Uff gutten vår er trist og lei og vil ikke i barnehagen :(

[rampetrollet]

Han er snart 3 år og har vært hjemme med meg siden har var født (JA,) .

Han begynte i barnehagen tirsdag for 1,5 uke siden og det blir verre for hver dag.

 

-Han gråter når pappa går.(går for over)

-Han søker til porten og kikker og gråter etter mamma og pappa store deler av tiden

-Han er urolig og vil til mamma hver

gang de er spising...

 

Han er en glag og munter gutt. Han har aldri grått i hele sitt liv , og nå skriker han litt unødvenig mye syns jeg!

Ja, litt mamma dalt men det er han IKKE om han bare føler seg trygg!

 

Det var bare en ting jeg ba om når gutten vår skulle begynne og det var at de mått følge han godt opp og gi han litt voksen kontakt de første dagen slik at han ble trygg.

 

Men nei, det er der det har gått galt...

 

Nye personer hele tiden som skal ta seg av han og når jeg spør noen om hvordan det har gått denne dagen må jeg spørre 3-4 forskjellige personer for å få vite at han skrek litt da, litt da og litt da..

Ferie vikarer,feil gruppe...

 

Hvor ble det av den tryggheten de skulle hjelpe han med!??

 

F... og ...har meste lyst og gå og hente han nå for dette er jævlig!

 

Kan jeg ta dette opp med ped.leder eller?

De som skal vært permanent på hans gruppe kommer igjen fra ferie på mandag...

Skal jeg vente?

 

Blir tussete av å vite at han IKKE har det bra!

Hjelp noen? Innspill?

 

[Maud]

Synes kanskje du er litt utålmodig hvis du forventer at dette skal ha gått seg til etter 1.5 uker når han har vært hjemme med deg i tre år. Jeg tror det er lurt av deg å vente til personalet på hans gruppe er der på mandag og så sjekke om de har en fast kontaktperson til hvert barn. Hvis ikke, kan du kanskje fortelle at han trenger forutsigbarhet og trygghet og at den første tiden ikke har gått så bra som dere hadde håpet.

 

Gutten har opplevd en stor endring i livet sitt og må få bruke litt tid på å finne seg til rette med dette. Gi ham og barnehagen en uke til, så skal du nok se at det er bedre. Som mødre må vi faktisk også tåle at barna er lei seg og at livet ikke er helt topp. Regner med at det ikke er noe alternativ å ha ham hjemme til skolestart og da er nok dette noe dere bare må gjennom. Det kan nok hende at dette er vondere for deg enn for ham og at det blir ekstra ille fordi han "lukter" at dere også er utrygge ift barnehagen.

[Anonym bruker]

Her er jo hele grunnen til at man ikke bør vente helt til 3 år med å begynne i barnehage....Ikke rart han har blitt mammadalt, barn trenger å sosialiseres..Han vil jo falle helt utenfor, for han skjønner overhodet ikke de sosiale kodene i en slik sammenheng..

 

Trist for ham, for slik samfunnet er nå, så er det en nødvendighet å lære seg dette tidlig.

 

Han kommer nok til å bruke en stund på å finne seg til rette. Tror ikke du kan skylde på personalet akkurat, de kan ikke noe for at en 3-åring som er vant til å henge i skjørtekanten dagen lang ikke finner seg til rette umiddelbart, det får du ta på egen kappe..

[Gjest]

Jeg synes kanskje du må være litt mer tålmodig jeg! 1.5 uke er lite! Vent til jul og han er sikkert en trygg og tilbake som go`gutten din! Et halvt år er ikke mye når man tenker på hvor mange andre ting disse barna våre skal i gjennom; tenk på skolestart!

 

Jeg jobber selv i barnehage og som regel hjelper det å lage en ordentlig rutine og ikke fravike den før om kanskje et halvt år! Kom til samme tid hver dag, spis frokost i barnehagen, kom og hent etter alle måltidene er ferdig! Ikke vær så redd for at han får litt lange dager i begynnelsen.... Rutiner er det beste for at barn skal bli trygge!(synes jeg da)!

Men er du usikker, snakk med de som jobber på hans avdeling! De har erfaring, utnytt dem!

 

Dessuten tror jeg han har det bra selv om han gråter en del! Ofte vil de "straffe" foreldrene sine litt, de vil jo gjerne være hjemme og få sin vilje! Kanskje det er vanskelig å dele oppmerksomheten med de andre, når han er vant med å få din fulle hele tiden?? Kanskje ha synes det er vanskelig....???

Så slik sett har alle barn godt av å være i barnehage synes jeg da! Men så heldig du er som har kunnet vært hjemme så lenge!

 

Hilsen ped.leder

[Mandalas]

Bare jeg som forstår hvordan du har det gitt.. Jeg hadde skrevet et langt svar som ble borte, men skal gjøre et forsøk igjen.

 

sønnen min har begynt i ny bhg nå. De første dagene var det ingen som fulgte han opp, ingen som brydde seg om å inkludere han. Han fallt rett og slett helt utenfor. Han er forresten straks tre år han også.

Han har gått et år i bhg, men det var i en annen bhg. I den forrige bhg følte jeg meg alltid trygg på at han hadde det bra, nå er jeg så usikker og syns dette er grusomt.

De andre guttene på avd har funnet hverandre helt og sønnen min detter utenfor. I den andre bhg hadde han mange venner så dette er vondt å se. Gutten min er veldig forsiktig og trenger trygghet og at noen ser han.

 

Da ingen var oppmerksom på han, eller så han den første uka ble jeg virkelig fortvilet. Jeg snakket med ped.leder på avd, som var delvis klar over problemet. Jeg gikk også til styrer og forklarte det hele, samt leverte en søknad om bytte av bhg (selvom det er umulig nå, det er fullt over alt). Da ble det hvertfall fart på sakene, og alle gjølr nå sitt for å inkludere han, og hjelpe han i kontakt med de andre.

 

Det er veldig leit at jeg måtte presse dette igjennom selv, men veldig godt å se at alt faktisk er mye bedre nå. For hver dag er det mer og mer greit at jeg går. Han snakker positivt om bhg, og vil ikke hjem hvis jeg kommer for tidlig. Ped.leder har også spurt om vi ønsker et oppfølgingsmøte for å snakke om hvordan vi syns det går, hva de gjør osv. Jeg syns det var veldig godt å bli tatt så alvorlig!

 

Så jeg syns faktisk du kan prate med noen. Trenger ikke legge ut om alt mulig, men ta det litt forsiktig. Si at du syns det har blitt en vanskelig start og at du håpet på litt mer "hjelp" fra dems side for at gutten din skal trives.

[rampetrollet]

Til anonym:

 

Regnet med at det kom litt oppgulp fra en anonym luring som ikke hadde noe konstuktivt å si

Gidder ikke å forsvare valget som vi har gjort. -siden vi har hatt det storartet i 2,5 år og er glad for at vi har hatt muligheten til dette

 

Takk til Maud, og til ped.leder for gode tilbake mld.

 

 

 

[rampetrollet]

Til Knøttemamma..

 

Skjønner at det har vært vanskelig for deg og gutten din...

 

Det som er vanskelig å se på er vel at de små som vanligvis er så blide,sprudlene og trygge blir redde,utygg og trekker seg bort fra de andre.

 

Gutten vår har vært masse sammen med andre barn, åpen barnehage ,venner og familie med barn i samme alder, så det er ikke der det ligger..

 

Siden jeg spurte pent om du kunne følge han opp med en kontakt person den første tiden fikk jeg til svar,"selvfølgelig "

de får alle !

 

Ja, -men den ene personen har nå blitt til x antall og gutten blir selvsagt usikker og vet ikke hvem han skal forholde seg til...

 

Uff.....

[barbamamsen]

hei

jeg kjenner godt til denne overgangsfasen da en som mor føler seg veldig usikker og lite trygg. Den eldste jenta vår begynte i bhg da hun var 3 år. Det var en høst på både godt og vondt og jeg følte mye av det som du føler og skriver om. Men når det er sagt så gråt både jeg og datteren min i sommer da siste dagen i bhg kom. For makan til bhg skal du lete lenge etter. Det har med andre ord gått seg til enormt alt sammen. For de har vært med å formet jenta mi til den hun er i dag, 6 år og snart klar for 1 skoledag! Skal fortelle deg at overgangen til SFO er også stor, men vi modnes med forandringene her. Sånn er jo livet.

Når det gjelder vikarer og ditt og datt i en bhg nå på høsten så er det mange runder før personalet finner ut av hva som fungerer best for dem. Selvsagt vil du som mor alltid at noen er der for gutten din og det prøver sikkert personalet også, men sånn er det i en bhg. Nye fjes mange ganger og mange en må spørre. Alt dette er viktige ting å ta opp med dem og det virker det jo somom du har gjort og det er bra!

Da lillesøster begynte i vinter var jeg mindre stressa. Nyoppstarta bhg med mye prøving og feiling, men heldigvis har jeg et åpent sinn og alt går greit. En vet jo hva som er best for sitt eget barn, men de i en bhg vet hva som fungerer best i barnegruppa og i barnehagehverdagen. Da er det kanskje noen rutiner som må endres på.

En siste ting; hva sier pappaen? min mann sier bestandig at alt ordner seg han. Og enkelte ganger skulle jeg ønske jeg var mann, eller iallefall hadde deres "enkle" tankegang....he he he...skjønner?

ordner seg nok dette skal du se!

og gi det litt mere tid før du evt ombestemmer deg og har han hjemme.

 

[rampetrollet]

Kan og vil selvfølgelig ikke ombestemme meg og ha han hjemme

 

Planen vår var å ha han hjemme de første årene og så ville vi at han skulle ut i verden, og få prøvd seg litt på nye ting og ikke minst så vet jeg jo hvor mye glede barn har av hverandre

 

Vet at han har godt av dette ,men overgangen ble veldig brå og vond når han ikke følges opp på en ordentlig måte slik vi ble lovd.

 

Kladrer IKKE de som jobber i barehagen, men det er feil at de ikke har EN kontakt person til et barn som er nytt!

 

[C <3 M <3 E <3]

Åh jeg håper ikke det blir slik for oss, hørres ikke så kjekt ut. Gutten vår begynner også for første gang i barnehagen nå neste uke, han er 2 år og 4 mnd. Har også vært hjemme med meg siden han ble født.

[Rosalille og sjarmtrollene]

Hei....skjønner at du er frustrert. Barn som begynner i barnehage har nok lettere for å tilpasse seg da de er litt yngre. Men du har tatt et valg og det er godt han har begynt i allefall. Høsten er "høysesong" for nye barn i barnehagen, og det er nok ikke nok folk til å være en på hvert barn ei heller en på hvert nye barn. Det kan nok være litt bedre når de faste på hans gruppe er tilbake fra ferie og han venner seg til og kan bli trygg på de personene han faktisk skal forholde seg til hver dag. Men man må alltid regne med at det går litt tid før ungene blir skikkelig barnehagebarn og de ikke har tid til å gi kos eller bli med hjem. Jeg jobber selv i barnehage, men det er litt forskjellig hvordan man legger opp dagen når man har nye barn. Jeg tviler på at din lille tass står og gråter hele dagen. Men hvis jeg skal gi deg et råd så må det bli å snakke med personalet på deres gruppe, ikke si noe om at du er bekymra bare spør av ren nyskjerrighet hvordan de gjør med nye barn og sånn. Lykke til...