*snufs* Når kommer trygghetsfølelsen i forhold til barnet sitt?

[Anonym bruker]

Jenta vår er snart 8 uker. Føler meg så klønete&nervøs hele tiden, når jeg løfter og holder henne, steller og skifter på henne osv, og ekstra ille er det hvis andre i tillegg ser på.

 

Er så redd for å gjøre henne vondt på noe vis, redd nakken hennes hvis hun plutselig skulle kaste med hodet, redd for at armer el bein skal komme i klem under f.eks amming. Tør ikke gni for å fjerne bæsj, er jo redd hun skal bli sår (og klarer derfor ikke fjerne alt når jeg ikke kan gni..).

 

Føler meg mislykka som mor. Får så utrolig vondt langt inni magen hvis jeg tror hun har fått vondt noe sted fordi jeg har kløna, f.eks klort henne med neglene mine uten vilje osv.. Hun får jo ikke sagt fra hvor hun har vondt hvis det skulle være noe!

 

Er det noen andre som har det slik? Burde ikke den trygge, naturlige morsfølelsen og avslappetheten i forhold til jenta mi ha kommet nå?

[Gjest]

Den kommer nok etter hvert skal du se Følte meg også ganske klantete da vi fikk gutten vår, og andre såg på når jeg skiftet på han. Jeg hadde jo ikke hatt gutt før, så det føltes så anderledes, og han tisset jo helt ustyrlig hver gang jeg tok av dn bleia!!!!

Husker ikke helt når jeg ble riktig trygg på alt det der, men jeg er sikker på at det blir bedre for deg og snart )

[Gjest]

Den følelsen kommer etterhvert Tok noen uker her også, før jeg følte meg trygg på at jeg kunne håndtere gutten min. For jeg var også livredd for å være klønete...! Jeg så for meg alt mulig fælt... At jeg skulle snuble i trappa med han, miste han fra stellebordet, velte vogna, osv.. Var veldig overforsiktig og nervøs for alt. Men sakte kom den sikkerheten på at så lenge han var hos mammaen sin (eller pappaen) så var alt ting trygt...

 

Det er ikke så rart man ikke blir helt avslappet egentlig, for det er jo det dyrebareste vi har.. Selvfølgelig er vi redde og overnervøse.. Men etter vi har brukt masse tid med dem, kjenner vi dem så godt og oss selv i de fleste situasjoner barnet setter oss i, at roen kommer av seg selv...

 

Dette betyr bare at du er en god mor

[Halloween-mamma]

 

Det kommer! Kan ikke huske helt hvor lang tid det gikk her, men kjenner uansett godt igjen det du sier om å bli ekstra klønete når andre ser på!

 

Det er jo bra at du f.eks. er obs på at hun plutselig kan kaste med hodet. Bedre å være ekstra påpasselig enn være skjødesløs på akkurat den fronten. Du vil nok merke etterhvert at du håndterer henne på en annen måte, at du rett og slett er tryggere og at du føler at hun "tåler" mer enn du føler at hun gjør nå. Så er det jo slik at de hele tiden vokser og blir større, og det bidrar også til at vi tør å ta i dem mer.

 

Så ikke vær lei deg! Det er helt naturlig å være usikker! Nå er gutten min blitt 9 måneder (tiden har gått FORT!) men jeg husker enda vagt hvor utrolig overveldende det var da han var nyfødt. Enda man har gått gravid i 9 måneder og liksom brukt mange måneder på å forberede seg på å få barn så er det utrolig hvor lite forberedt jeg følte meg de første ukene...!

 

Ang. dette med bæsj så har jeg et veldig godt tips som jeg fikk på føden: Bruk OLJE når du vasker bort bæsj, oljen er myk og god mot huden og helt super til å løsne bæsj! Jeg bruker Mesoft kompress som kan kjøpes på apotek (billig, ca. 20 kr. for 100 stk.) og bløter dem i kun vann eller vann og olje. Mye mer skånsomt enn vanlige våtservietter.

[Anonym bruker]

Her får du et snufsesvar: Hver gang jentene mine (den eldste er toogethalvt) mestrer noe, eller hver gang jeg lærer meg å ikke kløne så fælt, dukker det søren meg opp noe nytt. Er blitt mer avslappet nå med andremann, men det er da alltid noe. Hvordan skal jeg takle det når de blir tenåringer tro?

 

Det beste rådet jeg fikk var et fra en barnepleier på føden: "Hun har tålt å bli født, så da er hun jo ganske hardfør...." Med det presset under fødselen vil hun nok tåler det bra om armen kommer litt i klem under amming. Når det gjelder bæsjen så sitter den veldig hardt av og til, og da bruker jeg mye vann og vasker over (bløtlegger) flere ganger.

 

Det er en film (hvilken?) der en mamma sier at å være mor er å gå med hjertet utenfor kroppen hele tiden. God beskrivelse, for man har alltid noen som man setter så høyt at man nesten setter seg selv nedenfor. Tror det som gjelder er å leve med dette, ikke nødvendigvis å streve etter å nå et sted da man slapper helt av i forhold til det.

[*Magic*]

Det går seg til skal du se:) Jeg følte meg ikke akkurat toppers i førsten jeg heller. Gutten min hadde kolikk, så jeg fikk kjørt meg kan du si. Var ganske fortvilet til tider da han bare skrek og skrek samme hva man gjorde. Da føler man seg ikke som en god forelder. Det tar litt tid å bli kjent med den lille også. Snart forstår du hva den lille prøver å formidle, og da vil ting gli litt lettere. Rutiner faller mer og mer på plass, og du blir mer dreven på både stell og hvordan du skal gjøre forskjellige ting. Tror nok ikke det er så lenge til den trygghetsfølelsen du savner kommer.

[Anonym bruker]

Alle er vel ganske klønette med sin første.Min mor brukte altid å si at de er ikke laget av glass.......Men tokk nok mye mere en 8 uker før jeg følte meg trygg.

[mammaen til G & A]

Ikke uroe deg, dette kommer til aa bli saa mye bedre om en liten stund. Alle er litt kloenete og selvfoelgelig redde for at den lille skal ha vondt.

Jeg snakket alltid til vesla naar jeg skiftet paa henne eller bare maate snu eller liknende. Og noen ganger naar jeg var nervoes og kloenete saa hjalp det faktisk. Jeg hadde kolikk barn, saa jeg maatte baere og bysse mye da, saa kanskje det er noe av grunnen til at jeg fikk oevd meg mye=)

 

Kos deg masse med jenta di.

 

Klemmer fra

[*ulvemor*]

må bare si det jeg også, det blir bedre etter hvert.Hadde det slik i begynnelsen jeg også, var veldig usikker på alt og litt klønete!

Det tipset du fikk om å bruke olje når hun har bæsjet er veldig bra! Da løsner den mye lettere. Dessuten tåler hun helt sikkert at du gnir litt, og hun dør ikke av å bli litt sår! Stol på deg selv du. La det gå noen flere uker, så skal du se at det er du som kjenner barnet ditt best, og at du kjenner signalene hennes.

[*kea*]

hei hei

 

Kjenner meg veldig godt igjen, stol på det de andre sier her, det blir bedre!! Var også små stressa når "alle" skulle se på når jeg stelte. Spes svigerfam...hadde vel litt sprestasjonsangst.

 

Husker spes godt nederlagsfølelsen hver gang han ble sår. Det skjer jo innimellom,men det skulle jo ikke skje med min unge!! =)

 

Han hadde også litt kolikk, å da følte jeg meg også veldig hjelpesløs.

 

Nå er han blitt 8 mnd (store gutten) har allere¨de blitt litt knall og fall, gjort noen tabber, men jeg er fremdeles overbevist om at jeg er den beste mamman for han. Selv om jeg er langt i fra perfekt! Den tryggheten kommer til deg også, det tar bare litt tid =) du skal jo lære henne å kjenne!

 

Hun er ditt barn, du har båret henne tett inntil hjertet ditt i ni mnd. Så slapp litt av, hun tåler mer enn du tror. Å som sagt hun vokser jo større og sterkere for hver dag.

 

Dette ble ganske langt...klarer jo ikke fatte meg i korthet =) Må bare legge til at jeg også har brukt mesoft kluter endel og de funker kjempebra!

 

Lykke til og stoor klem