Aldri hadde jeg forestillt meg..

[kibimor - Johanna og søstrene]

At jeg en dag ville bli "en av dem" som mister et barn..

 

At jeg jeg skulle oppleve å føde min døde datter, i nådeløs stillhet..

 

At jeg skulle overleve sjokket, sinnet, angsten og likevel sitte igjen med alle de samme følelsene over et halvt år etter. De snakker om sorgens faser, her herjer fasene fritt, om hverandre.

 

Aldri hadde jeg forestillt meg at jeg skulle ligge i fosterstilling i sofaen og skrike og kjefte over et halvt år etter..ikke på forhånd..og ikke etterpå.

 

Jeg hadde heller ikke forestillt meg at jeg 10 minutter senere skulle danse villt rundt på stuegolvet, fremdeles med tårene rennende ned over kinnene, og med en tanke i hodet; Jeg danser for deg Johanna, jeg danser for deg..

 

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli nødt til å ta det bevisste valget om å leve..igjen. Ikke om å gå videre,det finnes ikke noe "videre", men om å strekke armene litt ut mot livet igjen, for uten det så hadde jeg ikke gjort som jeg lovet henne da vi forlot henne på sykehuset: Jeg vil leve FOR deg lille venn! Danse, gråte, synge og le. Komme for sent, spise is, stresse rundt. Leve.

 

Men hvor er du lille venn? Er du der ute et sted? Ser du meg? At jeg forsøker? Kjenner du hvor høyt jeg elsker deg?

 

"Och en gång skall tystnad

ge upp för sång

Då skall min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång"

[Grip noen i å gjøre noe godt]

Jeg vet,kibimor,jeg vet....

Sånn har vi det bare noen ganger:(,vi som har et barn for lite...

 

Mvh og stor klem fra

[2 på jorden og 1 i himmelen]

Klemmer deg hardt og lenge jeg kibimor. Vet så altfor godt hvordan du har det.

 

Jeg tror de ser oss og følger med på hvordan vi har det.

 

Fikk dette diktet av mamman min en stund etter at vi mistet Håvard

 

Mamma og pappa, ikke sørg over meg. Jeg er tett ved deres side dag og natt. Og inni hjertet deres vil jeg alltid være. MItt legeme er borte, men jeg er alltid nær.

 

klemmer fra

[små]

Jeg vet ikke hva jeg skal si...Jeg siter bare og gråter her.. har tenkt på dere nærmest daglig siden julen...det er så ufattelig urettferdig..jeg har ikke ord!

 

Kunne ønske jeg bare kunne gi deg en god klem, ikke at det hjelper, men da hadde iallefall jeg følt at jeg hadde gjort noe...kunne virkelig ønske at jeg kunne gjøre noe..gjøre noe så alt ble bra.

 

Jeg vil bare at du skal vite at jeg tenker på dere. Du og Johanna, og din kjære, har en plass i hjertet mitt.

 

 

Mange klemmer, og mange mange tanker fra Siri.

[venterdenandre]

Jeg føler så med deg Kibimor, ord er fattige.