uff, har et problem...

[Anonym bruker]

Ikveld har vi vært ute og festa litt, samboer, j og et vennepar. Jeg drakk kun et glass vin og en likør, så jeg tok det pent ikveld. Samboer ble som vanlig rimelig full, det gikk greit helt til vi la oss... Da syntes jeg at j hørte merkelige lyder, og prøvde å vekke samb. han var helt i drømmeland. Jeg fant etterhvert ut hva lydene kom fra og slo meg til ro med det. men så fikk jeg det plutselig for meg at hva om det hadde skjedd noe og jeg ikke fikk vekt sambo... Så jeg begynte å vekke han igjen, men han reagerte ikke... Jeg ble sint og begynte å prøve å dra han opp og prøve å få han til å forstå at han måtte jo bare våkne... Nå i ettertid blir jeg bare oppgitt over meg selv, hvorfor kunne jeg ikke bare latt han sove... Etter mye kjefting etc, våknet han og ble dritforbannet... Og med grunn, jeg hadde tatt skikkelig tak i han og fikk klort han(ikke med vilje såklart). Men jeg klarer liksom ikke å stoppe når jeg blir sint, og må liksom dytte borti han og være hard mot han... uff, blir skremt av meg selv... Så nå ligger han på sofaen...

Jeg begynner å lure på meg selv... Hva er det med meg, plutselig bli så sint for egentli ingenting... Vil ikke være den personen jeg ble i natt...

Følte jeg bare måtte skrive litt her, har ingen jeg kan snakke sånn med! Har ingen så nære venninner jeg kan snakke med alt om, prøvd en gang men føler de bare tar avstand da... Uff, noen ganger føler jeg det topper seg for meg... hadde det ikke vært for den nydelige sønnen min, så hadde jeg antakelig hatt et sammenbrudd. Føler jeg klarer dagen pga han... Jeg har en snill sambo å da, men de to siste dagene har det vært litt dårlig mellom oss...

Blir langt dette, men godt å få ut litt egentlig.

Prøvd å snakke med legen min om mine bekymringer og problemer, men føler jeg ikke blir hørt og at hun bare er så travelt opptatt når jeg er der. Hva gjør jeg da? Føler jeg trenger å bli hørt snart...

[Gjest -lilly-]

Hei!

Vet ikke helt om jeg forstod dette riktig, men var det bare dette ene tilfelle, eller har det skjedd før at du har blitt sånn sint uten grunn? For om det var bare denne ene gangen så er det vel ikke så farlig? Høres ut som om forholdet deres er fint ellers og dere har en sønn sammen. Hva med å snakke med samboeren din og forklare det slik som du har forklart her. Eller kanskje vise han dette innlegget. Så han forstår at du ikke mente noe med det, at du bare var redd og ble sint da du ikke klarte å vekke han.

Dette går nok bra, eller hva?

Kort lunte kan jo alle ha Jeg blir også sint på meg selv inni mellom når jeg svarer frekt tilbake til mannen min, eller sier noe jeg ikke burde. Men de hormonenen kan vi ikke alltid styre.

Og når det gjelder legen.......bytt lege! Du betaler for timen, og da skal han høre etter på hva du sier.....

 

Klem

[Anonym bruker]

Er dette periodevise problemer? Vet ikek om det er tilfellet (og hvis det ikke er så glem at jeg sa det, hehe), men jeg har følt at jeg har vært sammenbruddet nær og nesten gått helt i vranglås hver gang i forbindelse med eggløsning/mens. Jeg merker at jeg er ute av kontroll på både humør og handliger, samtidig som jeg ikke klarer å gjøre noe med det. Og det er ikke snakk om bare å snakke i en bitchy tone en dag, det er mer som om jeg føler at jeg er verdens fæleste, verden hadde klart seg bedre uten meg og jeg klarer ikke styre utløpet for følelsene mine i det hele tatt. "Verden" er forresten stort sett mannen min og mamma siden det er de nærmeste, resten merker stort sett ikke noe til den svarte skyen over hodet mitt. Og i et par år har jeg ikke klart å merke at det har noe med PMS å gjøre. Jeg har virkelig trodd at jeg ble sprø. Og som deg, så klarer jeg ikke stoppe selv når jeg merker at det jeg gjør ikke henger helt på greip... Det kan ikke være det, da?