føler meg så ensom...

[Anonym bruker]

sambo dro tidliggere i dag, om han kommer tilbake vet jeg ikke. vi har kranglet som bare tusan i det siste, så dette kan være slutten for oss...

 

Han pakket baggen og dro, sa han skulle komme til mandag så kunne vi snakke.

Men nå er jeg så ensom, sitter her hjemme med jenta mi.jeg trodde liksom det skulle være oss for bestandig, vi var en liten familie! Og vips så var det over. Ikke vet jeg hva jeg vil heller.... Vi krangler jo hele tiden, og det er ikke noe morsomt, men jeg elsker han jo. Jeg elsker han så ufattelig høyt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

 

Syns det er så urettferdig mot jenat mi også da, vi var på butikken i sted men det er det ensete. 30 grader og supert vær og jeg klarer ikke annet en og gå hjemme og loke. Ligger som en slagt på sofan. orker ikke spise eller noe. Alt virker som ett sikkerlig tiltak nå...

 

Og så vet jeg det at han dro på stranda med kompiser... han koser seg sikket masse, og her sitter jeg.jeg vil også på stranda, jeg vil ikke bare sitte her alene heller...jeg sitter her og gråter og får liksom ikke til noe...

 

Vet liksom ikke hva jeg skal si til folk heller når de spør hvor han er....vet liksom ikke hvor vi står.

 

Alt er så J******* kjipt...

Vi hadde liksom snakket om og gifte oss også da...kan vel bare glemme det nå tenker jeg...

 

tusen takk for dere som gadd og lese dette, jeg hadd bare ett behov for og få lirket av meg ting...

[Anonym bruker]

Er som å lese om meg selv dette. Bortsett fra at her er det jeg som vil dra... Krangler med min samboer hele tiden, har det ikke bra, men samtidig elsker jeg han. Grunnen til at jeg ikke drar er at jeg bor i et annet land, og har ingen gode venninner eller familie jeg kan dra til. Derfor blir jeg, og jobber på forholdet.

Du kanskje har en god venninne som du kan snakke med? Be henne komme hjem til deg hvis du ikke orker dra noen plass.

Hvis ikke så er det helt okey å ligge på sofaen i en sånn sitasjon som du er i nå. Ikke ha dårlig samvittighet for det.

Håper alt ordner seg for deg. Husk at du har mye mer styre i deg en du tror. Hvis forholdet ikke fungerer er det kjempe trist og du kommer til å bli deppa osv, men det ordner seg. Ingen vet hva livet bringer i fremtiden

Stoooor klem til deg fra en som forstår

[Babykilo]

Har du en god venninne eller noe sånt som du kan snakke med? Det kunne vært bra for deg og kanskje du kunne orke å komme deg ut litt hvis du hadde en voksen til med deg.

Håper det ordner seg mellom dere.

[Marsmammaen]

Jeg har ikke så mye annet å si enn at jeg håper virkelig det ordner seg for dere!! På den ene eller den andre måten. Sender en god klem!

[Vertigo]

Åååå, høres forferdelig ut å ha det slik!

 

Greier du å bruke helga til å tenke litt på hva det er _du_ vil? Kanskje sette det ned på papiret? Grunner for å satse videre, og grunner for å ikke gjøre det?

 

Få noen til å se etter lille jenta di en time eller to - trille en tur eller noe, slik at du også får en pause. Eller noen å ta en tur ut sammen med - alt etter hva du trenger.

 

Kanskje det hadde vært en ide å få ham med til noe par-rådgiving av noe slag hvis det finnes fnugg av mulighet til å satse videre?

Familievernkontorene har i alle fall kompetanse på dette. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe med noe? Er jo litt satsning dette nå med hjelp/rådgiving for førstegangsforeldre. Er jo en tøff tid!

 

Har ikke vært så ille som hos dere her i heimen, men jammen har det bølget til tider!

 

Håper ting ordner seg - hvis det er det du ønsker!

 

*klem*

[Anonym bruker]

Du er som du sikkert har hørt ikke alene, og vil si at du må ikke tro at det er noe galt med deg. Det er veldig mange som føler og opplever på samme måte spesielt ved første barn. Mange tror at hormonene gir seg etter fødsel, men det er ikke sånn. Jeg kjenner ingen kvinne som ikke har hatt det ganske vanskelig etter fødsel med unntak av de som hadde flaks til å ha en mann som støttet 110%. Det er en glede å FÅ barn, men vanskelig å HA barn. Vi har vært på helsestasjon og fått tilbudt om samtale med en rådgiver, men forholdet ble ikke særlig bedre. Det som jeg føler at det hjelper meg er å snakke med noen fortrolig. Jeg prøvde å snakke på barselgruppa, men , nei, de hadde det helt flott...bla bla bla..når jeg hører at noen har absolutt ingen problem, blir det umulig å åpne seg selv fordi det er det det dreier seg om veldig mange ganger; at noen hører på deg og viser forståelse. Det er det som gir meg mange ganger krefter til å kjempe for forholdet og å ikke føle at alt er uten håp.

Og det verste føler jeg akurat som deg, når han drar ut fordi han må "puste" og jeg sitter igjen meg barnet. Da føler jeg meg så frustrert. Mange ganger går å titter på lille hvis han sover eller tar han i armene mine for å finne trøst, fordi jeg har ønsket meg så mye å få han, og det har jeg nå, så prøver å tenke at det er bedre å utnytte tida med å være til stede for han og "ignorere" samboeren. Det er ikke lett, mange ganger umulig, spesielt for meg som har drømt og ønsket seg mest av alt å ha en harmonisk familie.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til å håper å høre mer fra deg om hvordan ting går/har gått. Tenker på deg