jeg fikk smellen 3mnd etter fødsel

[Anonym bruker]

Jeg fikk svangerskapsforgiftning og måtte føde 5 uker før termin. Jeg ble plutselig lagt på slaktebenken i narkose og ute var datteren min.. Jeg fikk bare vite at dette skulle skje 1/2 time før operasjonen. Datteren min var i fin form mens blodtrykket mitt lå på 200 i to uker etter fødsel før det normaliserte seg.

 

De første månedene etter fødsel så strevet jeg veldig med å skulle klare alt selv. selv om kroppen min har helt "nedsarvet" altså 0 med smerter etter keisersnittet og formen var dårlig. Trøtt og sliten døgnet rundt men jeg gikk på med full hals... Likevel så merket jeg at jeg ikke stoppet opp i det heletatt for å glede meg over datteren jeg hadde fått.

 

Så var det en epoke da alt så til å roe seg med å få til rutiner på mat og søvn for datteren og jeg begynte å slappe litt mer av.. Da kom plutselig tankene på alt jeg hadde gjennomgått og tok følelsene innover meg... Var veldig lei meg en lang periode og tenkte om igjen og omigjen på selve fødselopplevelsen..

 

Tok meg lang tid å bearbeide denne opplevelsen nå 1 år etterpå så er alt greitt.. men var det stress eller depresjon jeg hadde??

[3barns-mamma:)]

Hei!

Godt å høre at du er i god form nå.Jeg synes ikke det er rart i det hele tatt at du fikk denne smellen først når du kom inn i rutinene.Du var jo rett og slett ikke forberedt på fødsel den dagen det skjedde-og i tillegg fikk du en halv time på deg bare da du kom.Mange sliter med å bearbeide slike sjokk-har selv gjort det hver gang jeg har født faktisk.Tenker mye på detaljer osv.Du er ikke alene om å bearbeide inntrykkene.

 

Vanskelig å si om det var stress eller deperesjon.

 

Lykke til videre:)

[dansejentes mamma]

ville nok kalt det en depresjon. Det er jo egentlig bare en måte å beskrive en situasjon som er noenlunde slik du hadde det. Jeg blir lett deppa etter lange perioder med stress. Har så vanskelig for å ta det med ro underveis.

[Gjest Supermum01]

Jeg fødte min førstefødte 2,5 uker før termin. Fødselen gikk kjempegreit og kjapt. Var litt dårlig etter fødselen, og lå på fødestua i flere timer etterpå. Det var nr før de flyttet meg over til barsel, men jeg kom meg såpass at jeg fikk dra over på hotellet på Ullevål. Jeg synes den føste tiden var bare jobb. Jeg gledet meg selvsagt over en velskapt sønn, men hadde ikke noe tid til å kose meg med det. 'Kos deg' - sier folk. Joda, tenkte jeg... Midt oppi alt strevet måtte vi inn og operere magen på babyen. Folk tror jeg synes det var en pyton tid pga operasjonen. Men helt uavhengig av den hendelsen, synes jeg de to første månedene var grusomme. Alt ansvaret. Alle bekymringene. Kunne liksom aldri slappe helt av. Jeg kom meg ikke ut av huset, og følte at jeg satt bundet til babyen og soffan hele tiden. Min søster og jeg er fullt enige om at vi heller ville gått et par måneder ekstra gravide i 9. måned hvis vi kunne sluppet de to første månedene etter fødselen. Dette er det ikke noe særlig snakk om synes jeg, i forbindelse med svangerskap og fødsel. Men kanskje jeg ikke har hørt etter. Jeg var ihvertfall skrekkelig uforberedt på at det skulle bli sånn. Nå her sønnen min 4,5 måned. Han er skjønn, og vi koser oss sammen. Men det er fortsatt mye jobb, og det meste faller naturligvis på meg, da jeg er hjemme med han hele dagen, og ammer. Vi har nettopp hatt lang sommerferie, men for meg er jo dagene stort sett like uansett. Bortsett fra at mann og ste-barn ikke er på skole/jobb. Nå gleder jeg meg til de skal begynne igjen, så jeg får litt tid for meg selv (når babyen sover ;-). Jeg kommer ikke til å få flere barn, av diverse årsaker.

[Anonym bruker]

Jeg skulle også gjerne hoppet over de første par måendene med ungene. De er søte når de er andres. Når de er mine er de bare slitsomme.

[Anonym bruker]

Håper du ser innom selv om innlegget er litt gammelt.. Min situasjon føles nesten helt som din var. Jeg hadde også hastesnitt 5 uker før termin pga svangerskapsforgiftning og jeg føler meg stort sett elendig selv om det er tre mnd siden nå. Trøtt hele tiden og forferdelig sliten. Kan du fortelle litt om hva du gjorde for bedre situasjonen? Trenger råd.. Kommer meg sjelden ut, noe som gjør ting verre. Alt føles uoverkommelig, og det er så tungt å stå opp om natta.. Kroppen min vil helst sove døgnet rundt, men vesla har problemer med magen pga antibiotikaen hun fikk første uka hun levde, så det blir en del skriking. Jeg elsker henne over alt, og har dårlig samvittighet fordi jeg føler at alt er et slit. Klarer ikke å kose meg slik jeg skulle ønske. I tillegg tenker jeg også mye på fødselen og alt som ble annerledes enn jeg var forberedt på. Føler meg deppa og sliter med en følelse av at "alt er over".

 

Går dette over? Jeg vil jo bare være glad..

[Anonym bruker]

Har ikke ork til noe, nei det var sånn det var. Hva jeg gjorde?? Det første jeg tok tak i var kroppen min. Jeg var så dårlig form at det var mye av orket mitt. Så her ble det trilleturer i det vide og det brede. Nå sov datteren min 3timer om gangen og jeg var minst ute like lenge på tur ca. 2 ganger for dagen. Så fysisk gikk i orden etter en kort stund. Det psykiske var det værre med. Det jeg angrer på nå i ettertid er at jeg ikke ikke tok 2 samtaletimer med jordmor på helsestasjonen. De sa på sykehuset at det kunne jeg gjøre men jeg trodde "det var dumt og det var meg" og skulle ordne alt selv. Så det råder jeg deg til. Gjør det NÅ 3 mnd etter. Min terapi ellers var å ta tak i fødselhistorien og føle på den... lage scenario med å fortelle den uten å si det høyt, og tenke på personer jeg ville fortelle den til uten å si noe til dem....Så gjentok jeg denne historien til det kjedsommelige... Det tok meg ca. 6 mnd å gå slik å "prate inni meg".

 

Jeg var ikke så veldig sosial i denne perioden og er i ettertid veldig glad for det. Grunnen er at når jeg hadde møtt opp på babytreff så hadde jeg bare triste ting å fortelle og veldig opptatt av fødselsopplevelsen og selv var jeg ikke glad heller.. Folk rygger unna sånne de tror de må omgås en "som jamrer seg hele tiden" og det vil ikke folk siden de har nok med seg selv.

 

En annen ting som jeg har blitt smertelig klar over og som sykehuset sa.. fortidlig fødte barn skriker mye og de hylskriker. Når du skal bytte bleie på og bade og når de er sultne og utilpass. I tillegg var datteren min plaget med kolikk så hun kunne hyle i timesvis og var utrøstelig. All denne skrikingen sliter noe så forferdelig på deg som person. Skrikingen avtar (gjorde iallefall med meg) ved 6mnd alder..

 

Så vil jeg si når du er skikkelig trøtt og sliten. Bruk timene når datteren din sover og legg deg ned og sov om det er midt på dag og huset flyter. Hvis du får hvile litt så blir du iform etterpå til å gjøre alt det der som gir deg dårlig samvittighet.

 

Egentlig er det ingenting annet som hjelper enn å bli litt hard med seg selv og jobbe seg ut av det. Du har det mye bedre i ettertid hvis du selv tar tak.

 

lykke til

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Kjenner meg veldig igjen i det å henge seg opp i selve fødselsopplevelsen.. Jeg trodde det var "ferdigsnakket" da vi kom hjem fra sykehuset, men det var jo ikke det. Bare å akseptere overfor seg selv at det er lov å føle det man føler rundt fødselsopplevelsen er lurt tror jeg. Jeg tror jeg skal ta rådet ditt og be om samtale med jordmor.

 

Takk igjen