Hva gjør vi nå min elskede lille spire?

[bobleplast og Amélie Amelusk]

Hvordan begynner man noe sånnt da?

Jeg er ca. sju og en halv uke på vei, og fant det vel ut for en og en halv uke siden.

På denne tiden har jeg gått fra panikk, til å elske denne lille spiren min.

 

Mitt problem er vel at min "partner-in-crime" har vært kronisk syk i to år, og har nettop operert bort 60cm av tarmen.

Nå når han kommer til å bli frisk, vil han heller ha friheten sin, en å måtte ta ansvar for en unge, og jeg skjønner han.

Jeg har til og med fortalt han at om han ikke vil, trenger ikke navnet hans stå på fødselsattesten engang!

Men han steiler.

 

Jeg har fått vite fra jeg var 13 og frem til nå at jeg ikke kan få barn, på grunn av at jeg ble utsatt for gruppevoldtekt som 11åring.

Den ene eggstokken de har finni ved gyn-undersøkelser og ultralydundersøkelser har jeg fått høre at er bare deler igjen av.

Jeg ser derfor på det som et mirakel at jeg nå har blitt gravid, og jeg vil kjempe med nebb og klør for at dette barnet skal få et fantastisk liv.

Jeg elsker det allerede over alt på jord.

 

Jeg er i skrivende stund sytten år, atten nå i september, og min kjære er tjueen.

Vi har bare vært sammen i åtte uker, så alt har skjedd fort!

 

Han er også redd for hva foreldrene hannes vil si, (de er uhyre kristne, og blir meget skuffet fordi sønnen deres har hatt sex før ekteskapet. de er samtidig store abortmotstandere.) samtidig må han lære seg å stå for det han her gjort.

Jeg har tross alt ikke greid dette alene.

(hadde det enda vært så vel!!!)

 

 

Han er så svak nå stakkar...Hva skal jeg gjøre??

 

Det finnes en måne som vokser i meg...og jeg elsker den av hele mitt hjerte!<3

[Gjest]

Ser overskriften "Hva gjør vi nå?" og leser videre "jeg elsker mitt ufødte barn".. VEL. Jeg skjønner ikke spørsmålet ? Du vil ikke abortere, er villig til å gjøre ditt beste for at barnet får et godt liv. Da skal du heller ikke ta abort, kjære deg. Mtp gruppevoldtekten du har vært utsatt for kan det være ditt eneste barn vet du, tenk om du ikke kan få barn senere. Hvor mye vil du ikke angre,og bebreide deg selv ?

 

Jeg er selv 16. Jeg har vært utsatt for overgrep da jeg var 12. Vi sitter i noenlunde samme båt. Kjæresten min freaket helt ut da han fikk vite at jeg var gravid, ville at jeg skulle abortere, men jeg nektet. Gråt og hylte og blånektet, bad han dra til helvete hvis jeg og hans eget kjøtt og blod var "viktig nok". I dag er i svangerskapsuke 18 (17+etellerannet) og jeg angrer ikke. Jeg gruer meg til fødselen, men jeg gleder meg til å bli mor. Det tok tid, men kjæresten min har roet seg han og. Han gleder seg til å bli pappa, driver dikkedikk og kysser på magen min - og har allerede forhørt seg med pappaperm mtp at han er lærling.

 

Men skulle det ikke gå like godt for deg som for meg, så håper jeg ditt ufødte barn er viktigere enn denne typen. Som jeg har sagt før - og sier igjen; man angrer aldri på de man får, bare de man aldri fikk...

 

(du kan legge meg til på msn hvis du vil prate mer [email protected])

[bobleplast og Amélie Amelusk]

Jeg er jo bestemt på at jeg ikke skal ta abort.

Det jeg heller bekymrer meg for er hvordan nyheten blir mottatt, med tanke på at det ikke virker som han kommer seg med det første.

MEN han har også 6 og en halv måned ellerno til å bestemme seg.

 

Men hvordan formulerer man det til en syk person som ikke vil høre?

 

Mitt ufødte barn er på alle måter viktigere en hvilketsomhelst levende vesen.

Jeg har aldri hatt det så bra i mitt liv.

 

Takk for sparket i ræva;)

[bobleplast og Amélie Amelusk]

jeg har forresten lagt deg til på msn, så om [email protected] har lagt deg til, så er det bare meg:)

[Gjest]

Jeg synes du virker som en meget tøff ung kvinne! Og det at du nå har blitt gravid minner om et lite mirakel! Jeg er ikke i mot selvbestemt abort og vanligvis råder jeg aldri noen i slike situasjoner. Men i din situasjon må jeg bare si; Det virker helt klart at du ønsker av hele ditt hjertet at du vil beholde barnet. Og jeg synes også at du skal det. Du er også meget generøs når du tilbyr deg å skrive ukjent på fødselsattesten. Men håper han skjønner hvor stort dette er for deg!

Lykke til! Håper du blir her gjennom svangerskapet så vi får følge deg!

 

Masse Klemmer!

[Gjest]

Vil ønske deg lykke til av hele mitt hjerte; blir så "rørt" når jeg leser hvordan du allerede har knyttet deg til spiren du har inni deg.

 

Omgivelsene rundt deg vil "komme over det" de også, hvem vet hvordan barnefaren føler det om noen mnd/år? Uansett, det er ditt liv, ditt valg, og han får velge om han vil være mann nok til å hjelpe deg eller ikke. Han må; som du sier, bare lære seg å stå for det han har gjort. Er han gammel nok til å ha sex, så får han jammen ta konsekvensene også!

 

Håper å høre mer fra deg; lykkelykke til )

 

Stor klem fra

 

[Iselin79 og 2 nydelige]

For min del høres det ut som om du allerede har bestemt deg for hva du ønsker å gjøre. Jeg har aldri vært usatt for det du har vært utsatt for, heller ikke med den beskjeden om at jeg aldri kan få barn. Men jeg kan tenke meg til det, og jeg vet at hadde jeg fått den beskjeden hadde abort aldri kommet på tale. Det er helt sikkert.

Jeg syntes du skal gjøre hva DU vil, hva foreldrene hans sier, skal du ikke tenke på. At de blir skuffet fordi deres sønn har hatt sex er jo ikke din feil, så det må jo han stå for når han blir konfrontert med det.

Nei, jeg syntes du skulle beholde barnet jeg da, om det er den beskjeden du har fått fra legene, at du kanskje ikke kan få, og da kan dette være din sjanse. La barnefaren få lov til å fordøye nytheten litt, snakk med han, fortell hvordan du føler og hva som har skjedd, om du allerede ikke har gjort det.

Til syvende og sist er dette din avgjørelse...

 

Lykke til iallefall. Alt ordner seg, det gjør som regel det.

[bobleplast og Amélie Amelusk]

Saken er at fyren er fullt i stand til å ta egne valg, selv om han er livredd for å bli voksen.

Han burde vite litt om ansvar, han har tross alt 21 år på tapetet.

 

Men jeg tenkte jeg skulle informere om hva som har skjedd nå, til alle som har vært så grei å svare meg i fortvilelsen min.

 

Vi har tatt valget å beholde barnet, I FELLESKAP:)

Tilbudet om at det blir stående "ukjent" på fødselsattesten står fortsatt ved lag, men HAN vil stille opp sier han iallefall selv.

Ikke litt, ikke 50%, men han vil stille opp 100% for meg og den lille:)

 

Så nå kan jeg puste ordentlig, for alt han trengte var å venne seg til tanken.

Nå gleder han seg til å bli pappa:)

 

Med det trasker jeg smilende over i 1.trimester:)

[E n d e l i g]

Åh! Så godt å høre! Lykke, lykke til!

[Anonym bruker]

Som du selv sier, det er ett mirakel at du har blitt gravid.... Sier ikke det sitt? Tenk om du nå tar abort og at legene har rett neste gang, at du ikke kan få barn...? Da tror jeg du vil angre skikkelig....

 

 

[Desemberprins kom 20des :)]

Jeg vil gratulere deg med den lille spiren i magen som vokser og blir stor:)

Ikke tenk på hva de kommer til å si,hvis de blir sinte så vil det blåse over,de kommer bare til å elske den lille poden og det vil kjæresten din også gjøre!Han har god tid til å ha friheten sin på hvis han vil det.Han kommer nok til å venne seg til tanken med et lite barn,det er noe så flott som skjer med deg når du ser det for første gang.Vi var enige om å få tulla og sambo har en spesiell oppvekst uten foreldre tilstede,han har levd som en ungkar i 6mnd,men nå har han sett at han har en familie han må stille opp for og det gleder han seg over hver dag.

 

Ikke bekynre deg for hva andre tror selv om du er ung og ikke har vært sammen lenge!Dette vil ordne seg for dere,sjangsen for deg til å få barn etter en abort er sikkert enda mindre.

 

Lykke til!!!!

[Anonym bruker]

du kommer til å bli en PRAKTFULL mamma............

masse lykke til videre i svangerskapet....måtte alt godt skje i livet ditt-.

[bobleplast og Amélie Amelusk]

Tenkte jeg skulle oppdatere litt her:)

 

Min kjære og jeg holder på å flytte inn i leiligheten VÅR nå idag, og vi glede oss veldig til vi får vår lille.

Jeg har begynt å få mage, og er 17+5 i dag:)

Vi er begge storfornøyde med valget vårt, og vi blir bare gladere i hverandre.

Foreldre, Besteforeldre OG Oldeforeldre storkoser seg og gleder seg massevis!

 

Dette er helt fantastisk!<3

 

 

Tusen takk for all støtte jeg har fått her inne!!!!