alt jeg sier og gjør blir visst feil....

[horatio]

Kranglet med mannen i går, han er bortreist og vil jeg skal komme etter. Det vil ikke jeg for jeg vil han skal komme hjem Jeg orker ikke ha så mye folk rundt meg.....En krangel utløst av forskjellige forventninger, skuffelse og misforståelser.

Jeg føler at vi sklir hver vår vei, mangler felles interesser, mangler felles mål. Jeg har alltid tenkt at familie og barn kunne være en felles plattform med felles gleder. Nå når vi ikke har noen barn ser jeg liksom ikke noen fremtid med ham. En litt grusom erkjennelse som nok er litt preget av at jeg sitter her og sipper.( Det tar jeg dessuten som et tegn på at tante er på vei... )

Han er sosial, positiv og glad. Jeg har etterhvert fått mindre selvtillit, blitt mindre glad, og mer usosial, sliter veldig med at vi kunne hatt en unge på 6 år, om jeg ikke hadde gjort den fatale besluttningen den gangen. Jeg har blitt en grinete einstøing altså.

I tilegg har jeg kommunikasjonsproblemer med min eldste datter for tiden. Her er det også misforståelser og noen sårende ord som er sagt men ikke kan glemmes (av henne tror jeg...)

Prøvde å rydde opp i det i går, men det var helt mislykket.

Jeg prøver å ransake meg selv for å finne ut om jeg er for egoistisk, slem, tankeløs..... Har vel funnet ut så langt at jeg i hvertfall bærer på en sorg og et sinne over noe jeg har mistet underveis.

Nå sitter jeg på en strålende dag mens jeg er bare ensom og sur for at alle andre lykkelige mennesker er ute i solskinnet og jeg klarer ikke å delta.

Snufs

 

[martine68]

Huff det høres ut som du har en trist dag idag. Det kan være vanskelig å vite om man har valgt riktig eller ikke. Man tregner ikke ha felles interesser for å leve sammen. Man trenger heller ikke å være så glad i partnerens familie. Dere kan ha det godt sammen likevell. Det er ikke noe fasit på hva et godt samliv er vet du. Jeg tror ønske om et barn påvirker deg ekstra mye slik at du blir sinna på de rundt deg uten at det kanskje er meningen.

 

Må bare fortelle at mannen min fikk seg en overhaling i dag morges fordi han kommenterte at jeg hadde skjært brødet så skeivt. Det bare røy ut av meg et eller annet guff, men egentlig er jeg bare skuffa over at vi må starte på nok en pp. Men det skjønner visst ikke han at jeg er. Derfor smeller det noen ganger bare over småting. Sukk... tror vi trenger en liten spire jeg novemernatt. Da hadde alt blitt så mye bedre....

[nicco]

Å, kjære deg, nå føler jeg virkelig med deg!! Jeg er selv ganske stabil i humøret( æh, mener JEG i alle fall), men det er ikke lett å takle slike nederlag hver måned. Jeg tenkte på det sist tanta kom; tenk hvor annerledes denne dagen hadde vært med en positiv test i steden!! Bare tenk på hvilke tanker en da ville hatt om de neste ukene og månedene? Og så sitter du der med ennå en tante og utsikter til uendelige besøk i uoverskuelig fremtid, for slik føles det i alle fall. Jeg føler meg da oftest veldig lite kvinnelig, ufruktbar, tykk og uelegant. Jeg prøver jo å si til meg selv, som så ofte ellers i livet også, at det er mange som har det værre enn meg. Men jeg må innrømme at jeg også kan komme med komentarer innimellom som burde fått taket til å løfte seg her, men det er sjeldent mannen min lar seg rive med..

 

Jeg vet at jeg er veldig heldig som har en mann og en familie slik jeg har. Vi har mye felles, alt egentlig, og bruker egentlig aldri tid hver for oss...kanskje litt spesielt, men. Vi har nå hatt det slik i 16 år nå og trives med det. Vi er nesten bestandig sammen. Barna gjør jo sitt til at vi føler et spesielt samhold, så jeg forstår den delen av det. Men det er jo også par som er sammen hele livet uten å ha barn. Men jeg tror at ditt ønske om barn er veldig sterkt, og som du selv også sier, så tenker du mye på hva som kunne vært anneledes hvis bare...Tror det kan være en løsning for dere å prøve å bli ferdig med den sorgen, og prøve å gjøre noe med det som ligger foran dere isteden. Tror at det å bli låst i det som kunne vært, kan være en spire til noe ondt som lett kan utarte seg...

 

Samtidig har vi jo også dette med alder som henger over oss. Jeg føler i alle fall at tiden går med sjumilsstøvler, og det passer meg dårlig. Alt hadde sett litt bedre ut om alt annet hadde vært det samme, men vi hadde vært 10 år yngre, ikke sant?

 

Uff, nå blir JEG også nedfor og trist..

 

Enig med martine, jeg, en spire ville gjort susen, snudd opp ned på hele ellendigheten!!

 

Tenker på deg.

[Anonym bruker]

det er utrolig hvordan sola kan føles som et hån på en dag hvor man bare er trist.