Jeg blir GAL !!!

[Regnbuemor til 2]

Jeg har bestemt meg for og være HELT avslappet til denne ventingen denne gangen, MEN JEG KLARER DET IKKE!

 

Jeg kjenner etter murringer, og tegn hele tiden... Har jeg ikke litt vondt i ryggen nå? Er ikke puppene litt ømme nå, og kanskje litt større? Og nei, nå kjenner jeg ingenting, det er nok ikke bra? Hmm, nå var det noe der, ja, kanskje det skal feste seg nå? Nei det var luft, unnskyld! Osv, osv.......

 

Jeg blir rett og slett gal

[Regnbuemor til 2]

Nå hadde jeg netop et panikkanfall her. Syntes jeg hadde ganske vondt i magen og la meg litt på sofaen. Toåring måtte da hyle og skrike om ting jeg MÅTTE hjelpe med. Kona hadde tatt en telefon og lukket døra til kontoret. Jeg ble gal, fòr opp og smalt inn døra og skrek at nå var toåringen alene. Vær så god og ta over... Tramper ned trappa så et bilde ramler av veggen(!) og legger meg under dyna. Sier ingenting til kona om det så om litt sier hun fra kjøkenet at hun godt må få litt hjelp. Jeg karrer meg opp trappen og syntes fryktelig synd på meg selv. Så forstår kona at jeg la meg fordi jeg hadde vondt og da tar hun fullt ansvar og ordner i stand mat og barn selv. Så da vi har satt oss til og skal spise, da sitter jeg bare og gråter, masse...

 

Jeg misstenker at det blir så stressende at det rant over litt nå, men det hadde vært hyggelig om det var hormonelt! * håpe, håpe *

 

Takk for at denne siden finnes, trengte virkelig og få blåst ut litt nå. Og unskyld til dere alle for og spre om meg med slike selvmedlidne tanker

[callmebecka]

Om enn hvor rasjonelt det kan føles, så høres det utvilsomt litt hormonelt ut ja.....krysser fingrene og håper at det er det!!!

Sender også en takk till guden for snille partnere, det er sllitsom å være den som fysisk skal igjennom prøvingen å bli gravid, men det er jammen ikke lett å være forståelsesfull partner hele tiden heller...kona mi har fått prøvet alle nyanser av tålmodighet etter at jenta vår ble født, i tillegg til graviditeten og prøveperioden...

 

Håper dette ikke høres sykt ut, men på en måte så savner jeg prøveperioden...(og graviditeten!) Skjønner ikke at det kan gå ann å bli like glad i noen som vi er i jenta vår, men det går helt sikkert så vi vurderer sterkt å prøve på neste barn ganske snart...vi får se....

 

Følger dere spent, og håper på en liten spire!