Jeg føler at jeg har et "vanskelig" barn...

[Anonym bruker]

...og det er vondt! Jeg føler at andre foreldre er oppgitt over henne til tider. Hun er veldig bestemt og sta, og har mye temperament i den lille kroppen. Jeg skal innrømme at jeg føler meg maktesløs og sliter med å takle henne innimellom, jeg kan også være fryktelig sint på henne av og til, og blir jo fortvilet, men samtidig vet jeg jo at hun er en oppvakt, omsorgsfull og snill jente. Det er vondt å føle at andre synes hun er vanskelig, og jeg føler at jeg har mislyktes som mor. Jeg har mange kamper med henne, men har valgt å ikke ta kamper på absolutt alt. Hvis hun ønsker å ha på seg noe annet enn det jeg har funnet frem om morgenen, ja, så hender det titt og ofte at hun får lov til å bestemme selv. Jeg vil gjerne at hun skal føle at hun har noe hun skulle ha sagt på enkelte områder, mens jeg på andre områder (som jeg anser som viktigere) skjærer igjennom. Kanskje det er det jeg gjør feil? Bør jeg ikke la henne være med å bestemme? Hadde en episode her forleden med et bursdagsselskap, som endte med skriking og hyling, fordi de andre barna ikke ville høre på henne. Hun er vel så gammel nå, at hun har begynt å få forventninger til sånne store dager, og så ble vel forventningene ikke innfridd. Det raknet helt for henne, og hun sa at hun ville at gjestene skulle dra hjem. Jeg tok henne inn på et eget rom og forsøkte å roe henne ned og forklare henne at alle må få være med på å bestemme hva man skal gjøre, og at det var helt greit at de andre barna lånte lekene hennes og at vi kunne rydde opp etterpå, men det tok over en time før hun roet seg.

 

Vel, dette ble litt rotete, men jeg synes det er vondt å vite at hun betraktes som "vanskelig" og "kontrollerende", og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Jeg er redd for at andre barn og voksne skal komme til å ta avstand fra henne, og det vil jeg jo ikke! Noen som har opplevd noe liknende, og kanskje har et råd eller to å komme med?

[Anonym bruker]

egentlig har jeg kanskje ikke så mye fornuftig å komme med, men hva med å tenke gjennom hva du syns hun kan få bli med velge og ikke. Ta feks valg av klær siden du nevnte det. Det jeg gjør er å gi sønnen min valget mellom feks tre shorts. Så ser jeg hvilken han velger, og finner frem et par t-skjorter som han også får velge mellom. Da føler han at han valgte helt selv, men likevel var det på en måte jeg som bestemte for han fikk ikke velge hva som helst.. Da slipper du å måtte tilbake på det du har sagt hun skal ha på, du slipper at hun velger klær som krasjer helt;)

[Rut Bram]

hmm, vanskelig å gi råd. du skriver ikke hvor gammel hun er...og hvor vant er hun til å være med andre barn? jeg merker for eksempel stor forskjell på min jente, som går i barnehage, og en gutt vi kjenner som er like gammel, som ikke gjør det. han har liten trening i å leke med andre barn og dele leker, derfor blir det ofte konflikter (de er litt over 3 år). han får også for liten motstand fra foreldrene, det er stort sett han som bestemmer det meste. jeg tror det er viktig å snakke med henne om disse episodene, når hun blir vanskelig. forklare for henne hva konsekvensen av oppførselen hennes er. øve litt mer på å dele. og hun må forstå at det ikke er selvfølgelig at det er hun som bestemmer hele tiden.

[*Vetlis*]

Jeg hadde den samme følelsen med sønnen min en stund. Jeg var alene med han og han var ikke i barnehage. Var ikke vant til å omgås andre barn noe særlig.

Han hadde et voldsomt tempr.

Jeg tok selv kontakt med pp-tjenesten. Å de igjen hadde en dialog med bhg når han beg der. De ga personell råd om hvordan de skulle takle han osv. De ga meg også masse råd og tips!

Men har funnet ut en del ting selv også! La ikke ungen (avhengig av alder selvf.) Sove på dagen, faste rutiner er veldig lurt.

For mange valg kan forvirre barn mer enn det hjelper.

Å jeg satte også grenser for hva jeg skulle "henge" meg opp i! For jeg følte at det ble så mye nei, nei, nei en stund! Å det er ikke hyggelig for verken voksen eller barn!

Nå har han vært i bhg i over 1år, å han leker fint med andre barn, hører når de voksne snakker (som regel) og han har sjelden raseri anfall!

 

Det er utrolig vondt når folk snakker om barnet ditt.... De pakker det som regel inn i navn som: aktiv, friskus og livlig unge!! Skikkelig irriterende og sårende!

 

 

Lykke til! Jeg håper det ordner seg for dere snart )

[Anonym bruker]

Jeg var også bekymret for jenta mi da hun var 3-4 år. Fikk bekymringsmld fra bhg om at hun ikke lekte godt sammen med de andre ungene. Ble fort sur og ville gjerne bestemme alt. Så det samme hjemme også. I dag er hun 5,5 og nå går alt mye bedre Vet ikke helt hva som er grunnen, men vi har lagt vekt på:

 

-Snakke, snakke, snakke om hva som skal skje, hvem som skal være der f.eks på bursdager, og hvordan det er forventet at man skal oppføre seg (viktig, i alle fall for min jente). Gå gjennom hendelsesforløpet mentalt sammen med barnet, snakk om evt utfordringer slik at barnet kan forberede seg.

 

-Skryte uhemmet av henne når hun gjør noe bra! Glemmer aldri første gangen jeg så henne dele godteri uoppfordret!

 

-Begrense valg. Ikke si: Skal vi gå og pusse tennene? Det funker mye bedre å si "nå skal vi gå og pusse tennene". Gjør avtaler med henne om hva hun kan bestemme, og henvis til avtalen dere har gjort dersom det blir diskusjon. En 3åring skal IKKE bestemme mye selv.

 

- Vær flink til å leke sammen med barnet. Sett av en fast tid om dagen slik at det blir forutsigbart og forventet. Trenger ikke å være lenge. Du som voksen avslutter leken, men la barnet bestemme hva dere skal leke og la henne styre leken dit hun vil. Min erfaring er at da går det mye greiere at du bestemmer "voksenting".

 

-Ikke stress. Noen barn knekker de sosiale kodene før andre! 3årsalderen er vel ikke kjent for å være den enkleste..

 

Lykke til!!!