Mannen min har ingen forståelse...

[Anonym bruker]

Jeg sliter med ekstrem fødselsangst som bare blir værre og værre for hver dag... Skal til samtale med jordmor på sykehuset imorgen, så jeg håper det hjelper og jeg håper virkelig hun forstår hva jeg går igjennom.

 

Har prøvd å prate med min mann om angsten, men han har ingen forståelse. Han sa jeg måtte ta meg sammen. Presterte også å si at jeg går jo inn for å være vanskelig når jeg ikke tror alt kommer til å gå veldig bra under fødsel.

Ååååååååååååå jeg blir så rasende på han. Idag er jeg overhode ikke på talefot med han nei!!!

 

Bare synes jeg hadde fortjent litt mer forståelse fra han... Er det virkelig så vanskelig å forstå....

 

Uff måtte bare få ut litt frustrasjon...

[Polyanna71]

Det ER vanskelig å forstå andre mennesker angst, depresjoner o.l. Det er vanskelig å forstå hvorfor de ikke bare kan ta seg sammen og heller være litt konstruktive. Det gjelder også folk som har flyskrekk, edderkoppfobi eller hva som helst. "Hallo - det ER jo ikke farlig!" får man lyst til å si....

 

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å ikke få støtte fra ham det er viktigst å få støtte fra - jeg ville bare forklare at han er ikke "slem", bare helt normalt lite forstående.

 

Jeg tror det vil være en god ide om mannen din får være med til en samtale med noen som virkelig KAN dette med fødselsangst, og som med litt autoritet kan forklare ham hva det dreier seg om.

 

Mannen din har i i TEORIEN helt rett: Det er klart at en fødsel blir mye verre om man går inn i den lamslått av skrekk, enn om man går inn i fødselsarbeidet med et grunnsyn som sier at "nå skal jeg og kroppen min gjøre en JOBB sammen! Det blir utrolig slitsomt, men jeg vet at kroppen min har fantastiske krefter, og jeg skal hjelpe den med å få det til!". Det hjelper å tenke på rier som jobbeøter og ikke smerterier.

 

Men det han ikke forstår er at dette ikke er MULIG for deg når du er så redd som du er. Det hjelper lite å fortelle en person med ett bein at det hadde vært gysla praktisk om han kunne løpe med to bein...

 

Heldigvis finnes det bedre hjelp for deg enn for folk som mangler en fot. ;-) Jeg håper du møter en flott jordmor som kan hjelpe deg å mestre angsten din.

 

Jeg ønsker deg en flott fødsel - det er livets største opplevelse og kan være helt vidunderlig. Det unner jeg deg! :-)

 

 

 

[Murmeline]

Bra svar fra Polyanna:)

Ja, fødselsngst blir ofte verre og verre for hver dag man ikke får snakket om den. Flott at du skal i samtale i dag:) Det beste er om mannen din kan være med i en slik samtale, så har man større mulighet tilå forstå.

 

Vil bare dele med deg at min mann har hatt sine ups &downs i forbindelse med min fødselsangst.

Vi har prøvd å prate, jeg har prøvd å forklare, og han forstår ikke hvorfor det låser seg i hodet mitt. Han tror nesten at jeg vil ha angsten min i fred, at jeg ikke ønsker å bli kvitt den. Han synes jeg er vrang...

Dette jeg forteller om nå, var en skikkelig VOND krangel, hvor jeg faktisk trodde vi kom til å gå fra hverandre.

Etter denne krangelen har ting blitt litt bedre, han fikk formidlet sin frustrasjon, og jeg fikk sagt at jeg trenger han, som støtteperson, ikke som fiende. Fødsel eller ikke, tiden som kommer nå er avhengig av fullstendig tillit.

 

Håper dette kan få deg til å forstå han, møte han i en konstruktiv krangel, og at dere kommer bedre ut på den andre siden.

 

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

Vil bare ønske deg lykke til med fødsel! Håper det går bra!

[Cinnamonnroll]

Det er veldig lett for en mann å uttale seg om hvordan kvinner bør oppføre seg i et svangerskap eller under en fødsel.. Fodi at de aldri trenger å ta stilling til dette selv - noengang!

 

Utrolig dårlig gjort av mannen din å være så arrogant og lite forståelsesfull.

 

Jeg forstår følelsene dine 100% og du har all rett iverden å føle det du føler.

 

På den andre siden tror jeg du kommer til å takle fødselen kjempefint - bare gi klar beskjed til jordmoren om hvilke tanker du har og hva det er som gjør at du gruer deg. Da vil hun ta hensyn til dette og ivareta deg under fødselen.

 

Dette vil gå kjempefint - tenk, om ikke så lenge skal du få møte babyen di Prøv å fokuser på tiden etter fødselen og se heller på fødselen som noe du må i gjennom for å treffe gutte eller jenta di!

 

Masse lykke til!!!

[Anonym bruker]

Følte bare litt for å svare på innlegget ditt. Jeg fikk for 14 år siden mitt første barn, og denne opplevelsen var kjempetøff, da fødselen varte i mange timer. Var heller ikke forberedt på at en fødsel tross alt er hardt arbeid/samarbeid med kroppen. Dette førte til at jeg utviklet sterk angst i forbindelse med fødsler, og turte ikke få flere barn av frykt for en like vond opplevelse:-( Jeg ble imidlertid gravid igjen for ett år siden, og brukte mye energi på å grue meg til fødselen. Søkte om keisersnitt, men etter samtale med en hyggelig jordmor som lovte å ivareta meg under fødselen, valgte jeg å føde vaginalt likevel. Dette angrer jeg IKKE på i dag. Jeg følte meg trygg og ivaretatt under fødselen, fikk også tilbud om epidural, men det rakk jeg ikke å få! Visst var det smertefullt, men det gikk veldig greit bare man er inneforstått med at det er en fødsel,å at det er en naturlig smerte. Høres kanskje dumt ut for deg, men jeg fikk faktisk en kjempefin opplevelse, å nå er jeg gravid igjen!! Tviler ikke et øyeblikk på at jeg vil føde vaginalt også denne gangen. Snakk med fødeavd. der du skal føde, og forsikre deg at du vil ha god smertelindring under fødselen. Det går garantert godt om du tør tro på deg selv og kroppen din under fødselen. Du og ingen andre bestemmer over kroppen din! Lykke til:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Oria]

Hei,

Jeg håper inderlig du klarer å finne ut av det. Både angsten og mannen.. eller aller helst at han skjønner hva du snakker om. Mannen min skjønner ikke så mye han heller tror jeg, og det irriterer meg grenseløst, sånn at jeg noen ganger bare ønsker å stenge ham helt ute. MEn det er vel bare ikke så lett å forstå..de klarer jo ikke skjønne hvordan det er å ha et barn inni seg heller, ret og slett fordi de ikke kan vite det!

 

Blås i å tenke rasjonellt på angsten. Jeg tror det er viktig at du ANERKJENNER at du har angst, og aksepterer den heller enn å fortelle deg selv eller høre på mannen din si at det er irrasjonellt og at alt skal gå bra. Ikke skyv det bort, men prøv å se den i øynene, og prøv å tenke hva som kan hjelpe deg videre. Hva kan skape trygghet for deg? Det er det viktigste tror jeg.

Jeg har bare 4 uker igjen og gruer meg veldig selv, friker ut til tider, men føler meg bedre nå enn for noen uker siden, mest fordi jeg har jobbet for det. Jeg vil ikke føde, men vil ikke være gravid heller, og da er det jo F** meg bare EN vei ut, dessverre.. så jeg regner med å måtte bite i det sure eplet en dag, jeg også.

La oss bare håpe at jeg takler det bra...Og det samme ønsker jeg for deg. Jeg tror det er hvordan man takler det som er avgjørende for hvordan opplevelsen blir, og da er det viktig å klare å takle det på en positiv måte. Jeg håper jeg klarer dette.

 

Jeg har blitt inspirert faktisk, av angsten min, og begynt å lage en dokumentar om fødselsangst. Jeg filmer meg selv foreløbig, men ønsker å ha med andre kvinner også. Kunne du tenke deg å være med? eller hvis du vil vite litt mer om prosjektet kan jeg sende deg en mail.

Målet med filmen er å inspirere, støtte og hjelpe andre kvinner i samme situasjon, slik at de forhåpentligvis klarer å komme over angsten. Jeg ønsker å følge noen kvinner gjennom svangerskapet for å dokumentere fødselsangst (det er mangelfullt med litteratur og film på dette tema) samt å vise hvordan de ønsker å forberede seg, og hva de gjør for å skape trygghet for sin egen fødsel.

 

Så er bare spørsmålet mitt om jeg selv kommer til å komme over angsten min i løpet av de 4 ukene som er igjen..

(gulp-)

Håper noen er interessert i å vite mer om filmen min, og evt være med!

 

[sekstisjuer]

Så flott at noen "bryr" seg om det å ha fødselsangst, og til og med går så langt at de lager en dokumentar om det.

 

Selv har jeg født tre barn uten å ha hatt angst i det hele tatt. Derfor var det overraskende for min del at jeg nå i det fjerde svangerskapet skulle få føling med fødselsangst. Vet ikke helt hva jeg har angst for. Har mange tanker oppe i hodet. Det var en stri fødsel med tredjemann, masse smerter, og det tok lang tid før pressriene satte inn. Det virker som om jeg har fått mer tanker for at ting kan skje, etter hvert som jeg har blitt eldre. Tenker stadig på om det kan være noe "galt" med fosteret (tok ikke fostervannsprøve), er redd for at ting kan skje med fosteret underveis. En veldig nær venninne har mistet to like før og under fødsel, så det er liksom ingen selvfølge at man skal sitte der med et friskt levendefødt barn.

 

Er ikke sikker på om jeg takler smerte like godt lenger som da jeg var yngre. Har hatt en del ryggproblemer de senere årene, og er redd de skal sette inn for fullt i forbindelse med fødselen. Under siste fødsel kjente jeg godt at de klippet meg, noe som ikke var direkte godt. Tror dette har vært med på å styrke angsten. Keisersnitt er heller ikke noe alternativ for min del, da jeg kjenner mange som har fått komplikasjoner etter hastekeisersnitt, så det høres ikke fristende ut.

 

Det er en attpåklatt jeg venter, og det å skulle takle småbarnslivet igjen er kanskje også med på å styrke angsten. Det er litt vanskelig å sette ord på hva man er mest engstelig for.

 

Lykke til med dokumentaren.