Gå til innhold

Blir litt skuffa..... Kanskje jeg bare på skjerpe meg :(


Anbefalte innlegg

Ja. Føler liksom for å snakke om det, og føler ikke jeg kan gjøre det til de jeg kjenner... for det handler liksom OM dem....

 

"Problemet" mitt er at jeg føler ingen vil ha/passe min kjære datter. Det er aldri noen som tilbyr seg, og det plager meg... Jeg har verdens nydeligste datter, hun er 21 mnd og er verdens snilleste. Føler hver gang jeg spør om hjelp til pass (noe jeg SJELDEN) gjør, så føler jeg på en måte de sier ja bare fordi de føler de må si ja.

 

Ha hele veien tenkt at dette blir bedre etterhvert som hun blir eldre. Da blir det ikke all denne amminga og hun kan gå og snakke, men det har ikke hjelpet. Skjønner ikke, hadde jeg blitt tante, bestemor osv. så hadde jeg spurt en gang i ny og ne om jeg kunne ha barnet. Tullemora mi er det første barnet... ja, første barnebarnet på begge sider, første til alle tanter og onkler....

 

Er det bare jeg som er helt "rar"... Kunne liksom ønske de tilbydde seg å passe henne en sjelden gang fordi de ønsket det selv.

 

Andre som føler det likedann?

 

Fortsetter under...

Kanskje dere har kommet i en ond sirkel der de er redde for å trenge seg på, og du ikke signaliserer sterkt nok at du gjerne vill bli påtvunget litt fritid iblant? Du får ønske deg klippekort på barnepass fra omgivelsene til jul/bursdag!

Jeg har sagt til samtlige at de må ha henne så MYE de vil.

 

Flere av dem, bestemor, bestefar, oldefar, tanter... klager på at hun er mammadalt... men er det rart?? Pappen jobber hele dagen og jeg er med henne hele tiden. Har ikke hatt henne i barnehage... Men skal prøve å få plass til henne nå fra høsten av, hun hadde storkost seg der tror jeg...

 

Men uansett... Tror jeg har signalisert MASSE jeg vil ha litt hjelp i ny og ne....

 

:0)

Hilsen klagehøna

Det er noe som heter snille jenter ber ikke, snille jenter får ikke.

At de kan ha henne "så mye de vil", hjelper ikke. Klar tale er bra! "Jeg kunne godt tenke meg at du/dere hadde "" på lørdag formiddag (jeg skal xxxxx), det er jo så fint om dere får deres eget forhold sammen! Takk."

Hehehe... du altså ;0)

 

Jeg får meg rett og slett ikke til å si sånn.... Hele "bønsjen" har ferie her, de har hatt det alle sammen i snart 3 uker... IKKE en av dem har tilbydt seg å ha tulla!!!!!!! Jeg har spurt kanskje 2-3 ganger, men da er det alltid: Hvor lenge da... Hva er det du skal da... Vi skal spise akkurat da... (KAN HUN IKKE BARE FÅ MAT HUN OG ELLLER??!?!?!) osv....

 

MEN, de sier ja til slutt, men det er all denne greia de klarer å trykke ut av seg før de sier ja. Kan de ikke bare si JA, så koselig!! I steden for den nølinga!!

 

Sorry mine utbrudd, hehe :)

Jepp, vi har det akkurat likedan! Og jeg også hater å spørre og føler at de da bare sier ja fordi at de må. Først nå som eldste er nesten 4 år (og utrolig enkel å ha med å gjøre, rolig og snill gutt) har mamma bedt om å ha ham i noen dager. Ingen ber om å få passe minsten på 22 mnd. Jeg kan jo forstå det, småbarn krever mye, men likevel, jeg trodde også besteforeldre elket å stille opp. Nå er vi da også i en slik situasjon at vi trenger litt mer enn bare noen timer siden vi har så lang kjørevei når vi først trenger pass, men likevel, det skulle nå ha gått an å tilby seg en gang vel...? Vet hvordan du har det i hvertfall ja! Desverre!

Annonse

Litt tilfelles har vi også...:-(

Tulle nr 1 ble "overkjørt" med pass fra mormor fra dag en av. Det var stas med første barnebarn ! Men nå når vi har en lillesøster har det stillnet fra den kanten... Jentene mine er totalt forskjellige og dette kan nok være den største grunnen. Mens eldstejenta er rolig og lett å passe, er minsta vanvittig aktiv. Hun går og styrer på dagen lang (1 år nå) og er høyt og lavt før en vet ordet av det. Hun er også litt "mammete". Tror hun skremmer potensielle barnevakter... De frykter kanskje at de ikke kan ta seg godt nok av henne. Onkel og tante har aldri vært flinke til pass av eldste jenta så til minsta har jeg ingen forhåpninger....:-((

Her har tanter og onkler aldri passet henne, jeg tror de er redde for å ikke gjøre ting "riktig", da de ikke har barn selv og ikke vet hvordan man håndterer dem... Jeg er ikke opptatt av "riktige" ting, men tror grunnen er at de er engstelige, ansvar etc. Men mormor (og til dels morfar) og farmor stiller villig opp, spesielt etter at hun ble 1 år (og ikke amming etc.). Det hele tvang seg egentlig fram da vi bygde hus, og har heldigvis fortsatt etterpå. Jeg er alene med snuppa i 4 dager nå og i morgen formiddag skal hun til farmor så jeg får ordnet litt i huset. Det er deilig, så jeg unner alle barnevakt! Lykke til!

Sånn er min slekt også. Første barnebarnet der i gården også. Hun er snart 1 og et halvt år og verdens snilleste. mine foreldre eller søsken er det ingen vits i å spørre for de er mer opptatt av alkoholen og røyken sin, mens mannen min sine foreldre er trimfreaker og avholdsmennensker. De er verdens kjekkeste og akkurat slik jeg har drømt om at besteforeldre skal være. Men de vil aldri passe! Skal alltid gå på fjellet og reise på hytta og sykle turer og har aldri tid til å passe. De kunne godt ha tatt henne med seg, for vi har både bæremeis og sykkelsete, men det er nok ikke så gøy om hun sinker dem. De har også hatt ferie i 3 uker og vært mest hjemme, men sagt nei til å passe hver gang vi har spurt. Til og med da vi spurte om de kunne passe henne i 1 time så vi fikk lage sylte (tulla vår hylskreik og ville ha jordbær, men kunne ikkke får mer pga redesl for mageknip), sa de nei. De skulle nemlig slappe av på altanen sin (noe de gjør fra morgen til kveld innimellom all trimmingen).

 

 

Dette er veldig irriterende. Trodde de skulle passe henne titt og ofte jeg, men men. Sånn er det vel bare. Det er jo vår unge:) Som jeg så ofte sa selv da venninnene til moren min maste om at jeg skulle passe deres barn. Men jeg passet likevel da..Men egentlig bare fordi jeg ble presset til det hehe. Kanskje dette er en liten hevn..?

 

`lilje, jeg tror kanskje at de ikke passer fordi det "roter" til rutinene i dagen deres? Sånn er det i hvert fall med foreldrene til mannen min. De er så vant med å gjøre det de vil når de vil, og da er det lite "convenient" med et lite barn å ta hensyn til. Mannen min sa rett ut til foreldrene sine at "Dere vil jo aldri passe henne. Jeg trodde ikke det var sånne besteforeldre dere skulle bli." Etter at de nok en gang hadde sagt nei til å passe en liten stund. Moren ble kjempeskuffet, og sa at hvis det var dette vi mente så burde vi gå hjem og tenke oss om...Men de holder fortsatt fast på sitt om at de passer ofte..??? Hvordan kan de tro det når de passer henne kanskje 3 timer på 2-3 mnd? Jeg vet at det ikke er vi som er urimelige, for alle venninnene mine får mye mer pass enn det og de får sjokk når jeg forteller dem at de alltid sier nei.

 

Sorry at dette ble et inlegg om meg i stedet for å hjelpe deg. Ble så inspirert til å fortelle min historie...Og ja, jeg vet at dette ikke hører inne på spåsiden. Nok en gang sorry..

Annonse

Samme problemet her i gården!! Vi søkte henne til og med inn på barnehage 2 dager i uken for å hinte veldig om at vi trengte avlastning, for vi har full jobb og skole begge to. Men nei, ingen tok hintet så snuppa vår begynte i barnehage hehe..De vil aldri passe når vi spør, men det er ikke måte på hvordan svigermor skal ta henne utav hendene mine og gjøre alt "bedre" enn meg, gi meg råd og nesten vise verden at hun er best når vi er ute blant folk..Blir så teit!

 

Det er ikke deg det er noe galt med `lilje. Du har en nydelig datter og de burde stå i kø for å passe henne!!

 

Mine svigers er også sånn om og men, og det er svært vanskelig å gi et svar. De sier nesten bare ja hvis vi skal noe stort, som i et bryllup e.l. og da må vi levere henne RETT før vi går og hente henne MED DET SAMME vi er hjemme. Tenk om de kom til å ha henne en liten stund for lenge...Huff!! Har hun vært på overnatting hos dem-det har nemlig skjedd et par ganger, så kommer de trillende opp med henne i gryotta - for de skal gå tur rundt øya. Kunne de ikke ha tatt henne med seg da???

 

Makan!

Må bare si at vi har det likedan. Lillegutt er første barnebarn hos mine foreldre og de spør heller aldri om å få ha han.... Ser jo at de er kjempeglade i han og liker å ha besøk av han, men de spør aldri da så jeg føler at jeg maser litt liksom hvis jeg skal spørre om de kan ha han litt...

Akkurat sånn er det her også!! Masse utspørringer og "unnskyldninger" før de sier ja og da er jo hele gleden borte egntlig. Da føler jeg at jeg er nødt til å skynde meg å gjøre det jeg skal så de skal "slippe" å ha han så lenge....

neida du trenger ikke skjerpe deg .. du må bare prøve å leve med det . selv om det er fryktelig vanskelig. slike familiemedl forandrer seg uhyre sjelden.. jeg har vært borti sånne folk de siste 15 årene, og uansett hvor bestemt og hvor klar beskjed du gir skjønner de ikke tegningen. det er utrolig trist når det slik og ikke minst så er det utolig vondt for deg.. men husk en ting uansett hva som skjer og ikke skjer : det er ikke deg og barnet ditt det er noe galt med.. det er de andre..

 

 

Tuuuusen takk for svar alle sammen!!! Det er "godt" å lese det dere skriver. Jeg får vel bare leve med det som hun ene sier nedenfor. Jeg vet de er glade i henne, men, alikavel... Det hadde vært sååå deilig hvis de hadde VILLE hatt henne og tilbydt seg :)

-eller hvis de bare sa JA med en gang jeg spurte... i steden for å "dra" på det liksom...

 

Men men, Tusen takk, igjen, for alle svarene deres, setter virkelig pris på det!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...