Hvorfor?? (litt lang)

[Bodil29]

Nå er det 3 dager siden jeg mistet min lille, jeg begynte å blø på søndag kveld, på legevakten sa de at jeg skulle ta det med ro dette var ingenting å bekymre seg for, gikk til fastlegen på mandag fortsatt blødning - det var ingenting å bekymre seg for, av den grunn at det var da normalt å blø tidlig i svangerskapet. Jeg ba om å få reise inn på sykehuset for å ta gu, men fastlegen min sa at det ikke var nødvendig - men sykemeldte meg i to uker.

Utpå kvelden ringte jeg sykehuset selv, og jeg fikk beskjed om å komme inn for å sjekke. Jeg fikk UL, og min lille hadde ikke liv. Jeg trodde ikke det jeg hørte!! Jeg brast i gråt, jeg skjønte ikke hva legen sa, jeg hørte langt borte i det fjerne at de satte opp time for utskrapning, jeg hørte de snakket men jeg fikk ikke med meg stort... det er den værste beskjeden jeg kunne få! to dager etter skulle jeg inn til utskrapning, tirsdag satte riene igang og kroppen begynte utstøtningsprosessen... jeg kjørte bort til sykehuset, det er den lengste bilturen jeg noengang har hatt, selv om det igrunn ikke er så langt bort dit.. jeg kom dit, og tok ul, legen viste meg bilde av min lille, jeg gråt, smertene ble sterkere og jeg måtte faste for jeg måtte inn til akutt utskrapning den kvelden. Jeg var alene på sykehuset, jeg sovnet alene og våknet alene, jeg måtte være inne til observasjon over natten og jeg var alene. Dagen etter kjørte jeg hjem selv, jeg kom hjem å var alene... gråten var der hele tiden, smerten av å ha mistet min lille er stor.... faren til barnet kom utpå kvelden og var her en stund, før han måtte gå for han skulle pakke for å reise på hyttetur med venner!!

 

Her sitter jeg 3 dager etter inngrepet, lurer fortsatt på hvorfor min lille døde, jeg hører folk sier at det ikke er min skyld, men jeg sørger ikke mindre av den grunn. Jeg har grått så mye at jeg ikke lenger har tårer igjen, jeg forsøker å rette ryggen og heve hode, men jeg har fall gruver som er vonde. Jeg savner min lille, jeg ønsker "han" tilbake...

 

Noen andre som har liknende erfaring?

[jordbærsjokolade]

Kjære deg.

Vet at det ikke er mye som kan trøste deg nå. Vet hvordan du har det og historien din er nærmest identisk med min følelsesmessig. Bortsett fra at jeg var ikke alene, min sambo var med meg begge gangene jeg mistet et barn.

Tillat deg selv å gå med bøyd hode en stund til, gråt så lenge du trenger det. Sorgen forvinner ikke plutselig etter to uker, den kommer til å være der alltid men kanskje ikke så sterkt!

 

Sender deg en stor trøsteklem

[Harehopp]

Hei lille deg..

Jeg føler virkelig med deg, hadde en abort i april jeg, og følte meg som en kasteball mellom leger, sykepleiere og sykehus.. Det var et stort tap både for meg og min samboer, og vi følte vi hadde mistet en stor del av oss selv.. tenker mye på "den lille enda".. De psykiske smertene tror jeg aldri vill forsvinne, men bare ta deg god tid til å bearbeide følelsene.. Håper du har noen å snakke med i den vanskelige tiden.. Lykke til videre..