Noen som har skikkelige "down" perioder??

[Anonym bruker]

I går bare gråt og gråt jeg....av ingenting egentlig. Kommer bare masse tanker i hodet om hvordan ting kunne vært, og hvordan jeg tror det kommer til å bli. Å bli alenemor var jo mitt valg...jeg kunne jo ikke forvente at han skulle bli med på det siden vi ikke er sammen. Har kun hatt sex utallige ganger. Han vil jo være involvert i barnets liv, og det gjør det nesten vanskeligere for meg enn om han hadde gitt f...Nå må jeg jo på en måte ha kontakt med han, og det er da kjempe trist og tenke på at det ikke blir oss to.

I dag sitter jeg som en zombie på jobb. Øynene kjennes ut som jeg skulle ha grått i hele natt. Smale og såre...

Noen ganger så kommer dette bare over meg....kan utløses av en trist scene i en film liksom, og så er det gjort.

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Jeg kjenner meg absolutt igjen i det du skriver. Vi har ikke annen kontakt enn akkurat det vi må ang. barnet og mange ganger skulle jeg ønske han bare stakk så jeg slipper å ha noe med han å gjøre. Føler jeg blir overvåket av han og det er slitsomt... Det var jeg som gjorde det slutt men er allikevel tungt for det har jo aldri vært min drøm og plan å bli alenemor. Men sånn er nå engang livet, ting blir ikke som man vil...

 

Hormonene raser i kroppen min og det er slitsomt for jeg begynner å gjerne å grine så fort noe går mot meg (eller evt. Glamour på en fårlig dag ). Er heldigvis bare 11 uker igjen nå til termin, skal bli deilig å få ut denne ungen og bli meg selv igjen. Jeg gruer meg ikke til fødselen men gruer meg litt til tiden på barsel, kan ikke si det frister å se på alle andre lykkelige par som duller med babyen sin når ikke jeg har det sånn. Jeg har funnet meg en ny helt fantastisk mann som kommer til å komme på sykehuset så ofte han kan men det er jo ikke det samme, heldigvis skjønner han hvordan jeg tenker og føler. Ting skal ikke være enkelt og jeg har mine dager der jeg er skikkelig deppa og bare griner, men heldigvis går det over igjen og jeg husker på hvor heldig jeg er som har en liten prins i magen som alltid kommer til å elske mamman sin uansett

 

Klem fra

[Anonym bruker]

vet hvordan du har det... har en "pappa" som går rundt og sier at han kanskje ikke er faren, i neste øyeblikk skal han ta masse ansvar...

 

sist jeg snakka med han var i midten av JUNI... nå har jeg 3 uker til termin og han overså meg sist jeg møtte han i butikken...

 

innmari ålreit å vite at han skal være faren til ungen min liksom... nei...

 

hadde vært bedre om han hadde bedt meg drite og dra, for da hadde jeg ikke trengt å tenke på han.. men nå dras jeg mellom to "verdner.." I min verden gir jeg faen i hele fyren... men i den virkelige verden så stiller alle rundt meg krav til at jeg må involvere han

 

IKKE FAEN!

Han kan få melding når ungen er født.. og han er ikke velkommen på sykehuset... har ikke en dritt å si for ungen allikevel... det går mer på mine følelser... vil ikke at han skal komme der med de teite kommentarene sine når jeg er stappa av hormoner og ammetåke og faens oldemor...

 

blir litt surrete dette her men jeg blir så sinnna når jeg tenker på han...

[aman32]

Ja jeg har hadt mange perioder som jeg har vert nede.. jeg ble gravid på første date.Å pappaen vil ikke ha noe m oss å gjøre han har skjelt meg ut noen ganger å forlangt blodprøve.(han er far ja) Han har sett sønnen sin en gang å det er det.... Nå synest jeg det er greit for min del for jeg vil jo ikke ha han mn jeg vil veldig gjerne at gutten min har en far.Men det kommer ikke til å skje så det har jeg felt noen tårer over.På onsdag skal jeg søke om jeg kan få besøkshjem til han jeg har aldri fri.Har ikke familien i nærheten.MEN jeg hadde aldri ville vert han foruten han er det beste som har hendt meg.Så stå på du har mye flott å se frem til....:-)

[Anonym bruker]

Jeg også har noen down- perioder. Jeg ble gravid en av de første gangene vi hadde sex. Jeg gjorde det slutt før jeg visste at jeg var gravid, men prøvde igjen med ham etter at jeg fikk vite at jeg var blitt gravid.

 

Jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne være sammen med ham. Det var mye som skurret. Jeg kjente igjen tegn fra et tidligere forhold, der jeg var underlagt mannens makt. Det orker jeg ikke igjen.

Han ringte midt på natten drita full og sa han skulle drikke seg ihjel. Han sa han skulle gifte seg med eksen, og at hverken han eller familien hans ville ha noe med meg eller barnet å gjøre. Han ville ha meg og barnet, ikke bare barnet. Ville ikke jeg være sammen med ham, så måtte jeg enten ta abort eller la være å skrive ham opp som far.

2 uker etter ringte han og angret seg. Han hadde bare vært frustrert, og han ville treffe meg. Jeg prøvde nok en gang med ham, men det funket selvfølgelig ikke. Nå sier han heldigvis at han ikke gir blaffen i barnet, men jeg vet ingenting om hvordan eller om han vil stille opp. Han sier han ikke vil være med på UL eller fødsel. Det er 3 uker siden sist jeg snakket med ham. For noen dager siden så jeg ham tilfeldig i byen. Jeg satt i en bil, så han så ikke meg. Selv etter all turbulensen, så fikk jeg sommerfugler i magen, og merker at jeg fremdeles har følelser for ham. Dette er fryktelig vanskelig.

Jeg bor i en liten by, og jeg vet at barnet har farmor, onkler, en søster og en bror i denne byen. Men jeg vet ikke hvem de er.

 

Heldigvis har jeg familie og venner som støtter meg. Likevel er det vanskelig ikke å ha barnefaren der. Noen dager er jeg som du beskriver, jeg griner av ingenting. Jeg har valgt dette selv. Barnefaren ønsker å være sammen med meg. Men jeg tror at hvis jeg blir sammen med ham, så roter jeg meg inn i noe det blir vanskelig å komme ut av igjen. Jeg unner hverken meg selv eller mine barn det.

 

Jeg sliter en del med skam og skyldfølelse. Jeg tenker mye på hvor dum jeg var som hadde usikker sex med en mann jeg ikke kjente. Tenker på hvor dum jeg var som innbildte meg at angrepillen ville funke også to dager etter at jeg tok den. Jeg har vært veldig dum, og da føler jeg at det blir feil av meg å syte. Jeg føler jeg ikke har "rett" til å være trøtt og kvalm, selv om jeg er det. Kulen på magen begynner å ta form, og jeg frykter alle blikkene og reaksjonene som vil komme i lokalmiljøet.

 

Likevel må man prøve å se fremover. Jeg for min del PRØVER å være stolt at at jeg tar ansvar for dumheten min. Det enkleste hadde selvfølgelig vært å ta abort (noe jeg også vurderte, men ikke klarte).

 

Dette ble mye om meg. Jeg unner ingen å være i samme situasjon som meg. Likevel er det godt å lese at jeg ikke er alene i verden om dette.

[Mamsen86]

Kjenner meg så altfor godt igjen!

 

Jeg kjenner en blanding av dårlig samvittighet, ensomhet, bitterhet, sjalusi, anger, sinne og tristhet når jeg ser fedre som triller barnevogner.. De ser så stolte og lykkelige ut! Det gjør vondt et sted dypt inne i sjelen når jeg tenker på at den vesle jenta mi aldri vil ha en pappa å se opp til, hun vil aldri ha pappas trygge fang, hun vil aldri ha den nærheten enhver liten jente trenger fra pappaen sin..

Det gjør vondt å tenke på at pappaen hennes har valgt henne bort, for å leve et liv uten konsekvenser, uten forpliktelser! Det vil gjøre like vondt for henne, om ikke værre, om hun en dag får vite at pappaen hennes heller ville gå ut på byen å ruse seg enn å være sammen med henne!

Jeg prøver å ikke tenke på det, jeg prøver virkelig å være sterk for hennes skyld! Hun er hele min verden!!! Men ja, det er dager som tar knekken på meg.. Det ER tøft og det vil være tøft fremover, det skal jeg være den første til å skrive under på!

 

Men så sparker den lille jenta mi til.. Hun viser meg at det bor et lite mirakel inne i magen min! Et lite mirakel som jeg har gitt liv til!! Og ingenting får meg til å smile mer enn det!! Men hun så føler jeg meg sterk, jeg føler at jeg kan takle alt sammen med jenta mi! Selvom hun bestemte seg for å komme på et veldig upassende tidspunkt så kan jeg ikke forestille meg noe annet nå, det var en mening med at dette skulle skje! Det er en mening med at hun ble til! Og jeg vet at sammen med henne så kan jeg klare det umulige!!!!!!! Som sagt; Hun er hele min verden og jeg elsker henne mer enn noe annet!

[FrøkenLykkelig og 2 søte små]

jeg missunner dere som klarer å sette ord på alt og som får det ut.. jeg blir bare sittende her med masse tanker og følelser, får ikke ut en ting.. skammer meg over at jeg ikke gleder meg og skammer meg over ¨å si til folk at jeg ikke er sammen med barnefaren.. lyver å sier at jeg er det noen ganger.. sku ønske jeg klarte åpne meg som mange a dere..

[pia37]

Min erfaring er at i begynnelsen er det skikkelig tøft å takle at man skal bli alenemor. Jeg ble i hvertfall i sjokk over å bli gravid etter første gang barnefaren og jeg hadde sex, vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta abort, måtte forholde meg til press fra barnefaren og mine egne knuste drømmer om lykkelig familieliv. Men nå er jeg såå glad for at jeg valgte å få den lille gutten som jeg er 23 uker på vei med!

 

Irriterer meg bare at barnefaren som jobber i samme firma som meg ikke gir seg til kjenne og lar meg ta hele belastningen, han vil ikke være involvert i dette barnet i det hele tatt. (Jeg synes ikke det er riktig av ham ettersom jeg ikke har 'lurt' ham på noe slags vis, og vi var helt edru begge to)

 

Men i det store og hele har alt gått veldig greit. Alle mine venner og familie er veldig positive og oppmuntrende, på jobben har det de vært kjempegreie og de støtter meg 100% sa de da jeg fortalte at jeg var gravid. Jeg har ikke fått noen negative kommentarer og gleder meg til å få barnet og ha permisjon et år.

Kan ha noen downperioder i forhold til at barnet ikke får noen far, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Jeg gruet meg veldig til å fortelle dette til omverdenen, men det har jo gått greiere enn jeg trodde. Ingen som har nevnt at jeg burde ta abort, i hvertfall, snarere tvert i mot, men det kan vel ha noe med alderen å gjøre også.

 

Lykke til til deg, du har ingen ting å skamme deg over men vær stolt over at du har tatt det et valg det står skikkelig respekt av !!!!!!!!