hvorfor der det sånn??

[:::) Frøken Velferdsrett]

hvorfor er det sånn at en jente med sørtste selvfølgelighet skal gå igjenom et svanerskap helt alene?

hun må regne med at barnefaren slenger masse dritt og truer henne.

hun må regne med at omværden ser ned på henne.

hun får tilstadighet komentarer om hvor syn det er på barnefaren som ikke får være til stedet.

hun får masse kommentarer på at hun må være sammrabeidsvillig ovenfor faren og hyggelig og saklig.

og prøver hun og si et stykt ord om han er hun en dårlig mamma som ønsker at barnet ikke skal få ha en far.

det forventes at hun kjøper inn alle babytingene helt alene.

det forventes at alt hun ubetinget låner disse tingene til far om han skulle finne det forgodt og dukke opp.

det forventes at hun er tar i mot barnefaren med åpene armer om han finer det forgodt og dukke opp i dag.

og hun får hele tiden høre at hun må passe seg for og nekte han noe eller si i mot han. for han er jo faren.

 

mens det overhodet ikke virker ut som om værden krever noe av han.

han er SÅ snill og flink vis han dukker opp en dag.

og det er så synn på han som ikke bor sammen med ungen sin.

og det er så uretferdig vis han må være med og betale for barnevogna. for det er jo ikke han barnet bor hos. selv om han selvsakt skal bruke denne vogna når han er så venlig og har barnet 2 timer på en tirsdag.

og om noen påpeker for han at kansje han burde snakke med hun som bærer barnet hans, ja da finner han bare opp en historie om at hun var utro og det sikker ikke er hans barn.

 

 

jeg føler meg virkelig diskrimert av samfunnet.

jeg føler virkelig at gutter har det alt for lett når det kommer til at dem skal bli pappa.

det forventes MYE mer av jentene. men 50/50 skal dem ha i likestillingens navn. ellers blir det rettsak og helvete.

og vi er selvsakt dårlige mødre som ikke lar pappaen få møte barnet så mye han selv måtte ønske. selv om familieværnkontoret og barnesykologer sier at dette ikke er det beste for barnet.

 

jeg er dritt lei av og ha det sånn. om en jævel til prøver og fotelle meg hvor snill og flink pappaen er som gadd og møte meg forige onsdag og hvor fint det er at han var hyggelig. og at jeg nå bare må passe på og ikke si noe som kan ødlegge den hyggelige tonen. da kommer jeg til og slå dem ned.

jeg trenger virkelig ikke den mannen og jeg har ikke noe ønske om og snakke med han eller la han bestemme over meg for og ungå bråk.

men jeg vil at babyen skal ha en pappa. så jeg er saklig ovenfor han.

men jeg nekter og ikke si det jeg mener. og jeg nekter og gå i kompromis med meg selv for en mann som overhodet ikke har gjort noe bra for denne babyen enda.

halsug meg om dere vil

jeg er bare så dritt lei av at det altid skal være så jævla syn på han fordi han er mann.

 

er det bare jeg som føler det sånn??

[Anonym bruker]

Ikke moro at du har det slik!!!

Men det finnes også de som ikke har det - jeg feks..... Sikkert ingen trøst for deg i nåværende situasjon, men det kan hende han dukker opp en dag for deg også!

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja, han dukket opp forige onsdag. og vi hadde det helt ok prat.

han oppførte seg faktisk ganske så bra i den ene timen vi prata.

 

jeg kjønner bare ikke hvorfor helle samfunnet roser han opp i skyene for og ha nedverget seg til og snakke med meg.

mens det er den største selvfølge i værden at jeg skal snakke med han.

og at jeg er så "heldig" av en eller annen gunn, kjønner jeg ikke.

 

det virker som om det er hele samfunnet det er noe feil med.

for det forventes at jeg skal være mamma, men det forventes ikke at han skal være pappa.

[Anonym bruker]

Det kan du si, hvorfor er det sånn??

 

Tenker ofte på mye av det samme, bortsett fra at jeg ikke akkurat føler at noen ser ned på meg. Kanskje fordi mannen min var en drittsekk som forlot meg gravid i fjerde måned etter seks år, for en annen dame...

 

Uansett så tenker jeg mer og mer på at selv om det er vi som må gå gjennom dette alene, bære frem barnet og være der for det, så er det til sist vi som er heldige... tenk det de går glipp av... følelsen av liv som vokser inni seg, fødselen, nærheten til et nytt lite vesen. uansett om de stiller opp aldri så mye så får de aldri det samme som vi har.

 

vet ikke om det hjelper, men for meg hjelper det hvertall litt...

[Singelmamma og banden]

Skjønner hva du mener!

Så alt for godt dessverre. Jeg hadde det slik med første jenta mi - ho er snart 6 år og det er fortsatt slik - så fint... Bare at med meg så tvang han seg med på fødselen - han måtte jo få bli med, han er jo faren - ja, men det var jeg som lå i smertehelvete så alt for lenge, med en person jeg virkelig ikke ønsket å ha der... Stå på ditt du og tenk på ungen din - en far som stiller opp bare når han selv vil og ellers ikke er noe ok, vil ikke ungen gidde å ha noe med å gjøre etterhvert heller.