Jeg takler ikke dette... :(

[Juliemamman]

Er gravid i uke 13, og alt var planlagt, men nå er alt bare gørr. Kroppen min eser ut, og det ser ut som om jeg har levd på feit ribbe det siste halve året. Vet det er helt naturlig, men allikevel takler jeg det rett og slett ikke, og HATER min egen kropp. Samtidig har jeg en samboer som gir totalt blaffen i hva jeg føler. Han sier han er stolt over å skal bli far for første gang, men det er slettes ikke det han viser. Selv om graviditeten har vært "ofisiell" noen uker nå, så nekter han når folk spør heller gratulerer. Hva skal jeg tro da??? 2 ganger har jeg havnet på legevakten med sterke magesmerter, og blitt sendt på ultralyd, men det har han heller ikke vært med på, da han har prioritert jobben sin. Så da har jeg vært timesvis hos lege og på sykehus alene og kjemperedd, og når jeg har kommet hjem har han ikke en gang spurt hvordan jeg har det! I moregen skal jeg på legesjakk, og får forhåpentligvis høre hjertelyden til den lille. Samboeren min fikk tilbud om å være med ettersom han har ferie, og ikke kan skylde på jobben, men den gang ei. Han skal nemlig fikse beltevognen sin!!! Mulig jeg er veldig hormonell og sårbar, men føler meg så fryktelig alene. Skulle ønske jeg hadde en mann som brydde seg...

Sorry folkens, men var bare nødt til å lette litt på trykket...

[Ylva og Mathilde]

Synd å høre at du ikke blir tatt bedre vare på!!

Min mann var veldig fraværende i begynnelsen, men endret seg når jeg fortalte hvor ensom og alene om dette jeg følte meg. Tror ikke de klarer å forestille seg hvor sårbare vi blir.

En mager trøst er at du mest sannsynlig vil føle det lettere om noen ukers tid. Vektøkningen er ofte verst i begynnelsen, og stagnerer gjerne til uke 25 (jeg la på meg 3 kilo første 2 måneder, kun 1 kilo siden da og er i uke 21), humøret og energinivået tok seg betraktelig opp også!

Spør om moren din eller søster eller venninne vil være med deg da!?

Men krev at han stiller opp mer hvis det ikke bedrer seg, og du føler det like vanskelig senere!

[En liten mamma]

For en drittsekk!

Jeg syns du burde ta en alvorlig prat med samboeren din, høre om han er usikker på noe og kanskje syns dette er litt skummelt.. Forklar han at du virkelig trenger hans støtte, og at han er veldig viktig for deg! Høres jo ut som om han har fått litt panikk nesten! Håper dere finner utav det sammen, og at du vil føle deg bedre! Skjønner godt at du er fortvilet altså!!

Lykke til!

[Iselin79 og 2 nydelige]

Dårlig gjort av samboeren din og oppføre seg som han ikke bryr seg. Mange menn vet jo ikke hva vi går gjennom siden ikke babyen er i deres mage...for å si det sånn. Men det er utrolig trist.

Syntes iallefall det var rimelig slemt av han at han ikke gadd å bli med deg på sykehuset en gang når du hadde vondt.

Vet så godt hvordan det er å prøve å fortelle dissa mannfolka ting, om hvordan man føler og om hvordan kroppen føles når den er gravid. Det går jo ikke, det går inn det ene øret og ut det andre... Min er sånn han og, ikke akkurat med graviditeten, men med andre ting. Har bare lyst å ta hodet hans fast og skrike det til han...som om han kommer til å høre mer av den grunn...NOT....

 

Nei, men jeg syntes du skal prøve å snakke med han jeg. Prøv å forhold deg rolig og saklig. Og ta det når du ser han har tid til å snakke og høre på deg.

 

Når det gjelder kroppen så føler jeg det som deg, men etter et par samtaler med JM, så har jeg bare måttet innfunnet meg om hvordan det er. Prøv å fokusere på den lille i magen, spis sunt og tren, så vil du føle deg bedre...selv om kroppen er langt fra den samme nå som det det var før...

[¤mamma¤]

Uff, det var trist å høre! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i noen av tingene. Følte meg helt pyton i begynnelsen, selv om jeg var utrolig takknemlig for at vi fikk til å bli gravid så fort ( tok bare tre uker). Samboeren min sa mye rett, men i praksis ble det feil.

 

Jeg gikk opp 6kg (!!!!!!!!!!!!!) de to første månedene, og følte meg bare feit og ekkel. Nå er jeg i uke 18, og har kun gått opp ytterligere 2kg.

 

Allt endret seg etter at jeg snakket om hvordan jeg hadde det og etter at vi hadde vært på UL og samboer fikk mer følelsen med hva som skjer inne i meg.

 

Jeg ville snakket med ham....kanskje vist ham innleggene her- som bevis på at du trenger støtte og kos og at du ikke bare er "hormonell". Og; hvis du er "bare hormonell"- så hva da? Du er jo det fordi du er gravid- med HANS barn...

 

Lykke til!

[Juliemamman]

Tusen takk for støttende svar fra dere . Har prøvd å snakke med han om at jeg synes dette er veldig vanskelig, men det virker ikke som om han er interessert i å høre på meg i det hele tatt. Har ingen søsken, og en mor jeg ikke har kontakt med, så det begrenser seg litt med støtte rundt meg for tiden. Har jo noen veldig gode venninner, men vil liksom ikke plage de for mye heller.

Hadde nesten vært enklere å bodd alene nå, føler jeg, for dette tar virkelig på...

For å si litt om det med vekten, så vet jeg (heldigvis) ikke hvor mye jeg har lagt på meg så langt, så jeg gruer meg til veiing i morgen.

Dere skal iallefall vite at jeg setter pris på svarene jeg får på innlegget.

 

Klem fra triste meg.

[Love2bemom]

Hei... Utrolig dårlig gjort av han! Virker på meg som at han er mest opptatt av seg og sitt. Selv om menn ikke i samme grad er like interessert som oss(siden det tross alt er vi som føler på kropp å sjel at vi er gravide)er det viktig at de viser intresse og støtter oss. Å unnskylde at menn ikke skjønner alt er for enkelt. Du er jo den han er gla i om skal bry seg om. Da burde han også bry seg om hvordan du har det nå og stille mer opp. Noen ganger er jobben vanskelig å slippe fra, men når han nå tross alt har fri og heller velger å mekke??? HALLO? Egoist er han.Og utrolig kald. Jeg synes ikke dette er hormoner og jeg ville aldri godtatt det. La han skjønne at du mener alvor! Både du & den lille fortjener bedre!! Kjenner jeg blir litt opprørt her...

[Mrs. Bouquet]

Hvor gammel er han?

[Juliemamman]

Blir helt rørt jeg, av den støtten jeg får fra dere. Tusen takk, igjen . Samboeren min er 32 år, så han kan ikke unnskylde seg med at han er ung heller. Og i jobb som bilmekaniker, så synes iallefall jeg at det skal kunne være mulig å få fri i slike situasjoner som det.

Han har vært "værdens beste" type før, men har forandret seg radikalt. Det skal jo sies at jeg også blir vrang og sta når han holder på slik, så nå har jeg ikke engang lyst til å ha han med på det som har med forberedelser til fødsel å gjøre. Føler på en måte at det er bedre å klare det selv enn å ha med en fyr som tilysynelatende ikke bryr seg allikevel.

Har fått høre av noen av kompisene hans at han nekter på at jeg er gravid,noe til og med de reagerer negativt på, så det gjør meg faktisk på en måte godt å høre at ham ikke har full støtte fra dem heller. Nå høres jeg kanskje kjempeslem ut, men det er jo bare slik det føles. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å snakke alvor med han de siste ukene, men hver gang ender det med at jeg bryter helt sammen.

Tror dere han forandrer seg når babyen blir født, eller kan jeg likesågodt flytte herfra først som sist? (Er det som frister mest akkurat nå).

[Tjatjo]

Åh, huff. Han høres litt vel umoden ut til å være 32 år. Sambo er like gammel som din....og han er veldig stolt nå. Har vært med meg på alt så langt.....men begrenser seg til ultralydene fra nå av (venter tvillinger så oppfølgingen er litt mer omfattende).

 

Vi får håpe samboeren din endrer seg etter ordinær UL...den må han vel ville være med på vel? Kan jo være han får et annet forhold til den lille da. Om ikke annet burde han i allefall kunne vise at han bryr seg om DEG og hvordan du har det. Lykke til med "oppvasken" ! Du må få han til å høre på deg!

 

[Juliemamman]

Han sier han vil være med på ul,ja, men som jeg skrev isted, så frister det nesten å gi blaffen i å ta han med. Kan selvfølgelig ikke gjøre det, men det er bare slik jeg tenker av og til...

Lykke til med tvillingene dine . Når har du termin?

[Mrs. Bouquet]

Mulig han har fått et forbigående anfall av panikk og egoisme. Si at du tror han blir en god pappa, men at du trenger hans støtte i graviditeten også.

[Tjatjo]

Jeg har termin 26 nov, men tvillinger kommer visst ofte litt før....gjennomsnittlig rundt uke 37.

 

Jeg tror jeg vill latt han bli med på UL om han vil det....så kanskje du kan ta det derfra om han ikke endrer innstillingen sin etter det. Tror det er litt vanskelig for mange menn å få noe forhold til barnet før de er helt sikre på at de skal bli pappa...og den ultralyden blir på en måte en liten milepæl der. De får se at det faktisk er noe der =0)

[Lirum]

Må bare slenge meg på! Utrolig at han klarer å regne ut at han skal "slippe unna med det" - Det kan forståelig nok være noe ved svangerskap som gjør menn fremmedgjorte, men å si det ene og gjøre det andre og liksom skyve deg vekk fra seg er jo ganske lite framtidsrettet!

 

Det er viktig å tenke på at det skjer store endringer og at menn også fylles av følelser og bekymringer - men det må gå an å be en voksen mann faktisk være voksen i et voksent forhold! Det kan ikke være rimelig at han skal ligge egne vanskeligheter og kronglete følelser på dine skuldre og ikke erkjenne at det er det han gjør - at han skal si ja og ja og ja og tillate seg å "gi deg skylda" og "å ydmyke deg" ved å nekte for at du er gravid når det jo snarlig viser seg at du ER gravid.

 

En kollega av meg fortalte åpent til flere kollegaer under en møtepause at dama var gravid og at han egentlig ville gjøre det slutt, men så kom den dumme ungen og han skulle egentlig ønske det var foretatt en abort og han ønsket seg nå ikke en unge osv osv.... så spurte jeg hvor lenge de hadde vært sammen og litt sånt: 3 år......? det ble spurt litt fra alle kanter, og han fikk ikke mye sympati. Menn og kvinner sa at ville han ikke ha barn, måtte det være klart hele tiden og han måtte passe snoppen sin og ikke si at barn hadde vært fint i et romantisk øyeblikk med bare kvinnen og ingen andre vitner - han ble faktisk bedt om å skjerpe seg. Han ble bedt om å møte situasjonen som den voksne mann han er og ta seg av både kvinne og barn.... Det likte jeg liksom! Ingen aksepterte at han snakket sånn om kjæresten sin . og hans barns mor!

 

Det KAN være dumt å kombinere spedbarn og samlivsbrudd. noen menn kommer på banen og blir gode fedre og kjærester. Men det er jo utrolig urimelig at man i tillegg til alt som er nytt for en selv OG svangerskapet OG økende tilbakemeldinger fra verden også skal slepe omkring på en byrde av en mann.....

 

Foreslå familierådgivning. Det høres skummelt ut, men det kan iallefall være et sted å legge fra seg dritten; som kan være viktig få ut, men ikke så god å tråkke rundt i derhjemme!

 

Det lukter bra endring syns jeg.

[msbu]

Skjønner at du føler deg fortvilet. Tror imidlertid at noen menn blir litt skremt av dette med svangerskapet og det å skulle bli far til en knøtt liten unge. Tror de føler seg litt hjelpesløse. Dessuten er det nok noe fremmed for dem, spesielt i begynnelsen. Mens vi kjenner det på kroppen fra dag 1, merker ikke de noe, det tar litt tid å venne seg på tanken. Mange vordende fedre får vel ikke noe skikkelig forhold til det før de ser knøttet på UL. Uansett synes jeg ikke det er noen unnskyldning for at han ikke ser ut til å bry seg om ditt ve og vel, eller hvordan det står til med babyen. Har du flere ganger akutt havnet på sykehuset, ville en tro at han skulle vært fra seg av bekymring, selv om han kanskje ikke har hatt anledning til å følge deg. Man skulle tro at han ville vært nysgjerrig på resultatet, og spørre om det ved første anledning... Håper det går seg til, det er ikke godt å vite hva man skal tro om hans oppførsel, nei.

 

Mannen min er vel heller ikke den som har engasjert seg mest i svangerskapene mine. Han har ikke vært med på legebesøk, men siden disse foregår på dagtid, og han har vært på jobb, har det heller ikke fallt naturlig å be ham bli med. Men på UL har jeg latt ham vite at jeg forventer at han blir med.

 

Nå er kanskje verken han eller jeg så flinke til å snakke sammen om følelser. Svangerskapet opptar jo oss kvinner fra dag 1, men det tar visst litt tid før det virkelig synker inn i mannfolka, føler jeg. For mye snakk om babyen i begynnelsen har ikke vært akkurat interessant for min mann.

 

Da jeg gikk til min første fødsel var jeg noe usikker på hans rolle. Det var en selvfølge både for ham og meg at han skulle bli med, men han hadde ikke lest en døyt. På føden ga jeg ham svangerskapsboka, som han gløttet litt i. Men mannen min imponerte og under fødselen oppførte han seg som om han aldri hadde gjort annet enn å være med på fødsler. Han var omsorgsfull som få, og fikk til og med skryt av JM.

 

Vi har nå to "store" barn, og han er en oppmerksom og omsorgsfull far. Det er ikke noe tvil om at han elsker dem, og trives med dem. Så i dette svangerskapet tenker jeg ikke på hvorvidt han er engasjert eller ikke. Jeg aksepterer at vi er forskjellig, og har forskjellige interesser. Jeg vet at han elsker meg, barna og babyen, og at han kommer til å bli en god far.

 

 

 

 

[Juliemamman]

Jeg benytter igjen sjansen til å takke for gode og støttede svar, samtidig som jeg "dytter" denne litt opp .

Hadde det vært jeg som hadde mast på han for å få barn, så kunne jeg kanskje ha forstått at han kunne ha blitt grepet av panikk. Saken er at jeg har en gutt på 6 år fra før med xn min, så det er min nåværende samboer som hadde SÅ lyst på barn. Ikke misforstå meg nå - jeg elsker barn, og gleder meg veldig til en liten en til, jeg fatter bare ikke at han kan oppføre seg slik. Skal også søke om keisersnitt (på medisinsk grunnlag) når jeg skal til legen idag, og sambo vet at jeg guer meg veldig til å ta opp dette med legen. Hadde det ikke da vært naturlig om han hadde vært med og støttet meg, om ikke annet??? Mulig jeg er "helt ute og kjøre" nå, men jeg blir SÅ forbannet av at han prioriterer en beltevogn(!!!) foran meg og barnet!!!

[Anonym bruker]

uff og uff.. Det er ordentlig trist å se hvordan DINE tanker og følelser ikke blir ivaretatt.. Det å være gravid er en følelsesmessig berg-og- dalbane, enten det er første eller fjerde gangen.. Jeg er gravid med barn nr 3, min samboers og mitt første felles barn. Han er helt unik, og deltar i ALT. Han er som tatt ut av en legeroman, og jeg priser meg lykkelig hver dag over at jeg er så heldig å ha en mann som han..

Mine to første svangerskap derimot var ikke akkurat like romantiske.. Jeg kan ikke si jeg LIKER å gå gravid, selv om dette er nøye planlagt. Men med de to første var jeg på alt alene, jeg var da som nå, mye trøtt og slapp og i full jobb hele veien. Min første samboer sa jeg var lat og giddesløs, og fant på alt for å slippe å involvere seg. Han holdt til og med på¨å komme for sent til fødselen på førstemann, for han skulle fikse noen dekk!! Han rakk ikke åpningsfasen eller noen ting.. Men allikevel, når underet først var født var han stolt som en hane og tok i mot gratulasjoner og viste stolt frem datteren vår. På begge mine to jenter, var han totalt fraværende deres første leveår. Nå røk forholdet da jentene var 5 og 1 år også. Jeg følte jeg var alene om alt. I helgene måtte vi på hytta med hans familie og med hans gutttegjeng rundt oss hele tiden. Vi var aldri alene, og var aldri sammen som en familie følte jeg. Men: etter at han ble alene med de, så har han til de grader involvert seg. Møter han alltid på samtaler på skolen, nå som jentene går i hhv 1. og 5. klasse.. han kjøper klær og smører matpakker. han er fremdeles alltid sammen med familien og guttegjengen sin, og jentene er på hytta hver eneste helg. Men de er blitt vant til det..

Du er nødt til å snakke med han. men han kan jo føle det hele er uvirkelig. Idag skal vi på ultralyd, og da får min nåværende samboer kanskje FØLELSEN av at det er noe inni der.. Og jeg håper vi ser bildet tydelig, så han får litt "kontakt". Siden vi bare er 14 uker, så kjenner vi jo ingenting, og det syns jo ikke..

 

Mitt første forhold røk av flere grunner, men først og fremst av mangel på kommunikasjon. Snakk med han, be han snakke med kameratene sine om det. Det er sikkert flere som har hatt det som HAN også..

 

Lykke til- you fix

[Anonym bruker]

Hei, kommer inn sent her, men ser du har fått masse kloke svar. Hurra for BiM når man er sliten og hormonell, sier jeg bare!

 

Ville bare si at da jeg var gravid første gang hadde jeg også følelsen av at mannen "meldte seg ut", selv om han på ingen måte gikk så langt som din. Det som gjorde forskjellen her var at han var med på kontroll og hørte hjertelyd i uke 13, da smeltet han totalt. Etterpå fortalte han at det hadde vært så stort og skremmende og uvirkelig, at jeg hdde forandret meg sånn de første mnd (kvalm/sur/feit - og det er hva _jeg_ synes!) at han hadde lurt på hva pokker han hadde snakket meg inn i! Men så "skjønte" han hva som var i ferd med å skje, og resten av veien var han mye mer med - heldigvis.

 

Lykke til uansett!

[Juliemamman]

Godt å høre at det ikke er bare meg som har opplevd dette, selv om jeg selfølgelig ikke unner noen det. Håper min også skjerper seg med tiden, selv om det ikke ser slik ut akkurat nå. Med min første så var alt helt annerledes, da brydde faren seg skikkelig om oss begge fra første stund, og var engasjert og kjempelykkelig over underet som hadde skjedd. Han er også en topp far for sønnen sin idag, selv om vi ikke bor sammen, og stiller ALLTID opp når det er noe. Skulle ønske det var slik denne gangen også, selv om jeg ikke bør sammenligne min x og typen min for mye heller.

Det ble iallefall til at jeg dro til legen alene idag, og humøret ble ikke akkurat bedre av det. ER jo som sagt 13+3 nå, og hadde gledd meg til å høre hjertelyden, men legen gadd ikke å prøve en gang. Spurte også om det med keisersnitt, og hadde med brev fra psykolog som bekreftelse på at det virkelig bør vurderes, men fikk ikke støtte fra legen i det heller. Skulle så gjerne ha hadd med meg en støttende samboer da, for da flommet tårene virkelig over. Men den gang ei...

Nå MÅ det snart bli en opptur her!!

Har iallefall MYE støtte i dette forumet nå, og godt er det .

Klem til dere alle.

[Iselin79 og 2 nydelige]

Uff, jeg kjenner jeg nesten får helt vondt når jeg leser dette. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Synd at du føler at du er alene om dette.

Og om faren ikke gidder å engasjere seg, så kommer han jo ikke til å bygge opp noe forhold til den lille i magen din, da mener jeg så lenge den ligger inni magen altså.

Om du har prøvd å snakke med han, og det ikke virket. Kanskje prøve sånn omvendt psykologi?? Ikke gidd å snakk om babyen, ikke fortell om hva som skjer. Kanskje være litt avvisende mot han også. Om han vil at du skal være med på noe, finn på noe annet du MÅ gjøre akkurat da.... Mannfolk er håpløse tullinger noen ganger...

[Gjest]

nok engang dobbelt uff... Jeg bor sentralt på Østlandet, nærmere bestemt Romerike. Jeg syns fastleger er noe overbetalt dritt, så jeg signet opp hele gjengen min på tidl OMNIA, nå Aleris på Strømmen Storsenter. De har flere avdelinger, se www.aleris.no. Fått privat lege der, og de har egen gynekolog som utfører UL. Det ble løsningen for meg når jeg ville "bli tatt litt ekstra vare på".. Sånn som man føler at er viktig når man er gravid, og ikke sånn overbegeistret..

 

Det koster riktig nok 450 kr pr konsultasjon, på en annen side, sender legen min der meg brev, med ALLE prøve resultat, ikke bare negative som fastlegene gjør..

 

En fastlege mottar så og så mange kroner pr pasient han har på lista uavhegning av om alle benytter seg av det. kom deg til en privat!! Som ritignok koster litt, men til gjengjeld BRYR seg. og du BLIR FULGT opp. Får time på dagen, får telefonkontakt om du behøver det, OG DU TRENGER Å BLI TATT LITT VARE PÅ NÅ, skjønner jeg..

 

 

[Gjest]

Så han var en skikkelig godgutt før du ble gravid? For hadde han vært slik før graviditeten hadde du vel ikke planlagt barn med han... Skjønner at det er vanskelig å ta det opp med han, jeg er som deg, følelsesmenneske - og når alvorlige ting skal tas opp ender det som regel i tårer. Og det kan være vanskelig å formulere seg slik som man tenker inni seg. Så tror du hadde gjort lurt i å la denne siden stå åpen så han ser den når han setter seg på data'n. Og hvis han nå har gjort det: TA DEG SAMMEN GUTT, DU SKAL FÅ BARN! OG DET FØRSTE OG BESTE STEGET DU KAN TA NÅ, ER Å VÆRE DER FOR JENTA DI OG HØRE PÅ HENNE, PRØVE FORSTÅ HENNE! DERE VAR TO OM DETTE, OG ER DET FORTSATT!!!

 

Du har opplevd en x som stilte opp, og du er verdt den samme støtten eller mer fra din nåværende kjæreste. Håper ting ordner seg, for å være gravid alene er ikke lett.

[Juliemamman]

Takk igjen for gode svar .

Han var en skikkelig godgutt før,ja. Da hadde jeg INGENTING å utsette på ham, og derfor føles det kanskje ekstra sårt nå, når han svikter meg når jeg virkelig trenger støtte.

Har sagt til han at han kan lese det som står her, men det vil han selvfølgelig ikke. Skikkkelig feig, med andre ord !

Jeg vurderte også å gå til privat lege, ettersom fastlegen ikke er til særlig god hjelp, men etter å ha snakket med jordmor på sykehuset idag, så trenger jeg forhåpentligvis ikke det. Jeg bare ringte inn, og forklrte hvordan det var - at jeg bør få keisersnitt pga traumer etter overgrep, og at fatlegen min ikke gidder og bry seg, og vips, så fikk jeg time til keisersnittsamtale om to uker. Av og til imponerer helsevesenet stort, selv om det er lenge i mellom . Så nå slipper jeg iallefall å bekymre meg for akkurat det, oppi alt det andre gørret .

Stor klem til alle dere som er så flinke til å støtte meg og andre som trenger det .

 

[Miniatyr]

Jeg er glad du endelig ble møtt med den respekten, empatien og omtanken du fortjener. Du fortjener så mye mye mer enn det!!!!

Ta vare på deg selv.

[Juliemamman]

Tusen takk .