Jeg vil ikke glemme de jeg mistet...

[Adalis]

Vil beholde de i hjertet mitt, skulle ønske at alle ble begravet og fikk annonse og alt, samme hvor kort man var på vei.... Jeg var blitt så glad i de... Mistet i uke 8 (sa) og i uke 11 (ma)... Ingen forstår dette, alle mener jeg vil glemme så fort jeg blir gravid på ny... Men jeg vil ikke glemme de!!! Jeg ser på de som barna mine, selv om de bare var en liten celleklump. Herregud så stygt ord.... Er jeg syk som mener dette??? Jeg vet de var små, men likevel... Så mange drømmer, håp og planer... SÅ uendelig stor sorg når jeg fikk vite at de ikke var mer.... Hvorfor kan ikke jeg få sørge over dette som om det var et dødsfall?? Det var jo det... Men alle sier: "Bra du ikke var lenger på vei". Hvorfor er det bra?? Hadde jeg vært lenger på vei, så hadde kanskje folk forstått mer.... Er fortvilet nå... To uker siden ma'en.... Jeg føler jeg er død innvendig.. Ingen snakker om det mer. Jeg tenker på det hele tiden.. Får ikke sove, spise, ingenting... Klarer ikke å gi datteren min den oppmerksomheten hun burde fått... Jeg er knust, rett og slett....

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Kjære Adalis!

 

Jeg forstår deg så inderlig godt - dette er et vanskelig tema for mange - rett og slett fordi de ikke vet hva de snakker om. Dessuten så reagerer man så forskjellig på det å miste et barn også. Noen fortsetter videre som om nesten ingenting er skjedd, mens andre (som blant annet deg og meg), tenker på denne/disse små englene våre hver dag.

 

Mistet selv en liten skatt i uke 13 i MA i fjor på denne tiden, og det er det tøffeste jeg noen gang har opplevd. Jeg var heldig, da alle mine beste venner og familie skjønte at dette var vondt og vanskelig for meg. Fikk god støtte og trøst av dem, men det var ikke lett for det. Jeg slet lenge, og min mann skjønte ikke så mye av det siden det tok sånn tid. Dessuten ble to av mine beste venninner gravide rett etter vi mistet =( Det var utrolig sårt for meg!

 

Du skal ikke føle deg syk som føler og mener som du gjør, Adalis! Dette er helt normalt å tenke og føle - det er helt normalt for deg. Ingen kan komme å si at du er unormal. Du sørger på din egen måte, og det kan jo ingen bestemme over! Føl og tenk og gjør som du må...dette er DIN måte å takle sorgen DIN på - hva andre mener eller syns betyr da ingenting. Du må finne din egen vei å komme deg gjennom dette på - og for at det skal bli konstruktivt, så skal du ikke bry deg om hva andre mener om hvordan du gjør det. Jeg håper du har en mann som støtter og forstår deg? Det er verdens beste hjelp - var i alle fall det for meg.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til i tiden fremover - bruk dette forumet for å få tømt deg for dine frustrasjoner og fortvilelser - her har vi alle vært gjennom lignende situasjoner, og vi vet at ingenting er unormalt når det kommer til følelser og tanker rundt nettopp dette temaet!

 

Gode trøsteklemmer til deg fra,

[Adalis]

Tusen takk!!! Har liksom ingen andre og snakke med, og føler nå at jeg gjentar og gjentar meg selv her inne, men det får bare være....

Vet du har svart meg før ang. det samme, og tusen takk for alle trøstende ord... Du husker kanskje at det var jeg som hadde en venninne som slengte opp i trynet mitt at hun skulle ha tvillinger to sekunder etter jeg sa jeg mistet!??

Har ikke snakket med henne siden jeg... Det er to uker siden. Hun ønsket jo ikke barnet/barna en gang, men beholder fordi hun syns hun har tatt for mange aborter... Jeg klarer fortsatt ikke å takle det...

Nå skal jeg slutte.. Takker så mye for svar!!!

Forresten, hvor lenge blødde du, og hvor lenge var du kvalm?? 15 dager siden nå, jeg blør veldig mye enda, og har menssmerter... Og er kjempekvalm... Har to timer til sykehuset, så gidder ikke ringe, for da får jeg bare beskjed om å dra ned...

[jordbærsjokolade]

Kjære Adelis!

Du må bare gjenta og gjenta deg selv så lenge du trenger..Tror jeg har skrevet min historie tusen ganger her inne. Det er akkurat som om jeg vil skrike det ut så høyt som mulig, men det kan man jo ikke. Derfor har vi dette forumet, her kan vi snakkke og klage og skrike så mye vi orker og alltid er det noe som svarer og gir deg noen trøstende ord når man trenger det. De "der ute" skjønner jo ikke hvordan det er å miste, ingen som ikke har gjort det kan forstå hvor ødeleggende det er. Jeg mistet i januar og i Mai og tenker på det ca 24 timer i døgnet fortsatt. hadde "termin" i går, og "feiret" det med å få mensen..helt jævlig!

 

Snakker ikke med noen av vennene mine lenger, mistet helt kontakt for jeg klarer ikke å konsentrere meg om deres ting og tang, ikke orker jeg å høre om ammeproblemer eller graviditetsplaner heller. Vennene mine er de beste i verden, men akkurat nå klarer jeg ikke å snakke med de....

 

Vil med dette si at du er ikke alene, og du må klage og syte så lenge du føler behov for det. Og snakk om de du mistet hvis du trenger det. De er dine barn og ikke bare en liten celleklump.

 

Stor klem

[Mamma&LilleKrølle]

 

Slik er det med meg også. Savnet er der, og selv om jeg bare var 10 uker påvei da jeg mista, så føler jeg at det var så mye, mye mer.

 

Ingen snakker om det lengre, og alle tror alt er bare bra. Alle spørr hele tiden om vi har tenkt på en ny, og om vi har starta prøvinga på nytt.. Jeg går ikke og tenker på det hele tiden, men jeg har noen dager der savnet er der og jeg synes synd på meg selv..

 

Nesten ingen på jobben snakka om det da jeg mista, bare noen små ord om at det var bra det skjedde så tidlig da..

Men hun andre på jobben som mista 3 uker etter meg, hun snakka de om i par mnd. for hun ble sykemeldt like lenge. Vi var nesten like langt påvei. er det så mye værre for henne da ettersom hun ble sykemeldt? har jeg det ikke like vondt jeg da, bare fordi jeg valgte å gå på jobben nesten med en gang?!

 

 

 

 

[Adalis]

Tusen takk... Fikk tips av ei på dinbaby om å gå inn her, visste liksom ikke helt hva jeg skulle begynne med, man blir jo så redd for å klage og... Og alle sier det går over når jeg blir gravid igjen, men jeg vil ikke bli gravid igjen, jeg vil ha ungene jeg hadde!! Vil ikke ha noen ny, vil ha den jeg tenkte på i så mange uker, den jeg drømte om... Spesielt den siste syns jeg var forferdelig vond å miste, hadde allerede sett h*n på ul, og syns selv jeg var kommet så langt.. Dessuten merket jeg ingeting, jeg blødde ikke eller noe... Fikk sjokk når de sa det... Tre dager hadde jeg igjen før jeg var i uke 12.... Og så den venninna mi da... Skriver meldinger og forteller hvor kvalm hun er osv... Jeg hater det!!!!! Vil ikke se eller tenke på henne.....

[Adalis]

Huff, forstår deg så godt... Værste jeg hører er at det var bra jeg ikke var lenger på vei.... Det er vel like vondt for det!??!!

Jeg jobber ikke da, jeg går sykemeldt pga hofteproblemer og en arvelig sykdom som slo ut under forrige svangerskap... Så vi har fire uker igjen på oss til å bli gravide, ellers mister jeg fødselspengene med nestemann... (Pga da går jeg over på attføring, og det regnes ikke som inntekt...) Det gjør det jo ekstra tungt, klarer vi det ikke nå, så må vi vente til jeg er ferdig med omskolering osv... Blir maaange år til det da... Huff...

Er det lenge siden du mistet??? Jeg klarer ikke forestille meg tnaken på å vente på positiv test igjen... Jeg vet jeg kommer til å bli hysterisk når jeg blir gravid igjen.. Hvis jeg blir det da. Og ikke positivt, jeg kommer til å bli livredd... Akkurat nå ønsker jeg det ikke, men kanskje det forandrer seg senere!?? ...

[Leontine]

Selvfølgelig skal man få sørge, og selvfølgelig skal vi ikke glemme de små spirene som vi mistet. Det er en utrolig tung tid vi har går gjennom, og vi må la kropp og sjel få tid til lege. Bruke den tid vi trenger.

 

Adalis... det er en naturlig reaksjon du har, og du skal bli tatt alvorlig. Du skal få lov til å sørge, og du skal få aksept for de følelsene du har om dette. Ingen skal få fortelle deg hva som er rett for deg å føle!

 

Du har sikkert hørt dette før, og du vil sikkert få høre det igjen... Det blir lettere! Har selv mistet to ganger nå i vår, og begge gangene kom det som er sjokk. Har en gutt fra før; et et normalt svangerskap, så jeg hadde aldri trodd at dette var noe jeg skulle få oppleve. Nå er dine tap så nær, og med alle de hormoner du ennå har i kroppen, blir alt bare rot. Ta deg tid til deg selv og dine nærmeste. Søk trøst i datteren din og mannen din. Sørg over de to du mistet. Men tro meg... det er et lys i enden av tunnelen. Selv om det ser mørk og tungt ut nå, vil det komme lyspunkter og du vil få tilbake lysten til å prøve igjen!

 

 

 

 

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Hei igjen kjære du!

 

Ja, her er det bare å gjenta og repetere og gnåle om akkurat det man føler for mens man sitter og skriver - ingenting blir oppfattet som mas! Det er det som er så deilig med dette forumet...nå har jeg vært her i ett år, og aldri har jeg hverken sett eller hørt om stygge eller uhøflige innlegg her inne, i motsetning til fex skravlesiden. Vi er som sagt alle, mer eller mindre i samme båt, og det føles faktisk godt. Ikke misforstå - skulle jo ikke ønske at så mange mistet sine små, men fellesskapet gjør oss på en måte sterkere, føler jeg.

 

HÆ - hva slags venninne sier slikt???!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Skjønner godt du ikke orker å møte henne igjen! Det går da ikke an!!!! Noen mennesker er rare altså - og jeg skjønner ingeting av det! Ikke mer å si om den saken!

 

Etter min MA hadde jeg utskrpning - hadde du det. Tror det har litt å si med tanke på hvor lenge man blør og sånn. Etter som jeg kan huske blødde jeg først en del i 4-5 dager, før det stoppet litt opp. Da hadde jeg vel en snau uke med bare litt brun utflod. Etter ca 14 dager, fikk jeg kraftigere blødninger igjen - som vanlig mens - i 4-5 dager til. Deretter gav blødningne seg. Menssmerter syns jeg å huske at jeg hadde helt frem til jeg ble gravid igjen - sånn til og fra, men stort sett jevnt og trutt. Kvalme kjente ikke jeg noenting til. Fra utskrapningen tok det 7 uker og 2 dager før min vanlige mens var tilbake. Hadde mensen 2 ganger og ble gravid så på nytt =)

 

Håper du klarer å komme på litt bedre tanker etter hvert, og husk på å gjøre det kroppen din ber deg om! Du har godt av å lytte til signalene den gir deg! Masse lykke til!

 

Klem igjen,

[dronte]

Hei!

 

Føler sånn med deg som har mistet! Vi hadde bare fortalt det til foreldrene våre og bestevenninna mi da jeg mistet, så vi har ikke så mange som kan spørre i grunnen. På jobb tror de at jeg hadde ryggvondt de dagene jeg var hjemme så det blir jo ikke noe snakk om det der.

 

Jeg vet ikke om det blir rett for deg, men kan du finne et sted som er ditt og som du kan sørge ved? Enten et fint sted i hagen om du har eller kanskje ved en minnelund på en kirkegård. Der kan du tenne lys og ha blomster om du vil. Håper du finner noe som føles rett for deg.

 

[Stratos med 3 barn]

Jeg kan ikke si jeg forstår deg fullt ut for jeg har aldri vært der. Men jeg har alikevell empati og sympati med de dette skjer for og forsøker så godt jeg kan å forstå! Har selv flere venner som har opplevd det samme, så litt av tankene osv har jeg da fått ganske god forståelse for.

Når det er sakt håper jeg for din egen del at du kommer litt mer over det! Det høres ikke ut som om du har det bra og du påpeker jo selv at du ikke kan ta deg skikkelig av datteren du har en gang. Jeg vet jeg er streng (og sikkert slem) når jeg sier det, men datteren din har fortjent en god oppvekst med en tilstedeværende og "happy" mor, uansett hva du som mor har gått igjennom. Jeg håper derfor du får en hjelpen du trenger til å komme litt mer over dette (ikke glemme helt, men for å kunne leve normalt). Får du ikke hjelpen, så oppsøk den er du snill.

Klem sendes - kanskje det hjelper litt....?

[Adalis]

Ja, men jeg blir ingen god og "happy" mor om jeg ikke kan vise ekte glede heller, men bare later som!! Det merker barn.. Da tror jeg hun har bedre av at jeg har det slik jeg har det nå, og så kan bli som jeg var før igjen...

[moren til sprett]

Ååå, jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver, Adalis!

 

Vi som føler at vi har mistet et barn, må få lov til å sørge over det samme hvor mange celler barnet besto av. Det grusomme ordet "celleklump" skulle ikke vært lov å bruke om de små barna våre, altså. Fikk det servert fra en venninne her en dag, og det gjorde meg helt knust i flere dager. Vi er jo igrunnen celleklumper alle sammen, bare at noen av oss er blitt veldig store, mens andre aldri fikk den muligheten.

 

Selv tenker jeg mye på hvordan jeg ikke fikk beskyttet det lille barnet mitt mot det som skadet det i magen, hva nå enn det var. Det er jo liksom den ultimate fiasko som forelder når man ikke klarer å beskytte barnet sitt, samtidig som jeg jo vet at det ikke er stort mer jeg kunne gjort siden jeg fulgte alle offisielle råd. Men jeg blir samtidig litt sinna på vitenskapen som ikke gjør mer for å finne ut hva som går galt når barna våre dør, sånn at vi kan få beholde flere av dem som er så inderlig ønsket.

 

Stor klem til alle her inne fra

[Adalis]

Så godt (dessverre) å høre at noen føler det på samme måten... Jeg tar meg faktisk i å tenke på om den lille hadde vondt jeg da, man kan jo ikke vite det 100% siden det ikke har blitt noe forsket på... Tenk om h*n kjente smerte... Huff...

Og så den der "Det er jo bare å prøve på nytt". Den og syns jeg er grusom... Høres ut som det er en ting vi mistet.... Jeg er bare 20 år og, og får høre at jeg har hele livet foran meg osv.... Men har en datter på 15 mndr, vil jo gi henne et søsken. Uansett, så gjør det vondt å miste de vi ønsket oss!!! De levde jo inni meg, begge var jo et lite menneske...

Ett barn, barnet mitt!!

Har hatt masse mareritt om babyer jeg nå, om dette å ikke beskytte de... Klarer ikke å gå bort til babyen som ligger i senga og skriker og sånne ting. Jeg lurer på om det noen gang går over... Skal til legen imorgen jeg, skal snakke med han da... Han vet ikke at jeg har mistet enda, så blir vondt å fortelle enda en gang...