bare meg ?

[Mum K&K]

Hei!

Jeg har beholdt barnet (nr 2 med mannen min)...og er nå 18 uker på vei.

Men,klarer ikke la være å gå inn her...fordi jeg fortsatt føler at jeg "hører litt hjemme her"...på grunn av situasjonen rundt min graviditet denne gangen... m.a.o : uplanlagt, mann i sjokk-tilstand som krevde abort, at jeg selv vurderte abort....

 

Jeg skreiv jo med flere her inne i samme situasjon når jeg var midt oppi det selv...og føler så innmari sterkt med dere som sitter midt oppi en vanskelig avgjørelse nå... og vil så gjerne utveksle ord og erfaringer. Kanskje det kan hjelpe...

 

Er det flere som "fortsatt er her inne" som har beholdt?! Hvordan kom dere i tilfelle frem til at dere skulle beholde? prosess osv?

er så interessert i å høre

 

 

[Anonym bruker]

å få nyhaten om at men er gravid kan være verdens beste og verdens verste nyhet..for meg er det nr.2 som er tilfellet..jeg er alenemamma til en på 20mnd og gravid i uke 5 med en gutt jeg har hatt et "forhold"til i ca 3mnd nå.jeg har endelig kommet inn på høyskole,og har et fantastisk liv.pappaen til gutten min er verdens beste pappa og hverdagen går så fint.men han jeg nå er gravid med vil for alt i verden IKKE bli pappa nå.han spiller i band og lever livet...jeg føler meg presset til å ta abort.

jeg ønsker ikke barnet,men vet at jeg er i full stand til å greie å oppdra to barn "alene".og det er der problemet mitt ligger!skal jeg virkelig ta abort kun fordi jeg ikke vil bli mamma igjen,når jeg vet jeg er i stand til å ta meg av begge to???

[Anonym bruker]

Hei!

 

Er her fortsatt jeg også....som har en datter fra før og gravid med en som vil jeg skal ta abort. Har vært så dårlig at jeg har ikke orket å være på pc om dagen. Har for det meste vært sengeliggende.

 

Tenkte det var på tide og få bekreftelse på at jeg har tatt riktig valg......

hadde egentlig time til abort i dag, men møtte ikke opp........

 

Er 9 1/2 uke nå, så tiden går jo. Hvis bare formen blir bedre snart så jeg kan føle at jeg lever igjen. Har ikke pratet noe særlig m samboer, han er ikke tilstedet om dagen, men har et lite håp om at ting kan ende bra..... vi får se. Uansett hvor mya han har skuffet meg elsker jeg han og vil helst være to om dette til syvende og sist.

 

Hvordan går det med deg og din situasjon? Har det ordnet seg med kjæresten din? håper det, det gir jo i såfall et lite håp til oss andre.

 

Klem fra " Hva skal jeg gjøre"

[smørblomst og lille Ole]

Jeg er nå 14 uker på vei, og det er en stund siden jeg bestemte meg for å beholde barnet. Likevel er jeg jevnlig inne på denne siden.

 

Her går det opp og ned. I mitt tilfelle er det jeg som ikke ønsker et forhold til barnefaren. Jeg ble gravid rett etter at jeg traff ham, og avsluttet med ham før jeg visste at jeg var gravid. Prøvde igjen etter at jeg oppdaget graviditeten, men jeg oppdaget igjen at et forhold til ham ville være umulig.

 

Etter at jeg fant ut at jeg ikke kunne bli sammen med ham, har han prøvd å få meg til å ta abort. Hvis jeg vil være sammen med ham, så ønsker han å beholde barnet.

 

Jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta abort eller ikke. Jeg er allerede alenemor til to, har hatt depresjoner og behov for hjelp til de to barna jeg allerede har. Faren til de barna jeg har, bor på en annen kant av landet, og har dem bare en langhelg annenhver måned. Jeg går på attføring, og har videregående allmennfag som høyeste fullførte utdannelse. Jeg fant mange faktorer som talte for abort, men jeg klarte bare ikke å gjennomføre det. Jeg dømmer ikke de som tar abort, tvert imot. Nå forstår jeg dem bedre enn jeg gjorde før. Nå har jeg faktisk selv vurdert det sterkt. Likevel ble det for vanskelig for meg. Jeg vet at jeg hadde klandret meg selv etterpå. Jeg tror ikke jeg hadde kommet over det, og er redd jeg hadde havnet ut i anoreksi og store depresjoner igjen. Jeg så for meg hvor tom jeg hadde følt meg etterpå.

 

Nå er psyken bedre. Jeg seponerte antidepressiva i løpet av 10 dager. Fra uke 5 til nå har jeg lagt på meg hele 7 kg. Når man ser på alle omstendighetene, har jeg mer enn noen gang grunn til å være deprimert. Likevel går det bedre med psyken nå enn det gjorde før jeg ble gravid og mens jeg gikk på medisiner. Merkelig, men jeg håper det er et godt tegn, og jeg håper det vil vare.

 

Nå vet barnefaren at det er ingen vei tilbake. Jeg beholder barnet. Jeg snakker av og til med ham, men dessverre ender ofte samtalene i krangling. Jeg ønsker at vi skal kunne samarbeide om dette, selv om vi ikke er sammen. Han sier at jeg bare vil ha i pose og sekk, og at han ikke ønsker å "støtte meg" hvis jeg ikke vil være sammen med ham. Han har sagt både at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre, og samtidig sagt at han kan lage en helvetes rettsak og få omsorgen for barnet. Samtidig med dette igjen, sier han at vi kan få det så fint, bare vi blir sammen. Blir helt forvirra av alt dette jeg. Hvis han er en mann med de verdiene jeg ønsker, så stiller han opp uansett.

 

Nå sier han at han prøver å tenke minst mulig på barnet. Jeg ringte etter at jeg hadde vært på tidlig UL. Ville fortelle ham at alt så bra ut. Da spurte han om jeg trodde det interesserte ham. Han sier at siden jeg ikke vil ha et forhold til ham, så prøver han å tenke minst mulig på barnet. I samme telefonsamtale inviterte han meg ut på middag..

 

Jeg er så forvirra. Jeg svarte at jeg ville treffe ham, men at han ikke måtte ha noen forventninger om at det skulle bli mer enn snakking. Da svarte han: "Vi får se hva som skjer." Huff.. det betyr jo at han har forventninger. Det verste er at jeg fremdeles er svak for ham når jeg ser ham. Men fornuften sier klart og tydelig NEI.

 

Magen min begynner å synes, akkurat på grensen til at folk tør spørre om det er noe mer enn sommerens grillmat som har tatt plass inni der. Jeg forventer reaksjoner i lokalmiljøet her, men har bestemt meg for å prøve å heve meg over evt. sure og frekke kommentarer som vil komme.

 

Håper det går bra med dere andre som er/har vært oppi et så vanskelig valg som abort er.

[Mum K&K]

hei igjen!

Fint å høre lyd fra dere andre som fortsatt er her inne litt...

 

min msn er : [email protected]

 

 

hvis noen vil lagre den

 

klem fra meg (HI)

[snart2barnsmor83]

Vet ikke om det er riktig av meg å si dette,men det er så godt for meg å se at det finns andre i samme forferdelige situasjon som meg.

Skulle ønske vi alle slapp dette valget,men så enkelt er ikke livet alltid:(

Det å komme inn her å lese om deres valg og dilemmaer gjør at jeg føler at jeg kanskje ikke er så helt alene i hele verden likevel....

har ordet meg nick nå,men det er jeg som skrev som nr to her oppe,sign anonym.

Valget er enda ikke tatt.Skal på ny ul på tirsdag..gruer meg sånn!!Vil ikke være gravid nå Men "skaden" er jo allerede skjedd,og kanskje må jeg droppe skolen og alt jeg endelig hadde fått orden på..

Ikke vet jeg,men at jeg,som mange andre her,har et helvete foran meg.

Uansett hva jeg velger er det så mange rundt meg ,som jeg er glad i meg,som blir skuffet og sint.Kanskje mest han som er fosterets "far".

Men hva er riktig?Hva er galt?Når man blir gravid mens man går på pillen er det kanskje meningen at jeg skal få en ny engel i livet mitt?

Føler meg helt tom innvendig.....Det er så vanskelig.....