Min fødselshistorie - litt mer dramatisk enn forventet.... (laaang)

[Gjest]

Etter flere dager med rier over 14 dager, fikk vi endelig ordnet kontrolltime på sykehuset via fastlegen min torsdag 27 juli. Vi hadde forsøkt å få overtidskontroll mandagen, men ass.lege på føden nektet oss å komme siden UL-terminen ikke var før den 27 juli. Jeg var derimot helt klar på at den terminen var feil og at jeg egentlig hadde termin rundt 10 juli.

 

Siden føden på sykehuset her i byen er sommerstengt, måtte vi kjøre til nabobyen som ligger halvannen time unna. Vel framme ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmor som viste oss inn på en fødestue. Siden jeg ble alene med bebis i løpet av svangerskapet, hadde jeg med min mor i stedet.

Jordmor sjekket bebis med CTG og der stod alt angivelig bra til. Deretter fikk vi møte en gynekolog som tok ultralyd og som diskuterte litt fram og tilbake hvorvidt jeg var overtidig eller ei. Han kom fram til at jeg kunne velge selv om jeg ville forsøke modningspille, siden de hadde en veldig stille dag på føden.

Jeg takket naturligvis ja til tilbudet, og dermed var vi igang.

 

Jeg fikk en modningspille satt inn ca kl.. 1730 og måtte ligge med CTG i to timer. Ingenting skjedde, det var ikke en eneste ri i sikte. I følge jordmor var det helt naturlig å måtte ta både tre og fire modningspiller før de fungerte, men vi ble litt skuffet allikevel.

Siden jeg uansett skulle overnatte på sykehuset, gikk vi oss en lang tur for å se om vi fikk fortgang på noe. Og utrolig nok begynte riene å komme smått om senn mens vi var ute og gikk.

 

Etter vi kom inn igjen på føden fikk vi CTG igjen, og den viste at rieaktiviteten tok seg opp. Riene kom hvert 3-4 minutt og varte 50-60 sekunder. Jeg begynte å få litt ubehag for hver ri og vi øynet håpet om at dette var skikkelige rier, ikke bare maserier som jeg hadde hatt mange av tidligere.

Vi hadde et jormorskifte kl 22 og vi fikk en ganske sur og kvass jordmor i stedet for hun som var blid som en engel. Ganske kjedelig. Vår nye jordmor undersøkte meg ikke i det hele tatt, men bestemte seg for at riene ikke var effektive nok til å føre til fødsel, så hun gav med 1 gram Pinex Forte pluss noen andre greier som slo omtrent knockout på meg... Jeg skulle sove meg gjennom natten, var jordmors idé... Ikke helt enkelt med tanke på at riene nå kom tett som hagl..

 

Vel, rieneaktivitetene roet seg prarallelt med at jeg følte meg helt neddopet. Da var klokka omtrent midnatt. Ca kl. 0230 måtte jeg tisse samt at riene plutselig fikk en litt annen karakter. Jeg gikk på do men det sluttet aldri å renne. Vannet hadde gått!

 

Vi ringte på jordmor som kom og undersøkte meg, og jeg hadde forsatt bare 2 cm åpning. Ikke mye etter 6 timer med rier...

Jeg fortalte at det vannet jeg hadde sett hadde vært mørkt, men det mente hun måtte være feil... Men, da resten av vannet kom fikk pipen en annen låt, vannet var svært misfarget! Jeg ble satt på kontinuerlig CTG for å sjekke om bebis hadde det bra.

 

Hjertelyden gikk ned for hver ri, men i følge jordmor var det helt naturlig. Vi stusset litt da hjertelyden var nede i 100 slag i minuttet, men måtte slå oss til ro med det jordmor sa..

Ca kl., 04 ringte vi etter henne igjen, og bad om epidural, men fikk beskjed om at det garantert var altfor tidlig å tenke på - hun ville ikke undersøke meg ytterligere. Men, jeg fikk lystgass samt akupunktur i ryggen. Disse nålene var helt utrolige, all smerte i ryggen forsvant og riene ble mer intense.

Kl 05 sier jeg til min mor at jeg må presse - ring på jordmor!

Hun kommer inn og undersøker meg, og guess what - full åpning!! Hun ble litt lettere stresset, spesielt da hun la merke til hjertelyden til bebis. Den var nå nede i 70 slag pr minutt.

Jeg bad tynt om å få epidural, men fikk beskjed om at den kom de aldri til å rekke å sette. Her var bebis snart ute.

Jeg begynte forsiktig å presse, og plutselig blir jordmor hvit i ansiktet. Hjertelyden på bebis var så godt som borte! Hun roper "ring etter lege!!!" til barnepleieren, og minuttet senere var rommet fylt opp av jordmødre, leger og barnepleiere. Fødestuen forekom meg som et totalt kaos, men de hadde åpenbart kontroll på hva de foretok seg...

 

Fosterlyden var forferdelig svak, og bebis var kommet for langt ned i bekkenet til at de kunne ta keisersnitt.

Gynekologen, den samme som undersøkte oss tidligere på dagen, beordret meg til presse selv om jeg ikke hadde rier og jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø.

Jeg ble fratatt lystgassen og fikk beskjed om å sluke okygen i stedet - bedre for bebis men mye verre for meg! Jeg presset til jeg ble blå, og de smertene jeg hadde kommer jeg aldri til å glemme! Dette var MYE verre en første gang jeg fødte, for å si det mildt!

 

Jordmor ropte at jeg måtte konsentrere meg for å redde babyen min, og presse KUN på hennes ordre. Legen satte vakum på bebis og hjalp til på et par rier, og etter å ha holdt igjen på en ri presset jeg henne ut. Da var klokka blitt 05:24.

 

Den utrolige lettelsen jeg kjente over at smerten var over var overveldende, jeg merket nesten ikke at de forsvant med babyen.

Etterhvert som jeg kom til meg selv igjen, ble jeg oppmerksom på at bebis var borte, de hadde tatt henne med seg til ett eller annet katastrofebord for å få skikkelig liv i henne igjen.

 

Etter noen uendelig lange minutter fikk jeg henne inn til meg igjen, og hun ble lagt på magen. Først da fikk jeg bekreftet at det var ei jente, som vi hadde fått beskjed om på ultralyden.

Heldigvis var hun i overraskende fin form etter fødelsen, takket være snarrådige leger og mye oksygen..

Min mor var en utrolig hjelp under fødselen, det skal hun ha. Hun var så stresset etter dramatikken at hun nesten svimte av, hun var hvit som et laken. Og denne damen er sykepleier selv, så det sier litt om panikken som var i rommet mens det hele stod på.

 

 

Jeg er ikke imponert over jordmoren vi hadde, men hun fikk i det minste tak i lege da det var påkrevd. Alt gikk bra, og takk og lov for det!!

 

Vi dro hjem fra sykehuset etter to dager, og har nå vært hjemme i en ukes tid. Alt går strålende, og jenta vet å si fra om hva hun vil og ikke vil. Hun skriker så hele nabolaget hører henne, så lungene har ikke blitt skadet etter fødelsen, i hvertfall.

 

Jenta er selvsagt den vakreste i verden, klin lik sin søster da hun ble født. :-)

 

Så med dette takker jeg for meg her på BIM, og ønsker alle dere andre lykke til videre med svangerskap og fødsel. Det er en utrolig glede å få et barn!

 

Beste hilsener fra

 

[JIPPI:) nr 3 i 2010:)]

Getaulerer, så flink du har vært til å fortelle. Jeg kom hjem i dag jeg. fødte 4 aug. En superrask fødsel. kjente litt ubehag i halv 8 tiden om kvelden og var usikker på om jeg skulle ringe sykehuset. Men gjorde nå så, avtalte at jeg skulle komme innom i løpet av kvelden. Har entime reisetid, men drøyde likevel med å dra. Ankom sykehuset 21.45 og hadde da fått supersterke rier densiste halvtimen. 22.23 var jenta ute. Helt uafattelig kjapt og intenst, men gud så herlig når det var over.

 

Kos deg videre med banet ditt!!