Følelse av å ha tråkket over min egen grense... (ganske laaangt)

[lilli1979 - venter på ivf]

Jeg vet vi er flere som er drittlei av å prøve og prøve og bli like skuffa hver gang.. men nå er det nesten så frustrasjonene mine tar heeelt overhånd.

Jeg er konstant urolig, småsinna, lei av sex, lei av mannen, lei av folk som bryr seg, full av angstlignende følelser og småpanikk.

Jeg er veldig privat av meg som person, liker best å holde ting for meg selv hvis det går, og av denne grunnen har jeg blitt enig med mannen om at vi ikke skal fortelle noen at vi prøver- siden magen min nå etter 7 pp er like tom. Men folk spør jo hele tida likevel...

 

Forrige helg var jeg på jentefest med endel gamle kjente. Endel av de har små barn og det blir naturlig nok mye babyprat. Jeg syns faktisk det er ganske koselig å høre på, men etter litt for mange glass vin og litt for mange spørsmål sa jeg det rett ut som det er: jeg er sliten, lei meg, frustrert og forbanna for at vi ikke får til det "alle" andre tydeligvis klarer..

Plutselig kjentes det som om bobla sprakk og jeg ble sittende å snakke om dette med to av venninnene mine. Jeg har aldri vært så personlig ovenfor noen andre enn mannen før, men der og da var det veldig fint.. Dager etter derimot, og fortsatt nesten to uker senere, har jeg fullstendig panikkfølelse for at jeg har åpna meg!!

 

Noen som skjønner hva jeg mener? Er det flere enn meg som sliter med å dele ting med andre og får helt panikk hvis det skjer ved en glipp??

 

Resultatet er at disse to jeg snakka med sender sms og ringer og hører hvordan det går med meg.. Jeg VET de bare prøver å stille opp og være gode venner for meg, men for meg føles det som om jeg har utlevert mine dypeste hemligheter og nå er en slags "stakkar" de må ta seg av...

 

Off, dette ble altfor langt. Tusen takk hvis du gadd å lese helt hit.

Spørsmålet mitt er vel egentlig: Finnes det flere som lager hønsehus utav en liten fjær?

[Gullblomst]

Hei lilli1979

 

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har det på akkurat samme måte. Vi har vært prøvere siden januar 06. Siden jeg ikke begynte med EL tester ol aktivt før i mars, oppgir jeg her på bim at jeg er i 5.pp, men i realiteten er det 8-9 mnd med forsøk, skuffelser og negative graviditetstester.

 

Jeg er også en veldig privat person, og har ikke fortalt noen at vi prøver (og sliter) med å få barn. Både min ett år eldre søster har barn, det samme har min yngre bror. Alle, både venner og familie, spør og graver i ett sett, og forventer at jeg skal bli gravid snart. Alt ligger til rette for det. Vi har kjøpt hus, jeg er ferdig med utdannelsen, og har jobbet i flere år.

 

Jeg liker ikke tanken på at alle skal vite at vi sliter. Jeg svarer bestandig at vi får se med tiden om vi kanskje ønsker barn, når noen spør.

 

Men for noen uker siden ble jeg "avslørt".

 

Jeg hadde min lillesøster på 19 år på besøk, Hun hadde lyst på no godt, og gikk direkte til kjøkkenskapene der jeg pleier å ha litt snacks liggende. Da hun åpnet skapene lyste graviditetstestene og folsyretablettende mine mot henne. Hun ble helt paff. Hun skjønte umiddelbart hva dette var for noe, og lukket skapdøren igjen med en gang.

 

Hun nevnte ikke dette med et ord til meg. Hun tror at jeg ikke så det hun gjorde, men det gjorde jeg altså.

 

Da jeg forstod at hun hadde sett og skjønt sammenhengen, kjente jeg nesten et snev av angst inni meg. Jeg var på en måte avslørt som prøver, og det plaget meg veldig. Jeg har prøvd å tenke rasjonelt på hvorfor jeg ikke vil at noen skal vite at vi sliter, og har etter noen uker med grubling kommet fram til at jeg ikke vil at andre skal vite fordi jeg ikke ønsker at noen skal synes synd på meg.

 

Jeg vil ikke at noen skal vite at jeg ikke greier å få til det jeg ønsker meg mest. Da er det tryggere at andre tror at jeg ikke ønsker barn i stede...

 

Men nå regner jeg med at min søster tror at jeg enten er gravid, eller at jeg snart blir det. Siden min søster ikke kan holde kjeft om noe som helst tror jeg at hun har fortalt dette til mamma, og mine andre søsken.

 

Så nå går nok alle rundt å bare venter på at vi skal gi dem de gode nyhetene.

 

Jeg tror derfor at jeg snart må/ønsker å fortelle familien at vi sliter. Bedre at de vet, enn at de går å skuler på magen min til enhver tid. Men jeg kjenner veldig godt angsten for å skulle fortelle det, så jeg skjønner deg veldig godt.

 

Vi får bare prøve å fokusere på at dette er vår familie og venner. De vil oss bare vel. De ønsker å gjøre det riktige, og prøver så godt de kan å hjelpe, selv om det kan bli litt feil i våre øyne.

 

Jeg syns du skal fortsette å snakke fortrolig med dine 2 veninner. La dem forstå at du synes det er vanskelig, men at du setter pris på deres omtanke.

 

Dersom/når du blir gravid vil de være ekstra glad på dine vegne. Det er slik jeg tenker nå når jeg snart skal "stå frem"...

 

 

Lykke til videre!

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg har hele tiden vært åpen ovenfor mine venner og er glad for det, slipper all maset og kommentarene. De spør innimellom hvordan det går med prøving og sånn, og det er greit, forteller dem hvor vi ligger an, og så snakker vi om noe annet. Så det kommer an på hvordan dere vil ting skal være. Jeg merker at så lenge jeg er åpen men casual omkring temaet så er folk avslappet sammen med meg også.Og jeg deler med mine venner, og de deler sine problemer med meg... Så hold det hemmelig hvis det er det dere er mest komfortable med...men skulle dere ha lyst til å åpne dere en dag er det dere som tråkker opp løypa og på en måte bestemmer hvordan dere vil at folk skal forholde seg til det. Bare husk at dere er i kontroll og at dere ikke trenger å gjøre noe dere ikke er klare for.

 

De to venninnene dine som nå vet det, og så lillesøsteren til sis kan være gode allierte når dagene blir for tunge. Ikke ale trenger å få vite alt, men alltid kjekt å ha noen man kan prate med :-)

 

 

[Gjest]

Hei Lilli (fint nick du har forresten)

 

Jeg skjønner deg veldig godt jeg. Er mange rundt oss også som spør om vi ikke snart skal ha barn etc.. men jeg/vi svarer alltid det får vi se på senere osv.. Nå er vi 25 år og har bare prøvd siden mai. Men av og til tenker jeg liksom tanken at det aldri kommer til å klaffe osv..

 

Selv om jeg kunne ha fortalt det til min mamma og søster og mine nærmeste venninner, så holder jeg det for meg selv at vi prøver. Har også fundert lenge på hvorfor; og kommet fram til det at det på en måte blir mer virkelig og prestasjonsrettet den dagen noen får vite det. Da er det på en måte ikke bare mitt problem lengre, men også noen andres bekymring. Føler jeg iallfall. Samtidig hadde det vært veldig godt å få luftet det til noen. For alt det jeg vet så kan det være flere av mine venninner som er i samme båt.

 

Til slutt: Jeg syns det høres ut som de venninnene du har fortalt det til støtter opp om deg, de mener det nok bare godt. De vil derfor sikkert også skjønne det om du snakker med dem og forteller dem hvordan du føler det etter at du åpnet deg til dem.

 

Lykke til - jeg håper virkelig det klaffer for deg snart!

[Dodlimammatil2]

Hei, jeg har oxo sagt at vi prøver til de nermeste... resultatet var at mamma maste hver gang hun så meg etterpå! men, jeg sa bare til henne at det ville jeg ikke ha noe av, ble ganske irritert, så hun tør knapt snakke om barn i nærheten av meg hehe. jeg tror det er litt godt å ha noen venner å snakke med sånt om, fordi mannfolk er ikke like flinke til å lytte over en lengre periode... så, snakk med de to du, og si at det skal bli mellom dere. Så får vi alle håpe at vi snart kan tusle inn på 1.trimester

[lilli1979 - venter på ivf]

Dere er så snille!!!

 

Og det er helt sant at det at jeg vil holde det hemmelig har med å gjøre at jeg ikke vil at noen skal syns synd på meg.

 

Veldig deilig å vite at vi er flere som har det slik. Det har liksom blitt en veldig personlig og privat sak dette her og jeg føler meg ganske udugelig som kvinne noen ganger.

 

Fatt mot, jenter!! En dag MÅ det bli vår tur, enten den ene eller andre veien!

 

Takk igjen!

[Gjest]

Jeg forstår også veldig godt hva du mener......har det akkurat på samme måte selv egentlig. Men jeg har sagt de vennene og de i familien som vet det at jeg ikke vil at de skal mase om det....og da har det gått veldig bra faktisk. Det er klart man er lei seg, men man vil jo ikke at andre skal synes synd på seg hele tiden.............de vet at vi prøver, men de vet også at jeg kommer til å gi dem beskjed dersom jeg blir gravid:)

 

Lykke til jenter- det blir vår tur snart!

[Serial mom]

Føler jeg tråkker over grensa mi med å være her, jeg! Er også veldig privat og litt innadvendt,så dette er et sårt tema for meg. Skal til lege nå,så gruer meg sinnsykt til å fortelle at vi prøver og sliter,selv til en fagperson:-(

Har ikke fortalt til noen at vi prøver,men er sikkert mange som mistenker det,og det er litt ekkelt å tenke på,føler at de følger med liksom...