DRITT LEI!

[Anonym bruker]

Er nå 6 uker på vei,planlagt graviditet å alt,men vet ikke om jeg orker! Har ei på to år som er i sin verste trass,er utrolig sliten og sinnsykt ustabil..hadde jeg hatt et gevær hadde jeg begynnt å skyte rundt meg. Vet ikke om jeg orker å fortsette svangerskapet. Begynner også å bekymre meg for hvordan kroppen vil se ut etterpå. Har drit vondt i bekkenet allerede.. fy søren jeg hater meg selv,har dårlig samvittighet for å ta abort pga det var planlagt + at jeg har tatt abort to ganger før;( kan noen si no..hva som helst...

[Mum K&K]

Ok...hør her kjære deg!

Jeg skjønner godt at du er frustrert over trassingen til 2 åringen : Trøsten er at det går over... og kanskje har det gått greit over innen neste mann kommer!

Bekkenet får vi ikke gjort noe med, bortsett fra at du må slappe av...prøve å hvile når du kan. Husk at det går an å sykemelde seg enten 100% eller lavere prosentdel.

Det setter sine spor på kroppen å få barn. Det er litt av prisen vi må betale for å sette disse nydelige nurkene til verden så de får en sjans. Har noen få strekkmerker, har hatt plager med ryggen (og har det fortsatt)....og jeg har sikkert fått flere rynker...som er bekymringsrynker ant.vis....selv om jeg bare er 25 år. Vi damer skal alltid være så bekymret... vi må heller prøve å fokusere på det positive... Selv har jeg ikke vært i stand til det på sikkert 3 mnd nå...midt i samlivsbrudd, graviditet og tilbake til jobb igjen.

 

Jeg har selv nr 2 på vei...og hvis det er trøst : dette var ikke planlagt og jeg skal flytte i fra samboeren min (far til begge to),fordi livet sammen går ikke lenger...akkurat nå. Vi får se hva fremtiden bringer. Synd at det skal være sånn...men,jeg gir aldri opp noe som helst og stoler på skjebnen. Det er nok meningen at jeg skal ha en til...og er det meningen at jeg og sambo skal leve sammen...så finner vi tilbake til hverandre før eller senere.

 

Det tok masse tid og energi på å komme frem til at jeg skulle beholde barnet...i tillegg gikk jeg i mot samboers ønsker...han ønsket abort. Jeg er ingen motstander...,men synes det var feil og egoistisk (mest av han) og skulle ta bort et liv fordi det var littegranne upassende og fordi det skulle sette spor på kropp og sinn....

sinn.... jeg kommer aldri til å angre på å ha fått enda et barn. 100% sikkert. Men,jeg er overbevist om at jeg hadde sittet igjen å angret fryktelig på en abort.

 

Det føles sikkert ganske håpløst for deg når du sitter midt oppi alt sammen. Trøsten er at det blir bedre!

Varmen hjelper heller ikke akkurat. Jeg renner bort snart og er full i hormoner.

Du har tatt abort to ganger før?

Hva tenker du om det? Hva sitter du igjen med å tenke? Det er mange som sitter i en situasjon ikke vet om de orker eller ikke.... etter en liten tid sitter de å lurer på hvorfor de i alle dager tenkte slik bare for litt siden...

 

Kan jeg ha rett i det?

 

Tro meg, jeg har vært så oppgittat jeg også kunne tenke å skyte litt rundt meg eller finne på noe ekstremt for å få ut frustrasjon... hehe...

men,nå går alt bedre...fordi jeg har fått litt ro og fred.

 

jeg var "nettopp" 6 uker på vei....tiden har bare flydd....nå er jeg 16 uker fullgåtte. Tiden vil nok rase avgårde og du vil få det bedre...og ikke angre