Føler meg så alene med prøvinga, selv om vi er to.. :(

[Økologisk_knekkebrød]

Dette innlegget kommer sikkert til å bli rotete, tankene og følelsene mine er i et enormt kaos.

 

Jeg har en sykdom som kan gjøre det vanskelig å bli gravid.

Jeg har ventet på at samboeren skulle "bli klar" for å få barn i 5 år, jeg er 25 nå, samboeren min er 27.

Jeg er LIVREDD for at sjansen min til å få barn skal gå ifra meg!

 

Samboeren min har "gått med på" at vi har sex uten prevensjon, og så ser vi hvordan det går.. Men jeg føler meg helt grusom som tvinger ham til å få barn, når han selv føler at han ikke er klar for det! Jeg greier ikke glede meg over dette, når jeg vet at han ikke gjør det.

 

Jeg har valget mellom å vente, og håpe at han forandrer syn på saken, noe han selv mener han ikke kommer til å gjøre, og kanskje gå glipp av sjansen til å få barn. Eller jeg kan "kjøre på", og fortsette prøvinga, men uten å ha en å glede meg sammen med.

 

Dette har blitt så forferdelig annerledes enn jeg hadde sett for meg!

 

Det kan jo hende han forandrer mening når jeg blir gravid, og begynner å glede seg til å bli pappa, eller kanskje ikke.. Jeg er redd for å måtte gå gjennom graviditeten med en mann som kun stiller opp av plikt, og ikke fordi han gleder seg over det som skjer. Jeg vet ikke om jeg greier det!

 

Jeg knakk helt sammen i går kveld. Som sagt føler jeg meg helt grusom som "tvinger" ham, men samboeren min sier jeg ikke behøver å lage så stor sak av det. Han har den oppfatning at alle menn blir pappa ved et uhell..

 

Han er redd for det enorme ansvaret det er å få barn. Det er selvfølgelig jeg også, men jeg vet jo at det er så mye mer enn det, og at det vil være verdt det! Jeg er mer redd for å ikke få barn..

Samboeren min greier ikke å skjønne at det faktisk er positive ting ved det å få barn, han tror det bare er slit og mas og masse ansvar.

 

Aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget.. Måtte bare få det ut!

Er det flere her som er i en lignende situasjon? Eller som har fått barn eller blitt gravid uten av mannen var særlig glad for det? Hvordan har det gått?

 

Takk for at du orket å lese bablingen min!

[Anonym bruker]

jeg har det ikke helt som du har det men kanskje ? noe lignende???

 

jeg er alene om prøvinga på en måte, samboeren vil ha barn, men det er jeg som må gjøre alt, betale all medisin, tester osv. han bare "stiller opp" når vi må ha sex noen ganger, er ofte han ikke orker når han vet jeg har el...

 

er utrolig irriterende å må gå på medisiner som gir meg ekle bivirkninger, når han ikke engang gidder å ha sex med meg når sjangsen er størst...(skjer bare noen ganger)

 

men jeg vet at hvis jeg noen gang kommer til å stå med en positiv test i hånda, er han like glad som meg...

 

 

dette var sikkert ikke noe trøst i det hele tatt, men du har jo iallefall fått min historie...

 

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

Det første som slår meg når jeg leser dette innlegget er at din samboer ikke er klar til å bli pappa, å da bør dere vente! Selv om du har en sykdom som kan gjøre det vanskelig, mener jeg at dere bør være to om det! Å ikke bare en og en halv! Det er et stort ansvar å få barn, og jeg er redd for at du blir sittende igjen med det meste ansvaret.. Tror kansje din kjære trenger litt tid på seg til å bli klar!

 

Håper dere finner ut av det!

 

Klem fra

[milly:)]

den dagen du blir gravid tror jeg faktisk han kommer til å tenke over det på en annen måte... forhåpentligvis bli glad!!!!! det høres veldig barnslig ut av han(ikke at jeg kjenner han) men det må være veldig vanskelig for deg! siden du har ventet i 5 år for hans del og pga sykdommen din synes jeg faktisk at du skal fortsette å prøve å bli gravid... kjedelig om du angrer om 10-15 år... og da angrer kanskje han også!

gå for det:) støtter deg jeg!

klem

[Lunajenta og Alvegutten]

Hei, dette var en kjip situasjon ja. Ikke noe greit å ha det sånn.

Jeg er ikke i samme situasjon, og ikke er jeg noen ekspert heller, men av og til tenker jeg at alle menn er litt på samme måte. Samboeren min er heller ikke så entusiastisk som meg når det gjelder å prøve å bli gravide, selv om han er veldig flink til å støtte meg.

Men jeg tror det blir litt annerledes for menn, de kan liksom ikke helt engasjere seg før de ser at magen vokser, før de kjenner at det sparker eller ser barnet på ultralyd. Selv om han mener han ikke kommer til å forandre seg, får en et helt nytt perspektiv på ting når en får barn.

 

Selvfølgelig er alle forskjellige, men jeg kjenner til den følelsen av å være "for entusiastisk og ivrig" (vil liksom ikke at mannen skal bli lei av "maset" heller), og jeg tror mange har det på samme måte. Menn er kanskje ikke så glad i å snakke om ting som vi jenter.

Derfor er det veldig fint å ha BIM, så vi kan få ut det vi tenker på og diskutere med andre som er i samme situasjon

 

Som sagt er jeg ikke noen ekspert på noen som helst måte, har ikke barn (enda) selv heller, men jeg håper du vet at du kan lufte tankene dine her og at vi er mange som står klare til å lytte her, og vi blir aldri lei av å høre om prøving!

 

 

Stor klem fra meg til deg:)

 

[Økologisk_knekkebrød]

Tusen takk for alle svarene!

 

Han sier at han selvfølgelig kommer til å bli glad i barnet, og stille opp, så når barnet er kommet tror jeg det vil gå greit. Det er bare hele prossessen før vi kommer dit jeg er bekymret for.

 

Siden jeg allerede har ventet i 5 år, og han hele tiden har visst at jeg ønsket å få barn, og han selv sier at han neppe kommer til å forandre synet på å komme igang med prøvinga, så tror jeg ikke det nytter uansett hvor lenge jeg venter.

 

Om jeg venter så lenge at jeg ender opp med å ikke få barn, så har alltid han en mulighet dersom han skulle forandre mening, han kan fortsatt få barn, (men da med noen andre).. Den muligheten kommer ikke jeg til å ha..

 

(Kan jo legge til at det var han som kom med forslaget om at jeg skulle slutte på pillen, da han skjønte hvor mye dette betyr for meg.)

[Lone35 =0)]

Ser litt for meg hvordan du må ha det. Det er jo ikke gubbens kropp. Han er liksom litt mer passiv, og sier smilende " jasså sier du det?!", når du viser ham penna med de to strekene. Men når magen begynner å vokse, og ting er mer tydelig enn bare følelser og sånn, ja da begynner de å få øynene opp; " tenk, jeg skal bli pappa jeg!"

-Kanskje er han en sånn type, kjæresten din, husmusa. Men kanskje er han slett ikke klar til å få barn og får panikk dagen testen er positiv?

Men når du skriver at han foreslo at du kunne slutte med p-pillene, tror jeg nok han takler dette. Kan du ikke bare spørre ham rett ut en kveld dere har lagt dere? -Er du helt sikker på at du ikke angrer den dagen testen er positiv? Ja det ville jeg gjort. Et barn er en stor beslutning og når han ber deg slutte med pillene, så må han da vite hva han går til. Skjønner godt at du begynner å ønske deg barn. Det er livets mest naturlige ting det.

 

Lykke til husmusa, håper alt ordner seg med dere. ( og det tror jeg nok det gjør. Menn er ofte bare så lite pratsomme om sånne intime detaljer...:-)

[Dodlimammatil2]

Mannfolk er nå mannfolk... de er ikke så flinke til å snakke om ting, men kanskje de er like enige/ivrige som oss? min samboer var veldig usikker da jeg foreslo at vi skulle begynne å prøve, han trodde vist at da ble vi gravide med en gang. Nå har det gått lenge og ingenting har skjedd. Jeg merker at han ikke liker seg helt hvis jeg blir kjempeivrig og skravler i vei om eggløsning og sånn, jeg tror han mener det er "jenteting". Men samtidig vet jeg at han støtter meg 110 prosent hvis vi er så heldige å bli gravide... så innerst inne tror jeg nok at samboeren din også vil, hvorfor ellers skulle han be deg slutte på pillen? det går nok bra dette skal du se :-) LYKKE TIL

[Sørland-snuppa]

min bror skal bli pappa om 2 måneder. han hadde heller ikke så veldig lyst. han var redd for det store ansvarret og at han mista mye av friheten sin,men kona ville så gjerne og han er nå 30 og viste at det begynte og bli seit så han gikk med på det,men ville egentlig ikke så mye. nå er han i hundre og gleder seg masse. og viser ultralyd bildene til alle

[Økologisk_knekkebrød]

Takk skal dere ha!

 

Kanskje jeg overdramatiserer det hele for meg selv, at jeg tror han har mer i mot dette enn han egentlig har..

 

Snakka jo om det i går kveld, og han holdt fast på at vi skulle fortsette prøvinga, og at han bare trengte litt tid til å venne seg til tanken.

 

Flere av kompisene hans har blitt pappa, både til ett og to barn. Så han må vel forstå at det ikke kan være SÅÅ ille?!

 

Hele greia blir vel litt tyngre for meg siden jeg ikke har noen å snakke med om dette. Har ingen venninner her jeg bor, og de andre har jeg ikke så nært forhold til lenger. Siden menn ikke er så skravlete som oss jenter så blir det ikke til at jeg skravler så mye med samboeren.. Så derfor holder jeg inne så masse saker, og til sammen blir det litt for mye, så renner det over iblandt..

 

Føles bedre nå som jeg har fått "luftet" tankene mine litt!

Godt jeg har blitt medlem her!