Noen som gruer seg til å fortelle det til familien?

[kfitjar]

Vi venter nå altså nr 4 i april, og jeg gruer meg til å fortelle det til besteforeldrene. De tre andre er henholdvis 5,4 og 2 år gamle. Vi har ønsket å få alle tett, og det har vi jo klart. Jeg er temmelig sikker på at vi ikke vil få noen positive kommentarer til denne graviditieten, og derfor gruer jeg meg til å fortelle de. Kunne de ikke bare holde igjen det de egentlig mener og si: "gratulere, så hyggelig, osv". Vi er glade for dette, og da er det vanskelig å forstå hvorfor de ikke kan være det.

[nr 4 i vente]

hei ! kjenner meg litt igjen ift dette. Har tenkt å sende sms og fortelle nyheten. Skal samtidig gi beskjed om at vi ikke ønsker bekymringer, kun gratulasjoner... Lykke til...

[Anonym bruker]

Jeg gruet meg forferdelig til å si til min egen mor og far at jeg venter nr 3, minsten er 11 mnd og størsten er snart tre. Jeg visste at de ville tenkte"stakkars deg" og dette blir for hardt osv..... Men jeg fikk faktisk nesten bare positiv støtte og det varmet. Jeg valgt å si at jeg har gruet meg veldig til å fortelle dere dette og jeg gråt faktisk en hel kveld i forveien. De syntes tydelig synd på meg og ville at vi skulle ha et fortsatt godt og åpent forhold, de skjønte jo at timingen var dårlig men gjort er gjort og nå gjør vi det aller beste ut av det og fokuserer positivt.

 

(vet ikke om dette er lik din situasjon men hos meg gikk det bedre enn forventet, så lykke til og gratulerer med nr 4)

[Mor til 3 søte små:)]

Forstår godt hvordan du føler det.

Jeg gruet med til å fortelle sviger at vi ventet nr 2, ettersom det kun vil være 20 mnd mellom dem. Sendte derfor mannen ned alene.

 

Svigermors kommentar var: har dere ikke hørt om prevansjon?!

 

Mine foreldre og alle våre besteforeldre ble heldigvis glade:)

[Gjest]

Jeg var livredd for å fortelle det. Ikke til familien min, for de bare ler av meg. Men til resten av verden. Jeg venter nr.7, og både denne gangen og forrige gang led jeg fælt når jeg skulle fortelle det. Og jeg må fortelle det veldig tidlig og, for magen min "detter" liksom ut med en gang. Jeg har fått så mange spydige kommentarer om prevensjonsveiledning m.m. Det er jo spesielt gøy når jeg faktisk ble gravid tross p-pille.

 

Ikke kan jeg skjønne hvorfor folk skal bry seg med negative kommentarer når vi som faktisk skal ha barna gleder oss. 4 barn er jo strengt tatt ikke så mye heller. Jeg hever meg over alle disse negative menneskene. Kommentarene deres sier mere om dem enn oss. Ikke er det de som skal ta seg av barna heller. Så hva er da problemet?!

[Loveangel]

Hei.. Jeg har 3 barn fra før og venter nå nr4 med min nye samboer, vi fikk kommentarer i fleng fra hannes familie.. Hjelpe meg hun har jo 3 barnog minste mann er jo bare 7 mnd,burde dere ikke tenke litt??? Dette var svigermor sin kommentar.. Skikkelig gøy!! Hun har ikke giddet å spørre meg om åssen jeg har det eller noe, men sender sms til sin sønn 40 ganger om dagen hvor hun ber han ta vare på seg selv og hvor glad hun er i han og avslutter med KOS.. HJELP!!!!!!

 

Synes hennes oppførsel er ekkel.. min samboer er 28år!!

[Anonym bruker]

Jeg er gravid igjen, og den eneste jeg gruer meg til å fortelle det til er moren min. Det blir nemmelig 3 på 3 år. Har faktisk termin på 3 års dagen til min datter. Moren min kommer til å gnåle veldig om dette. Men hun mener at 4 års mellomrom er det eneste rette fordi det har hun hatt og min bestemor. Men jeg synes det er forlenge. Jeg har jo ikke lekt særlig med min søster. Vel, jeg gruer meg.

 

Det var godt å få sagt det.

 

Klem fra meg

[ERL 77]

Vi venter nr 3 i mars og jeg gruer for å fortele det. nr 2 er født med vannhode og har epilepsi. Når det er sagt går alt veldig fint med henn nå og fyller 4 år i neste mnd. Har hele tiden sagt at to barn er nok, men vi endret mening på det. Er redd mange vil si: at de vil ha flere barn, de som har så mye styr med nr 2. Vet dette er vårt valg og de fleste vil bli gald for det, men gruer for å si det til mine foreldre for de svarer gjerne før de har tenkt og det sårer ofte veldig!

 

Får bare hoppe i det, tror det blir i morgen. magen min er så stor at det er nesten umulig å skjule den.

 

Tvi, tvi!!

[Lirum]

Ja, jeg tror det er litt sånn stemning for å "mene noe om andres valg jeg" -

 

Jeg har litt ekstrajobb på en institusjon, der møter en jo pårørende til voksen (om var barn engang) som ikke klarer seg selv av ulike grunner og handikap og utviklingshemninger! En mor jeg snakket åpent med engang, sa at da de hadde fått sin datter syk turte de ikke å få flere. De hadde en sønn fra før. Og hun la fordagen en slags anger over det, for de så idag at både broen og søsteren kunne ha glede av det, og i sin alderdom innser de jo at deres omsorg ovenfor datteren ikke lenger er så stabil som de kanskje syns hun hadde hatt behov for...

 

Denne broren har veldig mange barn! MANGE! Og jeg kjenner jo ikke han, bare moren. Hun åpnet seg og fortalte om hvordan de hadde reagert når barn etter barn meldte seg! De sa de hadde uttrykt at 3 var bra og det hadde sønnen og konen vært enige i. De hadde rystet på hodet og vært ganske oppgitte når det kom enda ett og enda ett og ...

 

De sa de så de var slitne, de sa de tenkte på konen og at hun måtte bevare helsa, og med sine erfaringer var de nok redde hver dag med svangerskap for at barnet skulle bli sykt som datteren er. Men de var jo ikke åpne om sine følelser, de bare rystet på hodet! Sånn sa det det. Da jeg spurte; men i dag er dere vel glade for alle sammen!?

 

ÅJa, det en gave. De er virkelig en gave. Tenke deg alle de ungene, også alle friske! Tårene stod i øyenen på gamlingene vet du, de har levet litt av et liv og har mange erfaringer.... men de var glade for hver eneste av barnebarna!

 

[Pusur_mor]

Det er 2, 5 mnd spm mangler på at det er tre år mellom eldste og yngste av mine søsken. Jeg er i midten, og vi har de samme minnene. Selv venter jeg nr 5. Eldstemann fylte 10 i April, og jeg har termin i november. Vi mista ei lita jente i August, og da fikk vi også stygge kommetntarer fra min familie, som at det var best at det gikk slik for vi hadde mange nok fra før. Jeg har sagt ifra om at hvis jeg så vil ha 10 unger er dette min sak, og jeg er snart 35 år og trenger ikke å spørre noen om lov. Jeg har høy utdanning og klarer å tenke sjøl. Alle våre er planlagt.

 

Jeg er enig om at 10 år er for lenge mellom ungene. HEr er det 22 mnd mellom de to første, opphold på 3,5 år. 18 mnd mellom nr 3 og 4. Yngstemann fyllte 3 i mai, så det blir 3,5 år mellom nr 4 og 5. Så dette regner jeg som en attpåklatt.

[Anonym bruker]

Jeg har et barn emd samme diagnose som ERL 77 og et annet barn med andre spesielle behov.

Nå venter vi nummer tre i mars.

 

Jeg gruer meg som en hund til å fortelle foreldrene våres. Jeg er sikker på at reaksjonene kommer til å bli utelukkende negative.

Svigermor har alltid sagt vi ikke bør få mer enn et barn, når vi fortalte henne nyhetene om nummer to, var hennes umiddelbare reaksjon: Nei? uff hvordan skal det gå da? Nå skal dere vel ikke ha flere?

 

Dette er sårt, utrolig sårt. Man vet som foreldre hvor mye ens egne barn krever- hvorfor skal ens egne foreldre blande seg så ? Om de mer det godt eller vondt spiller egentlig ingen rolle- det sårer når reaksjonene er så utelukkende negative.

[Nr3 fikk en gutt]

Hei, jeg venter også nr 3 i mars og unngår i det lengste å fortelle mamma og pappa det akkurat fordi de snakker før de tenker. Sårer veldi.... Lykke til t dg !

[Anonym bruker]

Jeg grudde meg forferdelig til å fortelle familien min at vi venter nr 2 jeg også. Da vi fortalte at vi ventet første barn (som ikke var planlagt, men som vi gledet oss veldig til) fikk vi bare negative reaksjoner: har dere ikke brukt prevensjon? hvordan har dette skjedd? umulig å være to studenter og ha barn samtidig. For sent med abort? Dette var ikke noe lurt osv. Vi hadde vært sammen i 5 år og samboere i et år, hadde leilighet (om enn liten) og planer om å fortsette å være sammen. Foreldrene mine sin reaksjon ødela store deler av svangerskapet for meg, og jeg gråt utrolig mye. Har fortsatt problemer med å forholde meg til dem pga dette. Denne gangen ventet jeg i det lengste med å fortelle det (16. uke), ventet til det syntes godt. Jeg orker ikke å fortelle det muntlig, men skrev et brev der jeg fortalte at jeg var gravid, at det var planlagt at vi gledet oss veldig, og at jeg ikke orket å fortelle dem det denne gangen med bakgrunn i hvordan de reagerte sist, og at det ødela store deler av svangerskapet for meg. Skrev at jeg ikke ville at de skulle ødelegge dette svangerskapet også, og at de kunne vente med å ta kontakt til de hadde noe positivt å si, og kun noe positivt. Dagen etter de hadde fått brevet kom de med blomster og gratulerte og mamma hadde tårer i øynene, sa at så lenge det var planlagt var det jo koselig. Brevet hadde nok gått inn på dem, men tror likevel ikke reaksjonen var ærlig. - Men for min del mye bedre med en falsk positiv tilbakemelding enn ærlig negativ... Kommer aldri til å fortelle at jeg er gravid til dem igjen annet enn i brev(håper å få to barn til senere).

 

Lykke til dere som gruer dere til å fortelle. Husk, det er deres valg og hva andre mener er egentlig helt uvesentlig!

[Lirum]

Vet du hva anonym. Jeg tror at dne foreldre gjorde seg en erkjennelse da de kom med blomster og gratulerte. Det er jo slik at man gjorde ting i rette rekkefølgen før ,og det var jo alle enige i. Jeg tror de bekymrer seg uten å spørre på ærlig vis: hvordan skal dere løse dette praktisk? Økonomisk? skal du slutte eller fortsette på skolen.

 

Det er noe pussig ved denne non-verbale hoderystingen, eller sleivete bemerkninger om prevensjon og abort osv. Det er liksom lettere enn en åpen og følelsesmessig prat.

 

Jeg sa til en gammel tante av min mor, hun var så knurrende oppgitt over barnebarnet som hadde gått og fått to barn mens de ennå begge var studenter. Så spurte jeg hva hun bekymret seg for, og om hun ikke var glad for oldebarna??? Også nevnte hun opp alle disse grunnene...og i hennes liv var utdanning ikke en mulighet, når man fikk barn kunne man i høyden sy og vaske for bedrestilte damer...og det måtte hun! Hun og mannen jobbet og jobbet for å forsørge ett eneste barn... nå var de jo av den typen som både skulle være gjeldfrie og ha sparepenger for enhver pris... men da jeg fortalte om alle ordningene, om studentboliger for familier og om hvor vanlig det var blitt å få barn under høyere utdanning... jeg mener livet går jo sin gang, og når folk går på skole til de er 30 gjerne, så gjør det jo iallefall det.... det vil si, hun hadde ikke så mye å bekymre seg over viste det seg.Men til barnebarnet hadde hun jo vært direkte spydig og nesten avvisende, men ikke åpen om sine bekymringer.

 

For det må jo være GRUNNER for at familie gir dårlig tilbakemelding, og alle her stusser jo og kan liksom ikke FORSTÅ motivasjonen for dette. Så jeg tror det er noe de ikke sier, som er vanskeligere å forstå!

 

[Gjest]

Skjønner deg litt..

 

Mamma og pappa ble glade da jeg fortalte dem at jeg venta nr 3....de har 4 selv.. Svigermor spurte bare sambo om vi ikke hadde hørt om prevensjon-.men hun blir vel glad senere.. Hun elsker jo å passe vesla..og var nok den mest skeptiske av alle da vi sa vi venta barn...

 

Blir de ikke glade med en gang så blir de nok det når barnet kommer til verden!

 

 

[elixa24]

jeg vet akkurat hvordan du har det! vi har 3 barn på 5.4 og 2 år vi også ( 4 åringen har en medfødt hjertefeil) og er nå gravid med 4 mann, jeg har fortalt nyheten til min mor og hun er bare kjempe glad på våre vegne men mannen har ikke fortalt sin familie, han gruer seg for der har han jo fått beskjed at 3 er NOK! så han har nesten lyst til å drøye det til babyen kommer tror jeg......

Men jeg føler også det at folk har så mye fordommer over familier som får mer en 3 barn, hører stadig komentarer når jeg er på kjøpe senteret f eks om se på de med skokk av unger osv......etterhvert så kommer jeg til å komme med 3 løpende unger og en på barnevogn det kommer nok ikke til å se bedre ut.......jeg kan rett og slett ikke skjønner hvorfor jeg skammer meg.....jeg har ikke lyst til å bli sett på som ei uskikket mor heller for at jeg plopper ut unger i hutt og pine. Også leier vi leilighet siden vi ikke har råd til å kjøpe oss noe foreløpig, siden vi har en inntekt+billån+mitt studielån.....det er vel det som er det verste, vi er "uansvarlige" og ikke har noe eget engang.....

Er jeg bare helt rar som har sånne tanker eller?

[Gjest]

Man skal ikke grue seg til å fortelle sine foreldre eller andre familiemedlemmer og kjente at man venter barn, når man er voksen. Hvis man er tenåring og gravid, da forstår jeg veldig godt at mange vil grue seg veldig til å fortelle om graviditeten. Men når man er voksen og etablert, så er det da ingen andre som har noe med å fordømme deg fordi du får barn. Enten de andre mener det er for tidlig i forholdet, for kort tid siden sist man fikk en baby, eller man er gravid med nr. 3 eller nr. 4, eller du er på vei med en attpåklatt eller nærmer deg 40 år,... Voksne folk har rett til å bestemme selv om de vil ha barn, eventuelt flere barn, besteforeldre har ingenting med å styre det.

 

Hvis mange rundt deg fordømmer deg fordi du er på vei med nr. 4, så drit i det. Du er voksen og dette er ditt liv og ditt ansvar, hva dine foreldre syns om det skal du ikke bry deg om. Jeg vil tro at de aller fleste besteforeldre syns vel at et hvert barnebarn er en stor gave, så lenge de ikke blir nødt til å hjelpe veldig mye til med barnepass e.l. Det er vel ingenting som er større enn å få mange barnebarn, vel!

[studine3]

jeg gruer meg litt jeg og.. er 3.gangs fødende og studerer... har gitt uttrykk for at jeg vil ha nr 3, men alle sier at vi må jo vente til jeg er ferdig med studiene.. Typisk.. men jeg nærmer meg 30, og har litt lyst å bli ferdig med barn. De to andre er 7 og 8 år. Det blir en etterpåklatt, men den er svært ønsket..

vi får være ærlige og si det som det er. andre har ingen rett til å dømme andre for deres ønsker!

God bedring og lykke til alle sammen:)