Uke 7

[Nei! Ikke en til!]

Jeg vil bare sove! Hadde glemt det der fra forrige gang, hvordan man ikke orker noen ting og helst bare vil sitte apatisk i sofaen eller ligge under dyna. Før jeg ble gravid hadde jeg store planer om joggeturer med liten, spretten mage på veltrent kropp i full fart gjennom skogen. Hah! Synes jeg allerede begynner å bli kvapsete.

Er ikke kvalm - det var jeg sist på denne tiden, egentlig hadde det vært fint å kjenne et slikt "sikkert" svangerskapstegn, som en forsikring om at alt er i orden, kroppen funker, prosessen er i gang. To spontanaborder har plantet en evig usikkerhet i meg. Det skal bli så godt å komme inn i den "trygge" perioden etter uke 12 - når alle vet, statistikken er på min side og litt av overskuddet er tilbake. Det er jo ikke så lenge til.

Forrige gang var ultralyden det som ga meg den endelige vissheten. Selv om jeg ikke "ble mamma" før etter fødselen, klarte jeg å tro på kroppen min og på livskraften til sønnen min etter å ha sett ham sprelle på skjermen.

Kanskje jeg snart skulle si fra til legen og få en time?

Så var det fødselsmetoden, forresten - det skal bli keiserbarn, dette her. Forrigemann fikk problemer under utfarten og måtte "dyttes" ut av magen min slik at jeg revnet helt. En gynekolog som så på meg i etterkant sa at en ny vaginal fødsel var utelukket for meg. Nå skal fastlegen bekrefte dette, det blir vel etter første legebesøk, og så skal det bestilles keisersnitt. Siden jeg fødte en uke før termin sist, må de kanskje sette opp keisersnittet enda tidligere - to uker før terminen 8. april kanskje? Et marsbarn blir det vel i hvert fall.

Jeg gleder meg, jeg!