedre følelse etter hvert - men du skal trøste deg med at du er langt i fra dene eneste som har tenkt slik du gjør. Jeg var glad da jeg ble gravid 4 mnd etter min MA (i august i fjor =( , men var veldig bekymret frem til jeg var nesten halvveis!!! Men snuppa inni magen ser ikke ut til å ha tatt noen skade av det...hun spreller og dulter og hikker og styrer på som bare det! Så gi deg selv tid til å bli vant med tanke på at du faktisk er gravid igjen....gleden kommer tidsnok den =)

 

Masse lykke til videre!

[Faylinn]

Tusen takk for koselig svar, blir helt blank i øynene her. Huff, så mye tanker og hormoner om hverandre. :-) Jeg får stole på en med erfaing og ikke prøve å presse meg til å glede meg før det kommer av seg selv, for jeg har prøvd det også uten hell.

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Ja, ikke sant - det funker ikke å presse frem følelser som man egentlig ikke har! Men tro meg - det vil komme! Ingen tvil om det =)

 

Ha en fin dag videre - og prøv å gjøre ting du har lyst til å gjøre. Slapp av så godt du kan og prøv å tenke at dette kommer til å gå bra. Det er nok det du tenker mest på - at det er derfor du ikkeklarer å slippe jubelen løs! Vil jeg tro!

 

Ha det godt så lenge - vi snakkes sikkert igjen =)

[¤Kab&snuppene2006&2010¤]

Hei Marianne

 

Meg kjenner du jo godt:)

 

Jeg klarer fortsatt ikke helt ta innover meg at dette skal gå bra og at jeg vil bli mamma som et resultat av dette svangerskapet. Sånn er det bare med meg.. har blitt sånn etter det jeg har opplevd, og må bare prøve å akseptere at det er sånn det vil være for meg. Samtidig så skal man jo være klar over at det er også helt naturlig for alle gravide å ha ensgstelser i forbindelse med graviditeten. Er ikke så lett å vite hvilke engsteler man har pga sine erfaringer og hvilke som kommer som en naturlig reaksjon på at man venter barn.

I tillegg så er jeg litt engstelig som person, og det gjør det neppe noe bedre.. I dag er jeg 27+2 og i min 28 uke. Det sies at hvis fødselen skulle starte nå så overlever 9 av 10 barn. Men likevel er jeg vettskremt. Har mye kynnere om dagen og mye tyntflytende utflod. Jeg tenker på fostervannslekkasje og er redd noe som ikke skal skje før om flere mnd ennå skal skje. Har tidligere vært inne for sjekk fordi jeg trodde jeg lakk fostervann og det viste seg å bare være utflod. Jeg prøver å si til meg selv at det må være det nå også, men det ligger en gnagende følelse bak som sier meg at noe ikke er som det skal..

 

Jo, hvis ikke den store gleden slippes løs i svangerskapet så tror jeg ikke du skal bekymre deg.. den komme rnok i allefall den dagen barnet ditt blir født:) Jeg skjønner og vet veldig godt hvor frustrerende det føles å ikke klare å glede eg over graviditeten som "alle" andre. Men vi får bare gjøre det beste ut av det. noe mer kan vi ikke gjøre. Vi er farget av vår erfaring vet du..

 

Lykke til videre Marianne. Håper gleden vil komme litt etter hvert. Er ikke godt å ikke klare å slippe gleden løs. det gjør litt sånn vondt innerst inne i hjerterota liksom. For man ønsker jo ikke noe annet enn å være gravid og håpe på at man får et friskt barn til slutt, men samtidig er det så fryktelig skummelt...

[Faylinn]

Godt sagt, kab. Vi har det nok ganske likt, men jeg engster meg altså ikke så veldig mer, jeg bare venter.. Sånn som i går gjorde jeg noen ryggøvelser som ga noen veldige strekksmerter i magen, men jeg tenkte at dette er helt uproblematisk for babyen. Det sies jo at man kan gjøre alt annet enn kick-boxing og fallskjermhopp omtrent! Med mindre jeg begynner å blø eller får voldsomme kramper igjen, er jeg ganske rolig, men altså heller ikke lykkelig.

 

I går kveld snakket jeg litt med en venninde om dette, og sa at jeg så frem til at babyen ble et barn som jeg kunne ta med på tur, museum, hytta, bake boller sammen og sånn, og da kilte det såvidt i magen! :-) Kanskje jeg skal prøve med litt meditasjon og positiv tenking?

 

Kab, jeg ser det er treff på fredag, men siden jeg jobber på dagtid kan jeg ikke komme. Kanskje vi to skulle dra igang et treff en kveld begge kan, og satse på at flere slenger seg på? Om et par uker når formen min sikkert har stabilisert seg og jeg ikke trenger å sove middag og sånn.. :-)

[¤Kab&snuppene2006&2010¤]

Høres ut som en plan Marianne:) Både det med meditasjonen og arrangere treff på kveldstid:) Lets go for it!