mannen min er stresset...

[Anonym bruker]

Skulle tro at det var han som fødte!

Han sover ca 5-6 timer i døgnet, vil ikke legge seg tidligere på kvelden, selv om han vet at den lille vekker oss i 6-7 tiden på morgenen. Han sier at han opplever enorme forandringer i livet og at han trenger tid til å suge det til seg. Babyen på 1 måned gråter og sutrer mye,trenger masse oppmerkosmhet og det synes han er utrolig slitsomt. Han kan sitte hos henne i 15 minutter og kose seg, men med en gang hun begynner å gråte, blir han nervøs og småsur og synes at det er et ork. I tillegg finner han på alle mulige grunner til å komme seg ut av huset (er egentlig langtidssykemeldt), men nå er det plutselig 1000 ting å gjøre. Han er borte store deler av dagen, og når jeg konfronterer ham får jeg høre "hva ville du gjort hvis jeg jobbet hver dag"? Håper dette er bare noe forbigående og at han klarer å slappe mer av og bruker mer tid men babyen etter hvert, uten at han føler det som mas og ork. Huff....

[Expat]

De mest sensitive og forstaaelsesfulle menn har ikke peiling paa hvor mye jobb det er foer de har gjort den selv. Hvorfor er han sykemeldt da?

[Gjest]

Jeg tror ikke pappaene tenker så mye på hva de har i vente før de plutselig står midt oppi det. Hverken mamma eller pappa vet hva de har i vente før babyen er født, men mamma er nok allikevel litt mer forberedt. I tillegg får mamma mer nærhet til babyen, og har sterkere bånd/føleleser for babyen. Mamma har jo hatt babyen i magen i 9mnd også. Det er nok veldig vanlig at pappa (og ofte heller ikke mamma) ikke føler noe kjærlighet for den lille den første tiden. Mange føler at alt er bare stress og slit og at man ikke får noe positivt igjen fra den lille (vi har hatt to babyer som skriker mye). Pappaene synes i tillegg det er vanskelig å håndtere den lille (de har som regel ikke båret på andres babyer før), og vet ikke helt hvordan de skal takle gråt. I tillegg blir friheten og energien brått revet vekk. Da er det ikke så rart at det kommer en reaksjon.

Dere må prøve å prate om dette! Og vi mammaer må prøve å være flinke til å la pappaene prøve seg på egenhånd. Når babyen blir litt større, blir det enklere å roe gråten, man får mer respons i form av smil og latter osv, og man får mer søvn om natta. Da tenker jeg pappa kommer til å bli mye mer engasjert i den lille!!

[Anonym bruker]

Til Elin

 

Tusen takk for et flott og oppløftende svar! Man må visst bare gi det litt tid slik at det går seg til...vanskelig dette med barseltiden!

[Babykilo]

De første to ukene var pappaen sammen med oss, og det var deilig. Jeg hadde jo mine barselstårer, og det var ikke få. Syntes jeg hadde gjort noe utrolig dumt og ville ha livet mitt tilbake. Det opplevde pappaen også. De opplever også denne vanvittige overgangen og kan trenge tid til å bearbeide det. Det kan nok også ta lenger tid for pappaer å utvikle farskjærligheten enn hos mange kvinner. Gi han litt tid, du, så tror jeg det vil jenke seg.

[mammaen til G & A]

Uff ja barseltiden er ikke helt lett aa hanskes med. Som de andre har skrevet foer meg saa er det nok viktig aa gi han litt tid. Det er vanskelig for pappaene aa faa samme naerhet som mammaen i begynnelsen, men det gaar seg til. Siden han ikke vil sove mere, saa kanskje han kan la deg sove litt da og se etter den lille. Da faar ihvertfall du sovet litt og er kanskje litt mere uthvilt naar du maa opp med minsten. Vi har hatt to kolikk barn saa graating ble vi nok vant til dessverre, og pappaen her ble nok kastet ut i det siden vi var saa slitne begge to.

Kanskje han kan se etter den lille litt og du kan gaa ut og gjoere ett aerend for han? Du trenger jo litt pause du ogsaa, saa det er viktig at dere snakker sammen og er aerlige med hverandre. Kanskje han aapner seg for deg og forteller deg hva det er som stresser han ut mest=) Saa kan du eventuelt laere han noen knep=)

 

Masse lykke til videre, det blir bedre snart skal du se=)

 

Klemmer fra