trenger litt trøst.....

[Anonym bruker]

vet ikke hvordan jg skal begynne....det innlegget her hører vel til flere kategorier.... rett før jul ble jeg sammen med en fantastisk gutt, og sjokket var da stort da jeg ble gravid så og si på første forsøk. Hadde gått på p-piller i mange mange år sammenhengende, og dum som jeg var trodde jeg ikke at det skulle være så lett å bli gravid, så ja, jeg var uforsiktig... Hadde sluttet på pillen ca en mnd før, fordi jeg var singel, hadde hørt at det kunne være lurt me en pause over så mange år, og hadde ingen planer om å finne meg en ny mann med det første..... Tenkte jeg skulle begynne på igjen så snart mensen kom, men det gjorde den da aldri....

Min første tanke var abort, for jeg hadde da ingen planer om å få unge med en jeg nettopp hadde møtt..... Men legen ville jeg skulle tenke meg om ut den tida jeg hadde..... Snakka med venner som hadde tatt abort og angret....snakka med mamma, som sa at jeg kom til å velge rett og at hun gledet seg til å bli bestemor...... Og snakka selvfølgelig med kjæresten min, som utrolig nok ville ha ungen..... Så dum som jeg var, lot jeg meg overbevise om at en abort kom jeg nok til å angre på, mens en baby er noe man ikke angrer på.... Men det må være noe veldig feil med hodet mitt..... for mens mine jevnaldrende venninner lever og ånder for graviditeten, angrer jeg bare på at jeg kunne være så dum å la meg overtale.....

Problemet ligger i at jeg også hadde sex me eksen min i desember. vi tok våre forholdsregler, og jeg fikk mensen etterpå, og dette var før jeg ble sammen med min nåværende kjæreste. Og jeg har hele tiden vært sikker på at det er han jeg er sammen med nå som er faren..... Dette blir også bekreftet av både menstermin og ultralydtermin.... Men ligger over symfysemål, og magen min er unormalt stor, så nå når fødselen nærmer seg, tenker jeg mer og mer over dette......

Vet ikke hva jeg skal gjøre om det viser seg at eksen er far til ungen min..... Han jeg er sammen med nå, er uten tvil verdens snilleste mest elskverdige mann, og jeg kan nå si uten tvil at det er han jeg vil dele resten av livet mitt med..... Men samtidig går han jo der og gleder seg som en liten unge til å bli far, og tenk om han ikke er det??

holder på å tenke meg ihjel for hver dag som går, og ender alltid opp full av tårer....elsker mannen min, men tror ikke han vil oppdra eksen min sin unge, ettersom de har veldig lite til overs for hverandre.... hadde jeg kunne velge opp igjen, så hadde jeg nok valgt å ikke få ungen..... og på grunn av dette sliter jeg sinnsykt med dårlig samvittighet....for ungen har jo ikke fortjent å være uønsket..... gråter meg i søvn hver kveld, og føler at jeg ikke har noen å prate med. legen kunne ikke brydd seg mindre, jordmora har mange felles venner av meg og mamma bare gleder seg til å bli bestemor.....

måtte bare lette litt på hjertet... trenger litt trøst for å komme meg gjennom resten av svangerskapet.... vet det er selvfortjent, men lite å gjøre med det når jeg først er kommet så langt........

[Anonym bruker]

Hei stakkars deg.

Det første som slår meg nå er at det er din depresjon som fører deg over på tankene om hvem som er faren, ikke noe annet. Så lenge du tok dine forholdsregler med din eks og i tillegg hadde mensen etterpå, tror jeg trygt du bare kan slappe av. At magen din er større enn gjennomsnittet er ikke unormalt, mange vokser mer enn andre.

 

Jeg tror din mor hadde rett jeg, og at det du ble overtalt til var det rette. Du kan ikke angre et barn, men du kan angre en abort resten av livet. Et barn er kun glede, selv om det er krevende. At du tviler nå kan tyde mer på en form for svangerskapsdepresjon, og kanskje ikke har noe som helst med ditt valg å gjøre. For som du skriver, faren til barnet er verdens beste mann og du er ikke i tvil om at det er han du vil dele ditt liv med. I tillegg så er du så heldig å ha han støttende ved din side, han ønsker virkelig dette barnet!

Prøv å slapp av og nyt det som vokser i magen din. Det kan kanskje føles merkerlig og uvirkelig nå, ja, kanskje t.o.m. feil. Men mye av dette kan endre seg når barnet kommer ut, alt kan snus til glede. Prøv heller å se det flotte i livet som vokser i magen din, og ver glad for at mannen du vil dele ditt liv med ønsker dette.

Ikke misforstå meg, jeg forstår at dette kan være vanskelig å se dersom du nå tviler på om det valget du tok var riktig. Men prøv, både for din del og for barnet i magen din sin del, å se at denne situasjonen kan endre seg til det mye mer positive når du har født ditt mirakel. Gled deg heller over hva du har i magen og alt det flotte som er i vente.

 

Lykke til videre, håper det vil gå bedre for deg.

[Anonym bruker]

Litt mer trøst... jeg lå langt over symfysemål - helt "off the charts" som det heter. Stort barn, mye fostervann, stor morkake. Kutt ut de tankene du har oppe i hode ditt, de bare sliter deg ut. Du har ingen grunn til å tro at det ikke er kjæresten din sitt barn, og det hjelper INGEN at du går og bekymrer deg. Kos deg så mye du kan, men elsklingen din sitt barn, og rett og slett STOPP tankene. Det kan du faktisk velge! Sliter du med en depresjon, som ble nevnt i forrige innlegg, så få hjelp for den. Ikke grav deg ned! Du har et fantastisk lite barn i magen, uansett! Men helt realistisk... du hadde mensen, som vil si at det ikke skjedde en befruktning den måneden, ny eggeløsning, og vips, et barn! Det skal litt til at de tar SÅ feil på ultralyden, og ihvertfall når det også stemmer med siste mens!

løkke te!=)

[Anonym bruker]

hei!

Skjønner at dette ikke er så lett, men jeg tror/vet at dette kommer helt sikkert til å gå bra! Husk at du er gravid og at følelsene sitter utenpå kroppen din for tiden. Jeg tror at etter du har fått dette lille nurket, kommer du ikke til å angre!

Lykke til!!

Dette går bra!