huff jeg mistet mamman min for en mnd siden...

[Jeg å min lille gullkomp]

mamman min har vært syk de siste 5 årene.. kronisk lymfekreft... min lille familie dro på ferie til danmark sammen med broren min sin familie og to andre familier... vi dro nedover gla og fornøyd... mamma var frisk som en fisk å vi gledet oss virkelig til denne ferien.... jeg og mannen min gutten min på 6 år og min lille solstråle på 2 mnd...vi skulle være dær i hele 14 dager å dette hadde vi planlagt siden desber i fjor... nå var dagen dær vi skulle reise... fikk telefon av pappa etter 2 dager.... memma ble lagt inn på intensiven rund kl 0800 10 juli... huff tenkte jeg, nå er det påan igjenn, dette har vi opplevd mange ganger før... vi har holdt på å miste henne mange ganger, men hun overlevde det meste.. så vi tenkte at dette greide hun...hun ble lagt i koma og i respirator... fikk pencilin inntravinøst osv..legen sprutet inn i henne 17 liter veske for å hole alt i sjakk... hunn hadde fått blodforgitning stakkar...rundt kl 2400 ble tilstanden hennes veldig kritisk og en halv time etterpå var un død... helt uvirkelig.. fikk melding av henne kvelden før dær hun skrev at alt var bare flott...men plutselig er hun borte.så ta godt vare på familien din....

[Jeg å min lille gullkomp]

jeg må også legge til at vi kjørte i ett helt døgn fra danmark... huff for en tur... mitt livs verste....stakkars barna mine... vi bor i trondheim... så det var helt forferdelig..vi fikk obdusert henne... å det viste seg at hun hadde en luftveis infekisjon som hadde forårsaket blodforgiftningen...

[Anonym bruker]

Hei!

Veldig leit å høre!! Jeg kjente meg sånn igjen i historien din. Livet kan være så fryktelig urettferdig mange ganger, man vet ikke hvor godt man har det før en som står deg nærmest går bort. Jeg opplevde at pappaen min døde av kreft for 1 1/2 år siden. Han skulle bare ha en avsluttende operasjon før han ble erlært frisk. Han hadde til og med begynt på jobb igjen. Det spredte seg til hjernen, noe legene i utgangspunktet hadde sagt var umulig... Han ble fort dårlig og etter vi endelig fikk vite om spredningen så døde han etter 6 dager, inn og ut av koma før det. De ringte fra sykehuset, vi kjørte i full fart..men da vi kom ned var han død. Var et vanskelig år (2005), mistet min bestefar et halvt år senere. Oppdaget at jeg var gravid og hadde en spontanabort like etter. Da føltes livet veldig pyton:-( Men nå er jeg altså gravid igjen og jeg og samboeren min gleder oss veldig! Jeg kan trøste deg med at savnet blir litt svakere etter hvert. Jeg føler det første året etter pappa døde var verst da vi skulle ferie alle høytider og sånt noe. Når jeg tenker på pappa nå er de vonde bildene fra sykehuset nesten borte og jeg husker han mer og mer slik han var da han var frisk, masse minner fra da jeg var liten... Har selvfølgelig kjent savnet veldig av og til nå etter at jeg ble gravid igjen og hormonene raser, mest av alt fordi jeg vet han gledet seg sånn til å bli morfar..

Tenker på deg og føler med deg. Håper du klarer nyte graviditeten etter hvert. Helt enig med deg at man må ta vare på familien sin og ta vare på hver dag:-) Klem jente i uke 27

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Jeg mistet mammaen min for drøye 2 mnd siden...

 

Hun hadde hanglet litt i formen siden november ifjor, men legene fant ikkeno galt, en lege klarte tom å si at det "iallfall ikke var kreft, så det behøver du ikke bekymre deg for"! (Hun røyket og hadde begynt å bli så hes. Jeg ble bekymret og ba henne gå til lege, noe hun også gjorde, men fikk beskjed om at det var en lammelse på stemmebåndet, ikke var farlig og ville gå over av seg selv - kunne ikke tatt mer feil...)

 

For å gjøre historien litt kortere; etter opphold på sykehus pga dobbeltsidig lungebetennelse, tarmproblemer og generelt dårlig tilstand, uten å bli noe bedre, ble hun sendt hjem, hun orket ikke være på sykehuset lenger, ble deprimert fordi hun følte hun bare ble dårligere og dårligere.. Hun var hjemme i 5 dager, formen ble stadig verre, ble hentet med sykebil hjemme og operert for 'krøll' på tarmen som forhindret næringsopptaket. Da fant de kreft langs hele tynntarmen (sjeldent, er som regel tykktarmen, og den kan i verste fall fjernes, det kan også deler av tynntarmen, men ikke hele) og lever. Senere viste det seg at det hele startet i lungen. De hadde oversett en stor svulst.

 

Da riktig diagnose endelig kommer blir vi ganske knekt, jeg føler at dette ikke går bra, men hun føler seg så mye bedre etter operasjonen, at man tenker jo "kanskje, kanskje". Men hun blir verre fra 17. mai og utover og noen dager etter bursdagen hennes i juni får vi vite at legene mener hun har max en uke igjen. På dette tidspunktet er hun ganske borte, noe jeg håpet var forbigående pga økt dose med smertestillende, men jeg hadde en ekkel følelse noen dager før pga dette. Så jo at hun ble verre... Kan ikke beskrive hvor fælt det er å ikke oppnå ordentlig kontakt med noen, hun bare gled bort når vi pratet og sovnet stadig vekk. Akkurat som hun var i sin egen verden.

 

Jeg reiser til sykehuset og planlegger å sove der de siste nettene. Men det ble bare med en natt, hun sovnet inn nøyaktig en måned etter hun fikk kreftdiagnosen...

 

Med til historien hører det at jeg ble uventet og uplanlagt gravid i mars, fant det ikke ut før jeg var 6 uker på vei. Jeg fortalte det til mamma da hun var på sykehus for andre gang, men sa at vi sterkt vurderte abort fordi det passet så dårlig tidsmessig og økonomisk (jeg er arbeidsledig etter studier og har nå ingen inntekt + at kjæresten min og jeg bare hadde kjent hverandre 1 år på dette tidspunktet. Mamma sier at det er opp til meg men at hun er veldig glad for det og mener det er veldig bra. Og hun gleder seg såklart til å bli mormor en gang. Det ender med at jeg møter opp til time for å ta abort, men jeg klarer rett og slett ikke gjennomføre det, så vi bestemmer oss for å beholde barnet - gjett om mamma, stefaren min og søsteren min ble glade! Mamma var veldig dårlig da, men hun gledet seg veldig og håpet hun kunne rekke å få oppleve å bli mormor...første barnebarn attpåtil.. Men det fikk hun aldri. Det er så urettferdig, et av de beste menneskene på denne jord som fortjente det beste, men så blir hun bare 59....hun ville bli den perfekte mormor.

 

Litt spesielt ettersom samboer også har mistet sin mamma i kreft, han var bare 22 da det skjedde. Så nå har jeg kun min pappa og min stefar igjen, ingen besteforeldre, han har pappaen sin + hans nye kone og farmor. Så det blir ikke så mye besteforeldre på den lille, men min samboers "stemor" får fungere som bestemor selv om de ikke er i slekt.

 

Sukk, er noe eget med mammaer....særlig i en sånn situasjon. Hun kunne fortalt meg så mye og støttet meg under graviditet og fødsel etc. Hun elsket barn og hadde nok skjemt bort den lille...

Året 2006 kommer nok alltid til å være det året da alt skjedde på en gang, både på godt og vondt... Jeg er bare glad for at vi var litt forberedt, og fikk snakket sammen om det som skulle skje, tross alt.. Er en fattig trøst, og man er aldri helt forberedt, men samtidig er jeg glad for at hun slapp å lide mer..

 

Ta godt vare på hverandre ja, ofte må det noe fælt til for at man skal huske det, men for all del, ikke glem det....

 

Klem fra meg