Fødselsangst ? Les dette..kanskje det hjelper litt ..?

[Tess/ januargutt]

Hei

Man sier at ingen fødsel er lik og at man opplever en fødsel forskjelig. Det er nok helt sikkert riktig. Men for de som har fødselsangst, kan kanskje ha godt av å lese mitt innlegg om hvordan jeg synes det var å føde for første gang. Jeg hadde som så mange andre, hørt forferdelige skrekk historier om hva det nå var jeg skulle igjennom. Jeg tenkte igrunn ikke så mye på fødselen i store deler av svangerskapet, inntil en venninne sier til meg sånn ca. 2 uker før termin -Herregud, jeg misunner deg ikke nå, som snart skal presse en vannmelon ut av et hull på størrelse med et nøkkelhull. Da fikk jeg fødselsangst !

Lørdan morgen, 9 dager på overtid, våknet jeg av at jeg hadde vondt i magen. Det ga seg, for så å komme tilbake. Da skjønnte jeg at...nuh... nå skjer det noe. Kom meg opp av sengen og ringte føden med en gang. Da de fikk høre at jeg kun hadde hatt vondt i ca 5 minutter og at jeg var førstegangs fødende, fikk jeg beskjed om å ta en dusj, spise frokost og ta livet med ro en stund til. og så komme nedover etterhvert. Etter ca 2 timer hadde jeg veer med ca 12-13 min mellomrom og gira som vi var dro vi nå ned på føden.

Da vi kom dit, ble jeg undersøkt av en jordmor som fortalte oss at jeg hadde to cm åpning. Jeg ble videre fortalt at det åpner seg ca 1 cm i timen og at jeg defor sannsynligvis hadde 8 timer igjen. da fikk jeg litt panikk, for jeg synes veene var blitt ganske vonde allerede og jeg trodde at veene kom til å bli sterkere jo lenger åpning jeg ville få. Dette stemmer ikke helt, det som skjer er jo bare at veene kommer tettere, og at du derfor får mindre tid til å slappe av mellom hver gang. Timene gikk og ja, det var vondt...men ikke vondt nok til at jeg synes det var nødvendig med smertestillende. Seks timer senere gikk vannet og min jordmor fant ut at barnet ikke hadde festet seg, så jeg fikk beskjed om å vandre rundt på gulvet for å presse hodet ned i bekkenet. Så kom pressveene og det er en merkelig følelse. Du føler at du bare må presse. Jordmor ga meg pudendalblokade. En sprøyte som de setter på hver side av skjeden. Den svir litt, men ikke noe vond å ta, synes jeg. Etter en halvtime var jenta vår ute og det å presse henne ut var ikke vondt i det hele tatt.

Jeg spurte jordmoren om jeg hadde hatt en veldig enkel fødsel, og hun sa jeg hadde hatt en hel normal fødsel.

Så alt i alt, så synes jeg det var mye lettere, og ikke halvparten så forferdelig som jeg hadde forestillt meg. Er idag 19 uker på vei med nr. 2 og jeg gruer meg ikke til å føde. Gruer meg mer til å gå til tannlegen, faktisk.

Lykke til alle sammen

[Polyanna71]

Dette var et fint innlegg!

 

Kvinner som forteller førstegangsgravide skrekkhistorier om fødsler skulle hatt juling!

 

Da kusinen min skulle føde så ønsket jeg henne lykke til, og så snakket jeg litt om at "du kan glede deg! En fødsel kan være en fantastisk opplevelse. Husk at det er en JOBB du skal gjøre, det er ikke noen uforklarlige smerter som kommer kastet over deg. Lykke til!" Noe sånt. Klart, det KAN bli ille for mange, men forventninger skaper også virkelighet, og forventer du et helvete så er sjansene også større for at det er det det blir. (Placebo-effekt, rett og slett).

 

Etterpå takket hun meg, og sa at det hadde vært til sånn stor hjelp å tenke på fødselen på den måten, og at hun virkelig hadde hatt en flott opplevelse.

 

Hvis hun nå skulle vært uheldig og fått en fødsel fra helvete så hadde det jo uansett ikke skadet at hun gikk til verket med et positivt utgangspunkt? Det er slett ikke alltid det er til noe nytte å være "forberedt på det verste".

 

Flott innlegg!

[lindahong]

Helt enig! Takk for flotte innlegg! De fleste fødsler går jo helt fint. Man hører bare om de som hadde komplikasjoner. Og innstillingen er visst viktig, som du sa. Går man rundt med dødsangst fra det øyeblikket man blir gravid og til fødselen, i steden for å glede seg til å møte babyen for første gang, så klarer man jo ikke å holde seg rolig og positiv under fødselen heller. Moren min sier dette, og det er nok riktig! Hun beskriver fødselen av meg akkurat som din, Tesswey. Jepp, innstillingen er viktig. Hyler man bare man ser sykehuset, er man litt for stressa, for å si det sånn. Kos dere med jenta! )

[Storebror til to :)]

Ser dette er et litt gammel innlegg, men bare må svare. Jeg er 19 år og panikk for alt som har med tannlege, lege, sykehus, sprøyter på skolen når den tid var osv. Jeg har alltså med andre ord helt hetta for at JEG skal føde et barn i februar... Og når jeg leser her inne hvor vondt det gjør, hvor mye vi revner, må sy, presse, skrike og alt. Blir redd. Gruer meg så fryktelig.

 

Så tusen takk. Din historie var topp. Håper virkelig jeg klarer meg gjennom min fødsel også. off...