Angst

[Anonym bruker]

hei alle sammen!

jeg er gravid (ikke planlagt) og er plaget av angst. sliter med butikker, fly, kjøpesenter , sosiale happenings+++ Tidligere har jeg brukt sobril når jeg har vært i situasjoner som jeg får angst i. Nå kan jeg jo ikke bruke dette, og er livredd hver gang jeg gjør disse tingene.. blir vannvittig urolig!

jobber med angsten, men spørsmålet mitt er hva skjer med barnet? når det spruter angsthormoner rundt i blodet mitt? (veldig billedlig..) ser for meg at barnet kommer til å gråte hele tida og være full av angst!

noen erfaringer?

[nasse nøffen]

hørtes trist ut... regner med at du får hjelpmed problemene goså, ikke bare tabletter,,,, har ei kusine som har vært hos de riktige folka, og kan nå takle angsten sin,,,,

 

men, sikker på at det er medisiner du kan ta jeg, vet d har blitt diskutert her inne flere ganger, og da ble d skrevet at man kunne fortsette på medisiner,,, kan kanskje bytte til en annen type????

 

uansett... lykke til:=)

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring, men synest det var trist lesing så jeg bare måtte svare. For meg som ikke har angst, er angst vanskelig å forstå. Jeg er sikkert en av de som er på kjøpesenteret du ikke vil/kan snakke med - og jeg som er så snill da:)

 

Jeg er helt sikker på at barnet har det bra. Mulig slike ting er arvelig - jeg er ikke lege. Men vil nå aller mest tro at barnet ditt blir både blid og sosial. Kanskje hun/han kan hjelpe deg på vei inn i samfunnet. Selv om dette ikke er et barns jobb, så er det kanskje slik det kan bli. Nå må du jo møte andre situasjoner du ikke har vært i før med barnehagemøter osv.

 

Vær positiv! Dette klarer du!

 

Tenk om alle barn hadde reagert på oss andre som har både hatt tannlegeskrekk og kjærlighetssorg under svangerskapet. Mulig babyer føler sinnstemining, men dette har ingen betydning for utviklingen.

 

Lykke til! Gled deg til baby:)

[Gjest]

Hei :-)

 

Først vil jeg si at jeg synes du er kjempetøff som velger bort medisiner! Jeg vet det er kjempevanskelig!

 

Jeg har ikke angst selv, men har vokst opp med en mamma som har de samme vanskene som deg!

 

OG, det hadde hun også under svangerskapet. Men ut kom jeg, frisk som en fisk, og lagd av ukrutt!

 

Sleit litt med redsel for mørke i tenårene, men takke f*** for det når jeg på død og liv skulle se alt som var å oppdrive av skrekkfilmer ;-)

 

Jeg har ingen psykiske vansker av noen slag, men en godt utviklet empati for dem som har det. Jeg skjønner godt at du er bekymret, men det er jo også endel av angsten, ikke sant? Å engste seg mye.

 

Jeg ønsker deg masse godt, og håper indelig du får nyte svangerskapet ditt :-)

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det..

Sliter med det samme,jeg tar stesolid..

Kjører jeg bil alene,virker det som om en bil blir til ti..

 

Har forhørt meg med gynekolog,og hun sier att det er bedre og ta en tabelett før du går ut enn att du skal få angstanfall..

Men de 3 siste mnd må man være medisinfri,pga det kan påvirke barnets sugeevne når det blir født...

 

Snakk med lege/jordmor,dette med angst er ikke bare og tulle bort..Og ihvertfall ikke si att du er flink som klarer deg uten,noen ganger er det bedre og ta medisiner (så lenge det ikke er farlig for babyen da).

Det kan være verre og gå med konstant angst/redsel..

 

[Anonym bruker]

hei!

meg som begynte denne debatten.. tar du medisiner nå mens du er gravid? jeg og føler at det er "riktigere" å ta en tablett når det trengs enn å være så urolig, men har ikke turt..

huff.. hvorfor skal vi slite med dette.. jeg er nå 8 uker på vei, men har ikke tatt noenting.. bortsett fra 2 sobril når jeg var ca 1 uke på vei.. visste ikke det da! tror du det kan ha skadet barnet mitt? leste at det var større sannsynlighet for ganespalting når man tok sobril i svangerskapet..

jeg misunner alle som kan gå på butikken eller i selskap ute å være redd for å få et anfall.. denne tilstanden tar knekken på meg altså..

[Anonym bruker]

til Brooke..

Har det preget deg å vokse opp med en mamma med angst? tror du hun ble bedre, verre eller samme ved å få barn? personlige spørsmål, som du ikke trenger å svare på altså.. håper bare så inderlig at jeg skal klare det her..har nok blitt litt værre etter at jeg fant ut at jeg var gravid.. egentlig ikke så rart.. jeg får klaustrofobi når jeg må være på en buss eller i et selskap, så da er det vel ikke så rart jeg får det når jeg skal ha et lite menneske i magen i 9 mnd.. prøver å se lyst på det.. kanskje det hjelper å få barn!

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg å oppsøke steder som gir deg angst (og begynne i det små...) og hver gang du ser at det faktisk går bra, så "kurerer" du litt og litt av angsten din. Det hjalp meg. Jeg klarte f eks ikke butikker. Men ved å dra en liten tur i de tider da jeg visste d var lite folk og ta d m ro og prøve å nyte butikkturen, så ble det tilslutt greit. Samme gjelder andre ting.

 

Det hjelper også å ha en pille i veska, sånn i tilfelle. Og for hver gang du klarer å la være å ta en, men overleve anfallet uten så kan du være stolt over deg selv.

 

Husk at du ikke kan dø av angst. Hver gang jeg hadde angst anfall så tenkte jeg at jeg hadde kreft, at jeg kom til å falle om og dø osv. Men så begynte jeg å jobbe med tankene. Hvis jeg satt midt i et selskap og kjente d kom så tenkte jeg bare" slapp av, det er bare angst...pust rolig.... la anfallet komme.....og da går det somregel mye fortere over også. For meg var d omtrent som en rie... d når sin "topp" også går det sakte men sikkert over.

 

Jeg kjøpte boka "angst, ikke for pyser" på en av disse legesidene, dokotronline el noe sånn, og den las jeg fra perm til perm.

 

Nå er jeg faktisk helt frisk. Sobrilen er kastet selv om jeg tok lite av den. Den var lenge i veska, just in case. Jeg liker ikke sosiale settinger nå heller, men jeg vet jo hvor godt det er å komme hjem igjen - så jeg pleier å presse meg selv også er d deilig å komme hjem igjen og tenke - så overlevde jeg denne kvelden også =)

 

Jeg tror nok ikke barnet ditt tar skade av det.. Du kan jo lese litt om hvilke stoffer som skilles ut, og ta det opp med doktor. Sånn logisk tanketinke jeg får er at du kansje vekker barnet så det blir litt sparking, av feks adrenalin. Men d er jo bare kos, også får du noe annet å tenke på.

 

LYKKE TIL!!!!!!!!

 

Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke noe gøy å plages med angst. Det er sikkert.

[Anonym bruker]

Hei!

takk for gode råd i det siste innlegget her! hehe.. er så lett påvirkelig at jeg begynte å glede meg til dette knøttet kommer når jeg leste svaret ditt!

tror det er vanskelig for de uten angst å skjønne oss.. så godt å høre om en som har blitt frisk! det skal jammen jeg og! skal begynne imorra!

Bortsett fra at jeg er kvalm da.. døgnet rundt, men det får jeg vel se på som en ekstra utfordring..

har du barn forresten? hvordan går hverdagen med barnet når man sliter litt med sånne ting? er så redd for at jeg skal lukke meg helt inne og at hver lille trilletur skal bli et mareritt..

Slitsomt å måtte tenke over alt en skal gjøre.. misunner de som bare kan fungere uten disse bekymringene!

 

takk for svar! det hjelper så inderlig å høre om fler som har det som meg, og iallefall de som kommer over det!

[Gjest]

Hei, Brooke her!

 

Jeg svarer gjerne!

 

Min mor har desverre aldri villet ta imot noen form for hjelp, bortsett fra piller.

Etterhvert ble det også selvmedisinering med alkohol - og resten av historien er ikke pen.

Men det er MANGE forskjellige årsaker til angst (og deppresjon), og for hennes del handlet det om en personlighetsforrstyrrelse.

 

Jeg tror ikke det å få barn gjorde henne verre i angsten.

 

Ifølge mine besteforeldre så var det ille lenge før.

 

Jeg vil ikke annbefale deg å gamble på at det å få barn kan gjøre deg bedre. Bli bedre først!

 

Er du normalt oppegående, tar imot hjelp når du trenger og gjør det du kan for ikke overføre angsten på barna dine....Ja da synes ihverfall jeg at du er mor MER enn god nok :-)

 

Men det er viktig å ta imot hjelp!

 

Du kan bli helt bra :-)

[Rose -3. troll i 2012]

Jeg vet ikke hva du snakker om, har ikke angst selv og kjenner ingen med angst, men jeg tror det mest rette du kan gjøre er å snakke med lege, jordmor kanskje en psykolog. Dette kommer nok til å gå bra....

 

Lykke til!

 

Du får nok en frisk og sprek unge...

 

Klem fra rose