så ufattelig vondt-han vil ikke prøve på nytt

[Anonym bruker]

Hadde MA 14 juli. Min samboer kom til meg for fire måneder og spurte om å bli far til mitt barn. Nå har vi hatt en beintøff periode, han vet ingenting om hva han vil med oss, flytter om ti dager til en annen by og sier han må få tid for seg selv. Han sier at vi to har så mye å finne ut av hvre for oss, at vi må gå i terapi, hver for oss og at så må vi se om vi kan klare å skape en relasjon - men han understreker at han aner ikke hvordan, han sier jeg må glemme å tenke på å bli gravid-

Jeg var så ufattelig lykkelig og nå har jeg det så ufattelig vondt.

Selv mener han at MA var helt naturlig og ikke noe jeg må ta så tungt.

Jeg er over 30, han har vært min kjæreste i to år og jeg har aldri i mitt liv hatt det så fint som med ham. men vi er veldig forskjellige (les han:mann, jeg:kvinne) og pga mine følelsesmessige veldig sterke reaksjoner på ting i livet, skremmer jeg han langt bort. Han orker ikke ha det "så vanskelig". Å, damer, jeg er bare så fortvila.

 

[FrkVissVass]

Uffa meg. det der hørtes ikke bra ut.

Virker som han har ett ustabilt syn på å få barn, skjønner godt at du er fortvilt og lei deg.

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

hei--kjære du-

klart dette er vondt! har selv hatt en MA uke 13 og etterpå så var kjæresten min usikker på om vi skulle prøve på nytt.så jeg veit at det er STRESSENDE, SÅRENDE, SKUFFENDE og VONDTVONDTVONDT.

 

det er vanskelig å forstå at de pluttselig ikke vil ha barn- når de mener MA er en så "naturlig ting" så må en vel regne med at en opplever det før en får det barnet en ønsker/ønsket å få sammen....

 

for en kvinne som har vert gravid og pluttselig får det avsluttet er det selvfølgelig vanskelig å godta at en er den "ikke gravide kvinnen" lenger. og det er ikke bare bare og legge sånne planer på is når en fremdels "er"gravid i sinnet, sjelen. for meg ligger det en god del idenitet i dette også. jeg er den gravide. jeg er den gravide. jeg føler meg som ingenting uten barnet akurat nå

 

håper det ordner seg for dere. virkelig. flytter han forresten fordi han ikke takler din sorg? da syns jeg han forstår lite av dette med å være kvinne og å bære frem et barn.

 

klem fra meg.

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar!

Kjæresten min flytter ikke fordi dette er vondt, men fordi det var planlagt. Jeg skulle komme etter , når jeg fikk svangerskapspermisjon.

Det har vært helt forforferdelig uker. Skjønner nå at han har blitt veldig redd meg og mine måter å reagere på, det har blitt en ond sirkel hvor vi har drevet lenger og lenger fra hverandre. AT han sa til meg at han ikke ville prøve igjen, klarte jeg ikke tilgi. Jeg har vært sint og kanalisert mye av min sorg mot det utsagnet. Vi har vært som knappast til psykolog. Hver vår gang. Det hjalp litt. Nå drar han, sier at han en dag ønsker å få barn med meg, at han vet jeg blir en fantastisk mor, men at vi ikke er stammen som kan bære frukten - at vi må bli sterkere sammen - som kjærester. Sant nok så kranglet vi mye da jeg ble gravid. Selv føler jeg det var fordi han ikke engasjerte seg så veldig i det som for meg var det største i verden.

Han vil sende meg til psykolog og også seg selv til en mental rådgiver.

Jeg føler nå at et kanskje er bra det han sier, samtidig vil jeg bare bri gravid igjen å gå inn i det livet vi hadde planlagt. Føles veldig UTFORDRENDE å skulle sitte igjen i boligen vår alene , med det formål å¨skulle gå til psykolog - bygge opp et forhold til ham over lang avstand. Føler alt kan skje.

Åh, hjalp veldig å få litt trøst, det har vært så vanvittig vondt dette jeg nå har opplevd.

 

rart hvor godt det er at andre leser om din situasjon og sender ut litt trøst .