Faren min er død,noen andre som har mistet foreldre brått?

[Anonym bruker]

Han dødebrått uventet i en ulykke for 1uke siden, han og hans kamerat.

Jeg har en liten jente på 4 mnd, takler ikke sorgen og føler meg som dårlig mor.

Noen andre her inne som har vært i lignende situasjon?

Begravelsen var i går,jeg husker ikke noe fra den.....

[Expat]

Heldigvis har jeg ikke personlig opplevd dette, men jeg forstår du har det tungt. Uff så leit da! Det er forresten ikke uvanlig med hukommelsessvikt når man er i sjokk som du er!

 

Det tar tid (spes når det er så brått) å bare forstå det, og det er jo bare starten på prosessen. Jeg håper du har noen hos deg som kan hjelpe deg med barnet, gjerne en venninne som ikke like mye i sorg som deg. Hvis du ammer så ring gjerne en ammehjelper for litt råd og støtte slik at sjokket ikke tar melken fra deg. Et urolig barn nå (og det hjelper sikkert ikke!) kan være pga at stresshormonene dine til dels blokkerer for at melken renner. Syntocinon nesespray (hjelper på melken) og kanskje noe lett beroligende kan være greit å få fra legen...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Melken forsvant helt dagen etter ulykken, jeg bare gråt og klarte ikke amme henne da og nå er melken borte.

Jeg har en utrolig vond følelse i magen og er redd alle skal dø,meg også.

Takk for svar expat,håper noen som har opplevd noe av det samme svarer også.

[Kamilla, Daniel&Sanne]

Jeg har heller ikke- heldigvis for meg- opplevd noe lignende. Ville bare skrive ett innlegg for å si at du har min dypeste medfølelse. Fikk tårer i øynene av innlegget ditt. Må være helt grusomt, helt ufattelig. Enda så mye man prøver tror jeg ingen klarer å sette seg helt inn i situasjonen din. Jeg mener det samme som Expat her sier, prøv å få avlastning for jenta di nå.. På den måten kan du få tid til å bearbeide sorgen din uten å føle deg som en dårlig mor.. Som sagt, min dypeste medfølelse til deg.

Klem

[Anonym bruker]

Finner ikke ord jeg...Ingen fortjener å oppleve noe sånt.

Mista min tante i ulykke men var da bare 10 år,men har jo gjort noe med hele familien.

 

Vi har kjempa for livet til pappan min i hele vinter og den frykten og angsten jeg har gått med i tillegg til å være høygravid og mamma har vært tøff....tøffere enn mange tror!!

 

Jeg håper virkelig du har mange rundt deg nå....det er så viktig.Du må prate med noen om dette,det er lov å skrike,gråte å være forbanna for livet er så urettferdig mange ganger! Du har også sikkert verdens goeste baby og leve videre for;men ta imot hjelp når noen tilbyr seg og passe henne noen timer....godt å sørge alene også.

 

Du er i mine tanker i hvertfall for dette innlegget rørte meg til tårer.klem:)

[Gjest]

hei.

 

vil si at jeg føler med deg. er utrolig vondt å miste noen på den måten !

 

selv såmistet jeg mamma 18 mai.. var helt uventet og jeg veitennå ikke hva hun døde av. hun fallt om på kjøkkengulvet bare.

fikk beskjed med at det sto en prest på døra mi tidlig på morgenen dagegn etter...når han står der bare veit man at det er noe som har skjedd...helt grusomt !

jeg gikk rundt som i et vakum og følte også at jeg ikke klarte å ta meg av sønnen min ordentlig (han var da 5 uker gammel)

husker heller ikke stort fra begravelsen hennes.

jeg fikk heldigvis mye støtte og avlastning av pappa siden jeg er alene med magnus(de hadde vært skilt i 20 år) og uten det veit jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg.

har nå klart å komme inn i hverdagen igjen selv om sorgen er like stor.

men tror det er viktig å få avlastning slik at man får bearbeidet sorgen litt.

 

føler veldig med deg, og hvis du trenger å prate så kan du jo sende en mail hvis du vil. mail adr. min er [email protected]

[Anonym bruker]

Jeg tar litt beroligende, men synes det er litt ekkelt pga velsa og at jeg ikke er vandt med å ta slike medisiner.

Men jeg merker faktisk ikke noe særlig virkning.

Jeg vil bare skru tiden tilbake, men det går jo ikke.

Det skjer så mye i min datters alder nå og jeg har fulgt med på vært nye lille steg, men nå orker jeg bare ikke mer enn jeg må.

Leker med henne,men gråter samtidig.

Mannen min har vært kjempeflink, men alt er tungt allikevel

[Anonym bruker]

Nei, men har mista kjæresten min en gang... Det er noen år siden, husker ingenting fra rundt den tiden...

[TrulteMulte]

kondolerer. føler veldig med deg. har ikke mistet foreldre men mistet sønnen vår brått for snart 3 år siden i krybbedød, og det kom som et sjokk på meg. han døde 9.desember, men fra den dagen og frem til 2. juledag husker jeg ingenting. det er helt visket vekk fra hukommelsen min. det var jeg som fant ham og det bildet har etset seg inn i hjernen min. det er faktisk det eneste jeg husker av ham. begravelsen husker jeg heller ikke noe fra. og sjokket var så stort at jeg ikke klarte å gråte før i romjula. de rundt meg trodde jeg var blitt syk......

hadde da lillebroren hans igjen som snart skulle bli 2 år. jeg klarte heller ikke å ta meg av ham, og han fikk heldigvis være mye hos mine foreldre og andre, men samtidig ville jeg bare ha han hos meg. jeg gråt og lo sammen med han, og når han så at jeg var trist, smilte han til meg og fikk meg til å smile igjen også. mannen min og jeg fikk pratet masse sammen i tiden etterpå og det hjalp veldig på sorgen. bare det å holde rundt hverandre er godt i en sånn sorgprosess. prat om det så mye du kan, om du ikke har noen rundt deg du kan prate med, ta kontakt med psykiater eller psykolog, det finnes sikkert noen du kan spørre på sykehuset der du bor. de vet ihvertfall hvem du kan og bør snakke med. det verste er å bli sittende alene med masse tanker. skriv dagbok......

prat om faren din, se på bilder, le og gråt, finn fram alle gode og dårlige minner, prat om positive og negative sider ved ham.....da kan dere får ut mange tårer, sinne og glede på en gang. det er veldig godt etterpå.

bli sinte og skrik ut, gå ut i skogen eller opp på et fjell og skrik. det gjorde jeg og det var veldig godt.

din datter har ikke vondt av å se deg gråte, men ikke la henne se det hvis du får sånne hysteriske gråteanfall. ta henne med i begravelsen, prat med henne om faren din og fortell henne hvordan han var og vis henne bilder. jeg måtte også ta både beroligende og noe for å sove på. likte det heller ikke, men det var det eneste som hjalp i en periode. tenk på at det er til det beste for datteren din. hun trenger en mor som er der selv om du er trist. få noen til å passe henne et par timer hver dag den neste uken sånn at du kan få slappet av litt, gå en tur, prat med mannen din etc. det kan ta litt tid før man merker noen særlig virkning på sånne medikamenter, men tro meg, de hjelper.....

vet ikke om dette har vært til noe hjelp, men dette er hva som hjalp meg gjennom en vond prosess. sliter fortsatt med savnet og sorgen, men mye er blitt bedre, takket være hjelp og alle som har lyttet til det jeg har hatt å si. sorgen vil alltid være der, men den legger seg lenger og lenger bak i hodet ditt etter hvert som tiden går. la datteren din være den lille solstrålen du trenger i livet ditt akkurat nå. la smilet hennes få deg til å komme deg gjennom dagen din. hun er det mest verdifulle du har nå.

 

lykke til videre og vær ikke redd for å be om hjelp.

 

klem fra en som vet hva sorg er.

[norma]

Jeg mistet faren min brått og uventet da min første var 8 mnd. Holdt på å lage kake da mamma ringte og fortalte det. Hun hadde funnet han død i senga.

Jeg knakk sammen. Sprang inn på rommet og gråt og gråt! Ble brått "vekket" av min svigerfar som sa at jeg ikke kunne holde på sånn siden jeg har en baby å ta meg av. Brått sluttet jeg å gråte. og siden har jeg nesten ikke grått. Vet ikke hva som skjedde egentlig. På en måte var det bra at han sa det, for jeg greide å ta meg av lillejenta, men jeg mistet vel en del av sorgprosessen. Jeg sluttet å amme rett etter og tror nok dødsfallet var grunnen. Ammet vel noen dager, men lillemor sluttet av seg selv. Sikkert fordi det ikke var noe særlig å hente.

Jeg tror nok den brå "vekkelsen" er grunnen til at jeg greide å fungere i hverdagen. I tillegg bodde mamma hjemme hos meg et par uker rett etterpå (for å komme seg bort fra "åstedet"). Jeg måtte da ta meg av gjester som kom for å kondolere. De forventet ikke det, men jeg gjorde nå det likevel.

Jeg har få minner fra utviklingen til storesøster rundt den tiden og det har jeg merket nå. Akkurat nå har jeg nemlig lillesøster som er 8,5 mnd. Klare liksom ikke å sammenligne. Sikkert ikke så rart.

Fra begravelsen husker jeg ett og annet, men kun litt.

[Anonym bruker]

hei...

først: kondolerer...

 

jeg mistet pappa for to år siden.... han fikk hjerteinfarkt.. helt uventet og brått. jeg gikk rundt i en slags unntakstilstand i en mnd etterpå... fra begravelsen husker jeg bare at jeg fikk en slags ut av kroppen-opplevelse. jeg tenkte: stakkars familie som må oppleve dette. glad det ikke er meg!!... helt merkelig, men det var et sånn sjokk at jeg ikke klarte å ta det inn over meg..... helt forferdelig. mitt råd er gråt mye!!! jeg har grått masse masse!!!! det letter litt på trykket. jeg sliter enda med å godta at han er vekke....