Jeg har visst ikke møtt min sjelevenn....... Noen som kan hjelpe meg?

[Anonym bruker]

VI har vært sammen i 9 år snart, har en datter på 2, vi har bra økonomi og alt burde vært bra. Jeg er veldig glad i han, gjør alt for han, tenker konstant på hva jeg kan gjøre for at han skal bli glad. Ønsker og har ønsket av hele mitt hjerte i lang tid å få en ring på fingreren. Men nå vet jeg ikke lengre, han virker totalt uinteressert i meg, bortsett fra når det kommer til sex. Jeg for min del er dritt lei av hele sexen. Tenker alltid at den dagen han gidder gjøre noe for meg som jeg liker, kile meg på ryggen, skrive en søt lapp til meg, si noen fine ord og så videre, den dagen skal jeg ha sex med han. Men det skjer aldri, så det blir til at vi har sex når han vil. Vil jeg ikke ha sex ¨så trenger han seg innpå meg likevel, ikke at jeg gjør motstand, men føler det skulle holde at jeg sier nei, jeg vil ikke. I dag skal jeg ut med venner, han er også invitert, men han vil ikke, jeg går alltid på byen alene, men alle andre vennene sine har alltid samboer med seg. Trist synes jeg. Alt jeg ønsker i denne verden er at han skal elske meg like mye som jeg elsker han, jeg går og hungrer etter kjærlighet hele tiden, men det skjer jo aldri, og jeg blir så skuffet. Er kommet inn i en ond sirkel, og plutselig i dag kom en skremmende tanke, kanskje han ikke er min sjelevenn bare? Kanskje jeg burde bryte med han og finne en som kan besvare min kjærlighet? En som er god mot meg og ønsker meg alt godt i verden. En som sier kos deg på byen i dag, en som spør hvordan har din dag vært, en som spør er det noe jeg kan hjelpe deg med? Jeg spør alltid han om disse tingene, men det er så vidt han gidder svare, og aldri livet om han spør om det tilbake. Hva mener dere? Alle sier jo gresset er ikke grønnere på den andre siden, men det er jo ikke nødvendigvis det at jeg må ha en ny en, men har kommet frem til at jeg kanskje hadde hatt de like greit alene? Da hadde jeg slippet og forventet noe i det hele tatt.

[Gjest -lilly-]

Hva med å prate med han og forklare hvordan du har det og at du snart ikke orker mer hvis han ikke skjerper seg.

Han er kanskje ikke like romatisk og like flink til å vise at han er glad i deg. Si at du savner "det lille ekstra". Hvis han da ikke virker interessert så hadde jeg nok vurdert å flytte fra han for en periode. Kanskje han DA forstår alvoret. Han må jo være glad i deg?

Håper for dere begge og for sønnen deres skyld at dere finner utav det. Lykke til

[Anonym bruker]

Hehe..hvilken sønn? Ser at hun har en datter..Ikke meningen å være humoristisk i en sådan stund altså, men jeg klarte ikke å la være..

[Anonym bruker]

Hei du!

Kjenner meg igjen i mye det du skriver, noe av dette gjaldt også meg for en tid tilbake. Det er stort sett alltid slik i ett forhold at den ene gir mer, og den andre tar mer. Det er sjelden at det er likevekt når det gjelder dette, det samme med at den ene vil elske litt mer enn den andre. Slik er det nok her ennå også, jeg føler jeg elsker han mer enn han elsker meg. Jeg ønsker mer nærhet enn han, jeg kunne absolutt tenkt meg å være mer kjærester. Men slik er ikke han av type, han er en mann som er fornøyd med komfor og fred og ro. Sex har vi 1-2 ganger i uka, på begges initiativ. Jeg kunne nok tenkt meg mer der også. Så her er det forskjell på behov ja. Men han er veldig omsorgsfull og opptatt av hvordan jeg har det, han er rett og slett en utrolig god samboer som bidrar likt med meg både angående barn og hjem. Jeg kunne nok ikke fått det bedre slik sett.

Uansett når det gjelder forhold, så har jeg mye å tenke på til tider. Føler at jeg gir og gir, men får ikke like mye tilbake. Syns ikke vi er særlig kjærester, hva er å kline liksom!? Dette er noe jeg har gått mange runder med meg selv på, vil jeg leve livet mitt slik. Jeg har kommet frem til ett ja, men da har jeg måttet godta at slik er han som type. Jeg kan ikke forvente mer nærhet enn så. Sårt, men sant. Jeg syns at forholdet vårt har blitt mye bedre etter at vi fikk barn for 1,5 år siden, da fikk jo jeg dekt mye av mitt nærhetsbehov gjennom barnet. Skal si deg at barnet vårt blir mye nusset på!

Likevel er jeg selvfølgelig usikker på fremtiden, drømmer også om ring på fingeren og det "perfekte" familieliv. Kjenner meg utilfreds på mange måter ennå, og derfor lever jeg livet i nuet. Er fornøyd med situasjonen i dag, men senere når barn ikke tar like mye oppmerksomhet og krav, ja da vet ikke jeg. Da må vi hvertfall finne andre måter å få fart i samlivet på. Ikke enkelt dette her, på ingen måte.

For deg tror jeg du må bare enten godta, eller ikke, måten mannen din er på. Kanskje innse at dette er hans måte å leve sammen med deg på. Hadde han ikke elsket deg, da hadde han vel forlatt deg? Du kan jo kontakte familierådgivningen i kommunen du bor i? Det er ett lavterskeltilbud, som du får time rimelig fort hos. Greit å prate med noen som har faglig kunnskap om samlivets gåter. Men du kan nok ikke forvente at han gidder å bli med, mange menn syns det er noe dritt. Forøvrig, om gresset er grønnere på den andre siden, ja hvorfor ikke. Noen ganger kan det absolutt være det. Men det tar tid å komme seg ut av ett forhold, og ikke minst å komme seg inn i ett igjen. Men jeg har nok troen på at der ute finnes nok sjelevennen, det handler bare om å finne han...

Lykke til, og klem fra Ma.

[Anonym bruker]

HI

 

 

 

Hei -Lilly- og anonym over her. Nå har jeg snakket med min samboer. Han sier seg enig, han burde skjerpe seg og gi meg mere nærhet sier han. Problemet er bare det, det sier han hver gang vi har denne snakken. Nå har jeg sagt til han, tror nesten jeg vil ha det bedre alene, for da slipper jeg å forvente noe som bare ikke skjer. Jeg har gitt og gitt av meg selv i 3 år nå. Vi hadde en liten pause etter vi hadde vært sammen i 4 år, jeg hadde ikke vært sammen med noen andre, og var nyskjerrig, så jeg gjorde det slutt. Mitt livs største tabbe, for han har aldri blitt det samme etter på, da vi ble sammen igjen var han kald og jeg gar kjempet hardt siden. Har sagt nå, jeg visner bort, jeg har ikke mere og gi, og jeg føler kanskje jeg ville hatt det bedre alene. Jeg har funnet ut, jeg har jo ingen kjærste likevel, han er aldri hjemme, og når han er hjemme så oppfører han seg som en av kammeratene min, eller nei, det gjør han heller ikke, han oppfører seg som ikke jeg er hjemme!

Han er så arrogant, jeg kan sitte å se på TV og så begynner han pllutselig å skifte på kanalene. Det er mye han gjør som overkjører meg, men har gitt opp tror jeg. Jeg elsker han, men så lenge det ikke er gjensidig, og jeg har kjempet for dette i flere år, har levd på en drøm, så tror jeg at nå er det tiden for å kaste inn håndlklet. Vet bare ikke når og hvordan jeg skal gjøre det. Har også mye nærhet gjennom datteren våres, tror kanskje det er det som har gjort jeg har holdt ut så lenge. Får se hva jeg gjør. Han tok i allefall ikke praten vi hadde i går alvorlig, ingen bedring i dag.

[Anonym bruker]

Jeg tror du vil kunne få det myyyye bedre uten han!! Det er jo den værste hersketekninkk å ignorere og overkjøre den en er sammen med. Du får jo ingen bekreftelser på at du er dama i hans liv. Du må passe på at han ikke ødelegger selvfølelsen din helt, og for å ikke snakke om selvrespekten. Jeg lurer litt på om grunnen til at du skriver at du elsker han, er at du innerst inne er redd for ensomheten og livet uten han? Er du lik meg, så tror ikke jeg noe på at jeg noen gang evt finner en ny osv. Derfor har jeg den tiden det var vanskelig her, grepet tak i det halmstrået for å beholde han fordi jeg ikke kunne se for meg en ny sjekkerunde, bli-kjent-runde, lage-nytt-forhold-runde osv....... Men helt ærlig så tror jeg helt sikkert at de tankene er tyngre nå, enn når en står i det fri!

Husk at livet er langt, og når han ikke har vist bedring hittil, ja da kan det bli mange ensomme år fremover. Ja, en kan nemlig være mer ensom i ett forhold, enn om en faktisk er alene. Husk du har datteren din - du vil aldri mer føle deg ensom likevel!

Jeg har tro på at livet er som et puslespill - det finnes en perfekt brikke for oss alle!

Klem Ma

[Anonym bruker]

Jeg tror du må ta et valg.

 

Tankegang:

Enten så vil jeg være i dette forholdet og godtar betingelsene i dette forholdet. Eller så velger jeg å avslutte forholdet for jeg kan ikke godta betingelsene i forholdet.

 

Vi kan ikke forandre hverandre, men vi kan utvikle oss sammen i parforholdet. Har du ikke partneren med deg, kan dette være leit og vanskelig. Håper du ikke velger å gå år etter år i håp om at ting kan endre seg...

 

Bekreftelse, omsorg og kjærlighet er deler av livsnerven i et forhold. Kan bli vanskelig å få samlivet til å fungere når man ikke føler seg sett, ivaretatt og elsket.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI

 

 

 

Hei Ma. Er jo redd for å ikke finne en ny en etterhvert, men på samme tid så føler jeg det meste vil ordne seg så lenge jeg ikke forventer noe. Da slipper jeg å bli skuffet hver dag. Jeg har snakket med han, sa jeg tenkte på å bo alene pga alle disse tingene, han lovet bot og bedring. Bare så synd jeg ikke tror noenting på at noenting kommer til å bedre seg. Det du skriver stikker med rett i hjertet, setter stor pris på svarene dine!

[Anonym bruker]

AHHH!

Dette sjelevenn innlegget står jo overalt... Hvis du bare sitter foran pc og sutrer slik i alle forum, skjønner jeg man blir lei. MAKAN!