utro samboer

[Anonym bruker]

Har akkurat opplevd den verste uka i mitt liv. Fant ut at samboeren min gjennom 7 år har bedratt meg med ei jente han jobbet sammen med. De hadde et forhold over flere mnd i fjor... jeg fant dette ut nå pga et kjærlighetsbrev som han hadde fått av henne (som han har spart på siden i fjor sommer ...) Vet at forholdet er over mellom dem nå, men hva gjør jeg?? Aner ikke om jeg kan stole på han igjen. Venter barn i desember, og har ett barn fra før...jeg takler bare ikke dette midt i det som skulle være en lykkelig og forventningsfull tid...

 

 

Noen som har noen tanker rundt dette? Jeg klarer nemlig ikke å tenke klart..

 

tårene triller..... jeg er så ubeskrivelig glad i han, og det gjør alt så mye, mye vondere... hjelper ikke akkurat at han har bedratt meg med en modell heller. Selvfølelsen min har virkelig fått en knekk...

[Hermelina]

Uff, det var leit å høre!!

Skjønner at du har det vondt nå, vet ikke helt om jeg kan si noe for å trøste deg eller hjelpe deg.

Jeg vet at for meg ville jeg hatt store problemer med å kunne stole på min samboer om noe sånt hadde skjedd oss, det er vel det største tillitsbruddet.

 

Jeg vet det er mange som klarer å komme seg gjennom sånt, mens mange også ikke finner igjen balansen og respekten i forholdet. Og da vil det aldri bli bra igjen, uansett.

Dette er noe dere må snakke om, han har jo blitt hos deg. Men samtidig er det noe som, hvertfall jeg synes, er utilgivelig.

 

Husk at du ikke er alene! Du har mennesker rundt deg som vil hjelpe deg gjennom dette, og så har du oss her inne! Snakk med jordmor og lege!

Kanskje andre som har vært i samme situasjon har noen bedre svar eller forslag til deg!

 

Lykke til!!

Klemmer

[vips-77]

Akkurat det der unner jeg virkelig ingen å oppleve, så jeg føler virkelig med deg.. Jeg har ikke opplevd noe slikt på kroppen selv, men søsteren har det. Mannen hennes var utro, TO ganger over lengre perioder. Søsteren min fant mail som avslørte den første, og hun dama hadde han hatt et forhold til i over et år. Med hun andre skjedde det på en firmafest, og det var et engangstilfelle..

Det er et par år siden dette skjedde, de er fortsatt gift og har det nå bedre enn på lenge. (De har to barn)

Det er så vanskelig å komme med råd, for det er så individuelt med tanke på omstendighetene rundt. Jeg tror ikke jeg hadde greid å fortsette forholdet, men vanskelig å si før jeg har opplevd det selv. Syns ikke du skal bli hvis det bare er fordi dere venter barn sammen, for det er ingen tjent med - i hvert fall ikke barnet!!!

Men uansett så håper jeg det løser seg til det beste for deg, lykke til

[Simen og Julie]

ikke for å vere slem. men min erfaring med utroskap er "en gang utro, alltid utro"...

pappa har vert utro med mamma 3 ganger som hun vet om... og hun tar han tilbake hele tiden... (og det er ikke slik at hun er gammel og ikke kan finne seg noen andre... hun er 40 og pappa er 37...)

det gir gjerne feil signal til barna hvis de får vite det...

 

jeg har all sypati til deg... håper du finner ut av det...

[lessist]

Kjære deg, så utrolig sårt og vondt.

Du er nok nødt til å ta det opp med ham, få litt svar på hvorfor. Min samboer ble for 2 1/2 år siden forlatt av sin kone på dagen, de hadde 3 barn sammen og hun lyver enda om hvorfor hun gikk... -Hennes valg, men det har skapt mye problemer for henne, - så ærlighet varer faktisk lengst! Venner og kollegaer har jo sjkønnt og sett at hun ble sammen med en kollega, 1 til 2 år før hun gikk fra ham (min samboer). Jeg traff ham 2 mnd etter hun gikk, ikke det enkleste det, så jeg har vært med på prosessen kan du si.. Vi er i dag glad hun gikk og har det fint med denne nye mannen, de har nytt barn, vi har en på vei og har de 3 barna 50%. Det blir ikke slik med deg for da ville han ha reis sin vei allerede -HUSK DET! jeg vet en sped trøst, men det er spede trøster en kan gi nå. Ikke mist troen på deg selv!! -VIKTIG!!! Utrolig hva man klarer seg igjennom...

 

Det er endel rare spørsmål du kan stille deg; de rettferdiggjør overhodet IKKE det han har gjort!!! Det er nesten helt utilgivelig, men bare nesten... -husk det! Dere kan fremdeles klare det sammen, og bygge opp tillitten igjen, du må svelge endel kameler og han også. Her kommer noe av det "rare" du kan stille deg;

 

Er han glad i deg? -han er nok det!

Hadde det vært bedre om hun var stygg? Kansje hun da hadde hatt verdens beste personlighet og det var det han gikk etter? Er det bedre eller verre? Han har ikke valgt henne fremfor deg, - kan det hjelpe? Er et pent utseende et "skall" man "har seg med"? - er det bedre enn å elske en med kropp og SJEL? Det er jo alltid perioder man ikke er like oppmerksom mot sin mann, (andre veien også selvfølgelig) med sex f. eks. - har det vært en slik periode? Ble han glad da du ble gravid? Gleder han seg? Kan man gjøre store feil i livet..bli tilgitt...om man angrer seg syk..? Hva kan dere gjøre bedre, -snakke med noen? Er du villig til å sloss for forholdet og din bestevenn ( selv om han har sveket deg)? Vil DU? Tørr du/tåler du å høre sannheten fra ham, hvordan han har opplevd det hele? Tørr du være ærlig og sann tilbake til han..?

 

Familieterapeuter er meget dyktige og setter ting i et bedre perspektiv for oss alle. Som du selv skriver, at du ikke klarer å tenke klart. Det klarer man ikke! - Det er normalt. Man trenger litt hjelp.

 

Kjære kjære deg såå som du ikke fortjener dette, det skjer jo så altfor ofte det her. Kjenn på magen og kjenn så verdifull du er, du MÅ ta vare på deg selv og den lille i magen også! Ikke mist gleden helt kjære deg!

 

Sender deg ALT av gode tanker, hold meg gjerne oppdatert, da jeg kommer til å tenke mye på deg nå.

 

Varm klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd, tanker og oppmuntring. Jeg jobber hardt med å få mest mulig fakta på bordet nå, for å unngå at flere opplysninger dukker opp om en stund... Vet dette komer til å bli tøft i lang tid fremover... Vet også at jeg ikke kan holde sammen med han for barna sin skyld. Skal jeg prøve å finne tilbake til det forholdet vi hadde, fortroligheten, vennskapet og det intime, så gjør jeg det KUN fordi JEG SELV føler det er riktig..

 

Hun jenta hadde også samboer, og hun valgte å bli hos han. De har i løpet av det siste året fått et barn sammen. Kanskje dette er grunnen til at min samboer ble hos meg? Kanskje han ble hos meg fordi "drømmedama" glapp for han og da var det trygge og kjente bra nok allikevel.. vet at det er mange spørsmål jeg aldri vil få svar på, men håper hvertfall at han kan vise om han fortsatt elsker meg... Han sier jo at han gjør det, men jeg må føle det også...

 

 

Takk igjen til alle sammen!

[Anonym bruker]

Uff, føler med deg. Jeg har aldri opplevd dette, men har selv vært "den andre kvinnen" for noen år tilbake. Det er ikke noe jeg er stolt av, men heller ikke noe jeg skammer meg over. Jeg ble stormende forelsket, trodde ikke det var mulig å ha slike følelser. Vi var sammen i flere månender på si før han forlot sin samboer. vi fortsatte forholdet i noen månender til, men det ble verre og verre. Han fikk megadårlig samvittighet for det han hadde gjort og han var jo fortsatt glad i sin tidligere samboer. Det ente opp med at vi brøt, han trengte å være alene. Jeg gråt og alt var jævlig. Han hadde det forferdelig og angret. Problemet i deres forhold var kommunikasjon, hun var veldig vanskelig å komme inn på. Det endte opp med at han stilte henne et ultimatium, snakk med meg eller det er over for godt. Hun skjerpet seg.. De flyttet sammen igjen og har bor så vidt jeg vet fortsatt sammen. Det jeg mener med å skrive dette er at det ofte kan være en så "enkel" ting som gjør at det går skeis. Men med å jobbe og ikke ta hverandre for gitt, være flink til å lytte og snakke kan det gå veldig bra. Jeg er jo i dag veldig lykkelig med min samboer som jeg venter barn med, men tenker fortsatt på det som skjedde mellom dem og at det ikke skal skje meg.. Samboeren min og jeg har en veldig fin tone og kan prate sammen når noe skurrer. Det er ofte det som trengs. Lykke til, klem:)

[Gjest]

jeg har alltid vært opptatt av å ha et forhold basert på ærlighet og jeg har virkelig følt at vi har kunnet snakke sammen om alt, og vi har hatt mange konflikter tidligere også... allikevel skjedde dette... skjønner bare ikke at han kunne gjøre dette mot meg og den lille familien vi har sammen. Vi har snakket mye om det å være utro og vi har begge vært klare på at det er uakseptabelt. Hvordan kan man bli så blind? jeg forstår at forelskelse kan komme som lyn fra klar himmel, men hvorfor kunne han ikke da fortalt meg det da lynet slo ned?

 

Han gir meg svar på alle spørsmål jeg stiller, men det er fortsatt uforståelig for meg at han klarte å leve dette dobbeltlivet. Han kom hjem til oss og var den kjærlige samboer og pappa vi var vant med... og på jobb hadde han sitt private "eventyr..." Jeg skjems fordi jeg har vært så naiv... jeg har virkelig ikke trodd at dette skulle skje oss.....

 

 

 

[*Lucia*]

Uff, dette er ikke morsomt.... Jeg har også hatt utro kjæreste. Men han var nok utro med fler enn en..... Med oss ble det slutt (selvfølgelig glad for det i dag) men det trenger jo ikke bli slutt mellom dere fordet.

 

Husk bare at det er DU som har rett til å stille spørsmål, rett til å være forbanna og trist. -og du har rett til disse tingene så LENGE du vil!! Det hjelper nok også å gå til en familieterapaut.

 

Min ex kunne ikke skjønne hvorfor jeg absolutt måtte ta opp igjen tema og ikke kunne glemme det..... Men nå var ikke han veldig flink til å prate om det heller da... Tror det også var noe av grunnen til at det ikke gikk. Jeg skjønte at jeg var mer verdt en det han noen gang kunne gi meg.

 

Lykke til!! Håper det ordner seg for dere!!

 

Sender deg en varm klem