Å finne igjen tilliten etter "press" av abort.

[Anonym bruker]

Orker ikke komme med hele historien min men jeg ble nærmest "presset" til abort av min kjære forlovede.

 

Han viste en agressivitet og et sinne jeg ikke har sett snev av før (bare verbalt uten stygge ord). Han klarte overhode ikke se mine behov og mine ønsker.

 

Jeg ser jo i ettertid at han var fyldt av panikk og sjokk han som jeg, og at det var dette som dro frem disse sidene han gjerne aldri bærer på ellers.

 

Vi er begge godt voksne og har barn fra før, elsker hverandre og ønsker å leve livet sammen.

 

Han har kommet over aborten veldig greit med en gang og elsker meg like høyt som før for å si det sånn, gir mye av seg selv, er kjærlig og god om en dog noe mindre tålmodig enn før den bråkete tiden vi hadde rundt aborten.

 

Jeg på min side har kommet meg videre som godt jeg har kunnet, det fungerer greit selv om jeg føler jeg nok er i en form for sjokktilstand ennå.

 

Når jeg snakker om aborten med forloveden min så er det som om dette skulle gjelde noen andre, når jeg presser meg til å tenke på at jeg faktisk har gått gravid og at jeg faktisk har tatt abort så kan jeg ikke for alt i livet skjønne at det virkerlig er meg det har gjeldt.

 

Jeg sliter med tilliten til forloveden min, har liksom ikke den nærhet og trygghet som tidligere var, selv om jeg kan se på ham innimellom med stor og dyp kjærligehet så kjenner jeg godt at noe har skjedd mellom oss. Noe dypt og trygt rundt oss og ham brast den tiden.

 

Jeg ønsker dog å leve livet mitt med denne mannen, han er en skatt av de sjeldne om man ser bort fra den perioden.

Har skjønt at jeg antagelig kan trenge profesjonell hjelp til å bearbeide "traumen" rundt aborten, men jeg er så redd for at jeg ikke skal klare å finne tilbake til min mann igjen.

 

Er det noen som har vært i samme situasjon og som har funnet tilbake til det "gamle" forholdet fyldt av kjærlighet, tillit og trygghet?

 

Det er mange måneder siden aborten nå.

 

Takknemmelig for historier.

 

 

[Mum K&K]

Jeg bare tillater meg å svare på dette...

Sukk,så innmari vanskelig valg du har tatt...

Dette ville jeg også spurt meg selv om dersom jeg tok abort...

om tilitten kom tilbake? og gjerne når?

 

Jeg tok ikke abort...og er overbevist om at mine følelser for mannen min (som jeg også vil dele livet mitt med) hadde kjølnet og jeg ant.vis hadde forlatt han.

 

Mener du virkelig at han er NOK glad i deg/elsker deg nok? Når han presset deg (som du selv sier) til å ta bort et liv inni der?!

Jeg ville heller ha stilt spørsmåltegn ved hans "kjærlighet" til deg.

Men...huff,nei nå skal jeg ikke strø mer salt i såret ditt.

 

Har dere felles barn fra før?

 

Ja,jeg tror nok dere kan finne tilbake til den samme kjærligheten...så lenge du innser/forstår/aksepterer at han er den dominante i forholdet?!

Tenk om du/dere kommer oppi en lignende situasjon igjen?

Ved en abort/ikke-abort uenighet, er det alltid en av partene som sitter igjen og ikke er helt fornøyd. I dette tilfellet er det deg!

 

Så hvis du klarer å finne tilbake til det gamle med forloveden din, så sier jeg bare HURRA for deg...for da er det i allefall ekte kjærlighet fra din side

 

Håper du får svar fra andre som har vært i din situasjon

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg anser meg være en reflektert person, og har mye interesse av psykriatri. Slik synes jeg å forstå det som skjedde med ham, sjokk kan gjøre mye med oss.

 

Jeg ser også min rolle i dette, hvor nedbrutt og sliten jeg var, hvorfor jeg lot meg drive til abort. Jeg så jo til dels "det positive" med å ikke ha fler barn, men innerst inne var jeg jo mor for den lille fra dag en.

 

Min mann er langt fra den dominante i dette forholdet, her er det jeg som "styrer skuta" i ganske høy grad.

Han er særdeles flink til å gi av seg selv, sette sine behov til side for mine, prøve å forandre seg og det å klare det. Til vanlig, ikke da.

 

Jeg ser ham som en hel person, og derfor kan jeg ikke la være å elske ham selv om denne perioden var horribelt ille. Det å elske er jo akkurat det å prøve å forstå, prøve å tilgi, prøve å jobbe med forholdet.

 

Men det er jo helt klart at det også har blitt sår etter en slik opplevelse. Og det er jo disse jeg lurer på om jeg vil klare å få reparert over tid.

 

Jeg ønsker helt klart ikke å bryte med mannen min og er svært villig til å jobbe fremover, jeg bare lurer på om det som skjedde har satt varige spor.

 

Tiden får vel vise det, i mellomtiden hadde jeg håpet på å høre andres meninger, tanker og særs erfaringer.

 

 

[Anonym bruker]

jeg er noenlunde i samme situasjon nå. Hadde vært fint å snakke på msn....men har egentlig ikke lyst til å legge ut adressen her, og det vil kanskje ikke du heller.

 

Men jeg har ikke gjort det ennå da, men er veøldig i tvil.

[Madre Mia]

Vil bare si til alle dere som vurderer abort pga. partners "press", å gjøre opp deres egen mening før dere tar abort. Jeg tok selv abort for 4,5 år siden, jeg valgte min kjære foran barnet, fordi jeg ikke ville miste ham. Hadde igrunn ikke noen meninger selv, var bare veldig forvirra og til slutt lettet da avgjørelsen var tatt. I etterkant har jeg til tider angret bittert, selv om jeg i dag er forsonet med det. Hvis du er veldig usikker, så tenk deg ekstra nøye om. "Ufrivillige" aborter er ofte mye vanskeligere å bearbeide i etterkant og kan gå vel så mye utover forholdet som et gjennomført svangerskap. Det er DIN kropp og DITT valg, så ikke la noen andre ta det for deg. Det kan være verre for deg å ta abort enn for partneren å bli "ufrivillig" far...