Er alle like sikre på den man prøver å bli gravid med?

[Anonym bruker]

Bare lurer jeg... Virker så skummelt å være bundet til den samme personen i mange år fremover. Jeg er 34år nå og legene har gitt meg frist for lenge siden. Redselen for at jeg ikke kan få bære frem et barn er så stor at jeg nå har blitt sammen med han jeg hadde gjort det slutt med (men fortsatt bodde sammen...). Han ønsker seg inderlig et barn med meg og jeg har hele tiden vært usikker. Nå har jeg altså for noen måneder siden valgt han likevel.... Huff vet ikke om dette er helt riktig, men på den annen side vil han være en utmerket far. Jeg vurderte da vi hadde et opphold å dra til Danmark og bli kunstig befruktet, men ble mer og mer redd for denne alenemortilværelsen. Jeg har en usikker jobbsituasjon og kommer nok ikke ha så mye inntekt i svangerskapspermisjonen. Synes dere jeg er dum? Huff... Eller er det flere som har det som meg?

[♥Spirevipp♥]

Elsker du han du er sammen med?

Kan du se for deg dere sammen som gamle?

Hvordan har dere det sammen?

Hvorfor hadde du gjort det slutt?

Hva vil du?

Hvorfor vil han være en utmerket far?

 

 

Det ble mange spørsmål her nå, men det er kun du som kan avgjøre om dette er riktig eller helt feil! Du har kanskje redusert sjangse for å bli gravid, men jeg har to tanter som ble gravide i midten av 40 åra...så det er fortsatt håp for deg, du er jo fortsatt ung!

I forhold til jobb så ordner det seg alltid.

Min søster jobber i Trygdeetaten og hun sier at så lenge man tjener penger i løpet av et halvt års tid av de siste 10 mnd av svangerskapet så har du krav på permisjonspenger!

 

Vet han at du er så usikker?

Kanskje det hjelper å snakke om dette sammen, selv om det kan være et veldig sårt tema!

Ønsker deg lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

 

Alt ordner seg når man minst venter det!!!

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

jeg har ingen erfaring, vil bare si at jeg føler med deg! Å mener det er ditt valg ene og alene.. men samtidig tenker jeg litt på samboeren din.. Syns kansje det er litt dårlig gjort ovenfor han, hvis du er veldig usikker! Han elsker deg sikkert, å ønsker barn med deg! Men hvis du er usikker, klarer du å leve sammen med han resten av livet! Må jo tenke litt på barna også.. ikke bare bruke han for å få ett barn!!

 

Men som jeg sa dette er ditt valg!!

 

Håper du finner ut av det!

Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør!!

 

Klem fra

[Gjest]

Ja, jeg er sikker. Vi har vært sammen siden jeg var såvidt fylt 16 år og det begynner å nærme seg ti år siden nå og vi har alt 2 barn sammen.

 

Jeg synes ikke du er dum med tanke på situasjonen du er i, kjærlighet mellom to mennesker er noe som kan vokse frem over tid også, den trenger ikke å slå ned i deg som et lyn. Så lenge du vet hvilke grunner du har og går inn i dette med øynene åpne så tror jeg du vil få det fint. Lykke til med prøvingen!

[ville_og_fikk_til_etter_7år]

Nå kommer jeg til å snakke lett fra levra... Du gjorde et valg da du gjorde det slutt med han, grunn vet jeg ikke, og ble sammen med han igjen da du skjønte at din tid som mor begynte å bli knapp! Jeg mener selv at når to mennensker skal ha barn sammen så skal de få barn av kjærlighet og ikke pga at de må. Vil ikke si du er dum, men kanskje dette er litt lite gjennomtenkt? Tenk på at dere skal leve sammen i mange år og være forbildet for deres barn. Vil du egentlig ikke være sammen med han så kommer nok den tiden for du ikke orker et gram mer av han, og begynner å lage konflikter i hjemmet. Jeg kan innrømme at min samboer kan være den dummeste og nesten så jeg føler hat inni meg bare jeg tenker på han eller ser han, men fortsatt så vet jeg innerst inne at han skal bli min framtidige mann, og far til mine barn. Jeg VET at jeg elsker han, selv om han kan være en plage til tider.

 

Dette er ditt liv som du selv styer og du gjør selvsagt det du syns er best, men ikke bruk din samboer bare for å bli gravid, tenk på hva han mener og hva han syns. Hørtes ut som om han hadde et mer avhengighetsbehov for deg enn du har av ham!

 

Når det gjelder penger så er ikke penger alt, men du skal tenke på at barnet ditt skal leve normalt. Få klær når han/hun trenger det, mat, penger til utflukter, lommepenger generellt, tenke på at hvis barnet blir sykt så trenger man medisin og det er ikke gratis, man trenger utstyr og man trenger litt av "alt" når man blir forledre.

 

Håper du finner ut av hva du vil gjøre, og det som kommer best ut for alle, men for guds skyld tenk mest på barnets framtid Lykke til

[Alba44]

Jeg er helt sikker på han jeg vil få barn sammen med. Det føler jeg og det kjenner jeg på meg.

 

Håper du finner ut av ting. Skjønner at det ikke er en god følelse å tvile...Lykke til!

[Lurv]

jeg forstår at du er usikker.. Mitt spm blir som de andre her oppe: vet han at du er usikker på forholdet deres? Jeg synes at det er helt ok å planlegge en graivditet selv om man ikke er sikker på om man ender opp med å leve sammen resten av livet. For, la oss være ærlige, det er vanvittig mange som skllies eller flytter fra hverandre, så egentlig vet man ikke hva framtiden bringer. Selv synes jeg nesten det er "bedre" å vurdere muligheten for at det ikke kommer til å funke. Jeg tenker at hvis man ønsker et barn uavhengig av hva som skjer med forholdet til barnefaren, så er det et bedre grunnlag for familieplanlegging enn det er å gå ut i fra at man "lever lykkelig i alle sine dager".. Jeg blir sikkert å få mange reaksjoner på dette, men det er min mening.

Så.. hvis du mener han vil bli en god far, og du tror dere vil ha et bra forhold og kunne samarbeide dersom det ikke fungerer dere imellom, OG dere begge vet at du er usikker på forholdet, men fremdeles ønsker barn sammen med han, mener: GO FOR IT!! Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har problemer med å binde meg til mennesker. Det har alltid skremt meg og jeg har flyktet ut av mange forhold da de ble litt for seriøse. Det å elske har jeg aldri kjent på, men har vært forelsket utallige ganger..... Jeg skremmes av det å binde meg til noen i det hele tatt resten av livet. Han vet om mine redsler og har vært min sjelevenn i tunge tider. Denne gangen hadde vi kjøpt drømmerekkehuset sammen og vi stortrivdes. Jeg rømte likevel da også, men savnet tilværelsen vår sammen og flyttet inn igjen i et slags bofellesskap med han mye pga økonomi. Det ble så ensomt alene.... Det endte selvfølgelig etter 9 måneder med at vi flyttet inn på samme rom igjen. Vi har det fint sammen. Jeg har bare så store krav og mangler selv. Det går meg på nervene noen ganger å tenke for mye. Han vet at jeg har vært usikker lenge, mye fordi jeg er så redd. Lenge var jeg også redd for å få et barn da dette ville være knyttet til meg resten av livet. Livet er ikke så lett når tankevirksomheten nesten tar fyr... Han er selv far fra før av. Disse barnene er veldig glad i faren sin og han er kjempeflink med dem. Jeg vet at skal jeg gå ut på markedet igjen for n'te gang vil jeg igjen havne opp i denne situasjonen da min redsel er så stor.

 

Følte for å få det ut til noen. Kan ikke si det til noen av mine venninner som synes det er ille nok at jeg har blitt sammen med han igjen etter den avgjørelsen jeg tok..... Får støtte, men jeg føler på meg at de kanskje synes at jeg skulle fortsette der jeg slapp....

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg i det du sier. Ble ikke sammen med han kun fordi min tid begynner å renne ut, men fordi vi har det fint sammen. Tankene mine er bare et helvete noen ganger og jeg sammenligner med alle andre sin lykke. Godt å vite at du føler som du gjør noen ganger og likevel elsker han. Jeg spinner bare videre på den tanken om at han gjør meg irritert og synes han blir uutholdelig... Panikken griper meg...

 

 

[Anonym bruker]

Takk...:0)

[melkekua™]

Jeg er helt sikker ;o)

[Anonym bruker]

Ååå, kjente meg så godt igjen i det innlegget her (sammenligne med andres lykke, tanke-virrvarr og at han gjør meg irritert) at det gjør nesten vondt...

 

Har aldri vurdert seriøst å gå fra mannen min, men jeg skjønner så inderlig godt hva du snakker om. Vi har heller ikke barn fra før, men jeg har nok ikke tidspresset på samme måte som du.

 

Uansett, kan være godt å snakke med noen som er "litt i samme båt!"

 

Vil gjerne være anonym denne gangen, men kan jo kalle meg:

 

"lilja"

[Anonym bruker]

Trodde jeg var alene i verden.... Godt å høre at det er andre som har det litt som meg... Egentlig har jeg en utrolig snill kjæreste som vil meg alt godt og som er utrolig med mine tantebarn. Blir rørt av hvordan de koser seg med han. Kjedelig at jeg skal ha et slikt tankevirvar som ødelegger for meg selv. Det er utrolig frustrerende. Vet at dette vil forfølge meg med en ny kjæreste likevel og denne forstår meg. En annen gjorde det slutt da jeg bare gråt og gråt hver gang vi så hverandre. Jeg gråt fordi jeg følte så sterkt for han og at det ble for mye for meg. Tilslutt skjedde jo det jeg fryktet. Det har ikke skjedd med han jeg er sammen med nå. Han holder ut samme hva jeg gjør. Burde jo ta vare på det?

 

Vet iallefall at vi vil kunne samarbeide om dette barnet hvis det en gang skulle bli slutt.

 

Skulle gjerne ha tatt en lobotomi....

[Erle85]

jeg er 100% sikker, kan bli sur og forbanna på han til tider.. men er like glad i han! klarer ikke helt å se for meg livet uten han..

[Anonym bruker]

Lobotomi ja, det er kanskje tingen!

Uff nei, men dette er ikke noe lett tema. Vil jo ikke såre eller gjøre det vanskelig for typen min, men noen ting trur jeg de rett og slett ikke kan forstå...

Som deg trur jeg det ville blitt på samme måte om jeg en gang i framtida skulle blitt sammen med en annen.

Kanskje er det beste å holde disse forvirra tankene for oss sjøl -eller i det minste her inne!

 

"lilja"

[Anonym bruker]

Ja, har ikke luftet dette for noen før. Ikke mine venninner heller. Føler at ingen ville forstå.

 

Det er en grunn til at jeg signerer med anonym her...

 

Godt at vi er to iallefall.... :0)

[Serial mom]

Når man har funnet "den rette", så bare vet man det. Har ikke vært en eneste negativ tanke i hodet mitt om mannen jeg har valgt meg,har vært opp-over-ørene forelsket fra første dag! Tidligere har jeg ikke hatt hjertet med meg i alle forhold,og trodde til slutt at jeg for alltid kom til å være singel,at jeg simpelten ikke kunne engasjere meg fullt og helt i et forhold og elske en mann. Som regel ble jeg forelska raskt,men det gikk fort over,og så lot jeg det skure og gå til forholdet ble så dårlig at et brudd bare måtte komme.

 

Denna gangen var det helt annerledes,forelskelsen gikk aldri over. Vi har alltid hatt det bra sammen,og har overlevd et helt år på reise der vi var sammen 24 timer i døgnet,hele turen,uten å bli lei eller krangle.

 

Vet at du føler at tida begynner å renne ut for deg mtp barn,og det gjør den jo faktisk. Kan ikke fortelle deg hva jeg synes du bør gjøre,men synes personlig at dette høres veldig feil ut. Kjenner følelsen av å være i et forhold med en man ikke elsker,t.o.m hater store deler av tiden,og synes det var helt grusomt. Ville bare ta livet av meg,følte ikke at livet hadde noen verdi,visste at jeg aldri kom til å bli lykkelig.. Vil du gjøre dette mot deg selv?

 

Det er enda ikke for sent å finne en annen mann,og det finnes mange der ute som ønsker seg barn tidlig i forholdet. Bare vær ærlig og rett fram fra starten,så blir du ikke skuffet når han sier han ikke vil ha barn de kommende årene.

Selv sa jeg fra med èn gang at jeg ønsket meg barn ganske snart,det var helt fint for mannen min,han ønsket seg også barn og synes ikke det var noen grunn til å vente når han hadde funnet jenta i sitt liv:-)

 

Så,kjære deg, det finnes håp, og det finnes definitivt menn der ute som er verdt å gi en sjans! Ikke gi deg selv så lite cred at du nøyer deg med det nest beste,du er verdt mer enn det! Du fortjener å leve et liv fyllt av kjærlighet og glede,ikke et liv der du gråter,tviler og ønsker deg langt bort fra den situasjonen du har havnet i.

Ta en sjans og lytt til hva "den lille stemmen" oppi hodet ditt sier til deg,gå etter magefølelsen din. Jeg gjordet det,og har aldri angret et sekund! Jeg har dårlige dager,er lei meg og sliter fortsatt med mine problemer,men med den mannen jeg er sammen med nå,er de problemene blitt lettere å bære,og jeg har endelig en jeg kan fortelle alt til,en som gjør at jeg føler meg komfortabel med å utlevere meg til. Det har aldri skjedd før! Høres ut som en kjempeklisjè dette,men det det ER

faktisk som i bøkene,og det skjedde lille meg,meg som trodde jeg måtte leve barnløs og ensom i en liten hytte i skogen fordi jeg ikke følte jeg var verdt et godt forhold og et fullverdig liv. Men det ER jeg,og det er du også!

 

Babla på her,men håper det kanskje kunne gi deg et lite håp..

 

Gidder ikke være anonym,jeg er stolt av meg selv og det livet jeg har nå:-)

 

*kjempeklem*

 

 

 

[varg veum]

du får stole på magefølelsen din , det er som regel det beste...

[Shabby Chic,jente07+aug'10]

Er 100% sikker!Elsker han mer enn noe på jord, vi er sjelevenner!Har ennå ikke kranglet etter 4 1/2 år. Blir vi irritert, snakker vi om det. Men jeg må innrømme at jeg føler meg heldig.....hadde aldri trodd jeg skulle finne en som er så perfekt som han!Får høre om hvor mye han elsker meg ihvertfall 2 ganger om dagen, og det er vel derfor vi blir mann og kone om 29 dager....!)

 

Unnskyld at dette ble en "solskinnshistorie" når HI har det vanskelig --måtte bare få ut litt...kan jo ikke sprenge av kjærlighet heller..... )

[Anonym bruker]

Velger å være anonym nå..

Vi er ikke sikre, men velger å få barn for det. Kjenner hverandre såpass godt og dette er noe begge er klar over så vi tror ikke det kommer til å by på de største problemene dersom vi flyttter fra hverandre. Barnet vil uansett få to foreldre som er glad i det og hverandre (selv om de ikke bor sammen).

 

 

Lykke til med valget dit!

[#Aurora har tre gutter#]

Er 150%sikker på at jeg vil ha barn med han jeg er sammens med.Vi kjenner hverandre ut og inn.Og er noe vi har snakket mye om.Venter bare på at det skal skje snart.