September: Okei.. da tar vi en ny tråd... (LANG!!)

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Det er jo endel som har fått med seg at mine to barn ble tatt med keisersnitt tre måneder for tidlig... Og her er en liten oppdatering:

 

Vi sitter fremdeles på Ullevål syekhus. Har nå värt her i over seks uker. For å si det med brutale ord; jeg er nå mor til bare et barn som lever. Emil, som var bare 484 gram da han kom, klarte å leve en hel måned. Legen som forlöste han hadde i sitt stille sinn gitt han kanskje to uker å leve. Navlestrengen var vanvittig tynn, og hele gutten så liten. Alt gikk veldig fint i tre uker. Han lå i kuvösa si, på respirator, fordöyde maten sin bra og alt hadde liksom begynt å tusle i riktige retningen. Han fikk en liten infeksjon, som de startet å behandle veldig tidlig med en bred-spektret antibiotika. Da de var nesten ferdig med den - blusset en annen type infeksjon opp. Den kom fra anaerobe bakterier, som den forrige antibiotikaen ikke virket på. Det ble en hissig infeksjon, som utviklet seg til en blodforgiftning. Legen gjorde alt de kunne, satte inn alle medisiner de trodde kunne hjelpe, men det var for sent. Kvelden på 1mnd'ersdagen sin döde Emil. Eneste som kan tröste oss nå, er at det mest sannsynlig var det beste som skjedde. Legene kunne ikke garantere oss at bakteriene ikke hadde gjort stor skade på vitale organer. Ingen vet til hvilket liv han hadde blitt reddet. Så nå er det selvfölgelig et stort savn, og masse tristhet, men også en god visshet om at nå har han - og kommer heller ikke til å få - mer vondt!

 

Sola i livet vårt heter nå Iver. Han er nå 1780 gram (!), og er nå så stabil at legene mener han klarer en overflytting. Så i dag pakker vi oss ut av hotellrommet der vi har bodd i over en mnd, og sender Iver i ambulanse til Elverum. Mor og far kommer hakk i häl. De, altså vi, både gleder seg og gruer seg litt. Det er så kjempetrygt å väre her på Ullevål, og vi kjenner pleierne og legene, og korridorene og tidene, og rutinene - ja alt. Nå blir det å måtte forholde seg til alt nytt.

 

Samtidig blir det veldig veldig godt for oss to störste å komme närmere hjemme. Sambo har värt hjemme to turer ila disse seks ukene, jeg har ikke värt hjemme siden tidlig på morgenen den 19. juni. Min mor spurte om jeg husket at jeg hadde kjöpt meg nye stuegardiner för jeg ble sendt hit. Jeg husket det når hun sa det, men jeg kunne ikke for alt i verden forklare hvordan de såg ut... Det er helt utrolig hvordan hjernen vår er skrudd sammen. Alle uvesentlige ting blir bare skviset ut, når all kapasiteten trengs til viktigere ting!

 

Jeg vil bare si, til de som evt kommer til Nyfödt Intensiv, på Ullevål sykehus: Det er det beste stedet dere kan väre akkurat nå! Det er stort sett bare engler som jobber der! At seks sykepleiere, en sosionom og en av overlegene tok seg tid til å komme i minnestunden etter Emil, sier det meste! Det er masse fölelser forbndet med å väre på en sånn avdeling, men om man klarer å kjenne på varmen og omsorgen man faktisk får som foreldre også, så merker man av det er til stor hjelp.

 

Nå starter vi med blanke ark på nytt sykehus - krysser fremdeles alt som krysses kan, og gleder oss over Iver, og takler de tunge dagene når de kommer!

 

Lykke masse til! Kos dere med magene deres i de siste ukene!

[yr<3 med 2 gutter!]

Hei Caker!

 

Fint å høre fra deg, selv om ikke alt er bare solskinn. Kondolerer med lille Emil, og ønsker dere all mulig hell og lykke på veien med Iver. Det er jo engang sånn livet er. Skikkelig fælt når det står på, men så er man en gang (og heldigvis) sånn innrettet at man lærer seg å se etter og fokusere på positive ting ved enhver situasjon. Er vel det som kalles overlevelsesinstinkt, tror jeg.

 

Håper alt går bra med overflyttinga, kan tenke meg det skal bli godt å komme "hjem". - Når man kommer nærmere det kjente er det jo også lettere, og mer naturlig, å "få med seg" mer av det vanlige livet. Som du sier; stuegardiner er ganske uvesentlig og blir fort skrella bort når en blir satt ovenfor oppgaver som krever all kapasiteten en har.. Og så, like utrolig, blir også de viktigere igjen etter ei tid.. Vel, stuegardinene er vel det minst viktige med å komme hjem; nærhet og trygghet i forhold til familie og venner er sikkert et stikkord.

 

Vel, håper du har mulighet til å komme innom i ny og ne her på septemberklubben også i tida framover. Begynner jo å nærme seg september med stormskritt nå.. Tenk, 2.august allerede.. Gulp. 34 dager igjen til 5.september i dag!!!! Det er blitt VESENTLIG mer realistisk, reelt og .. JEG skal bli MOR. VI skal bli FORELDRE! SNART!!! Gleder oss vilt, og samtidig er det litt skremmende; det skal komme et lite menneske ut av min kropp, og det lille mennesket er vårt ansvar å gi de beste forutsetningene - hele livet og hver dag.. Det er med ærefrykt vi går til oppgaven.. Merkelig! Og huff, så spennende!!! Hvem er h*n? Hvem ligner h*n på? Hvordan er h*n? Tusen spørsmål nå , kommer sikkert flere etterhvert også.. Forhåpentligvis får vi noen svar også underveis..

 

Vel, igjen.. - LYKKE TIL TIL DERE!

 

*klem*

[Trollet73]

Hei Caker!

 

Jeg har tenkt mye på deg i det siste, og sjekket her inne om det har stått noe nytt om deg og guttene dine. Så forferdelig trist at dere ikke fikk beholde lille Emil. Det er vanskelig å finne ord. Jeg synes at dere virker veldig sterke, og det må dere jo være for Ivers del. Selv om han er blitt "stor gutt" nå i forhold til fødselsvekten, så trenger han deres sterke og trygge favn.

Det er godt at dere ser det positive i det hele, og at Emil sannsynligvis ville ha måttet leve med alvorlige handicap. Kanskje ikke et verdig liv for et menneske man elsker så høyt som ens eget barn.

Jeg håper og tror at dere blir tatt godt imot på Elverum. Og velkommen hjem!

[Gjest]

Så trist å høre om lille Emil *sukk!

Håper det går fint med dere og at Iver har det bra!!!

 

Masse lykkeønskninger fra meg og den lille i magen....!

[KlemC 3småUnder3år]

Virkelig trist med Emil men lykke til videre og håper alt ordner seg for dere:)

[Gjest]

så utrolig trist med lille emil! fikk helt vondt inni meg når jeg leste det. har lurt på hvordan det har gått med dere alle..

ønsker dere all lykke til framover! og er sikker på at lille iver vokser seg stor og sterk i løpet av tiden som går!

 

mange klemmer fra meg

[belli72]

har også tenkt mye på dere, og synes det var fryktelig trist å lese om lille Emil!

 

Ønsker dere alt godt for tiden fremover, og ser frem til å høre hvordan dere har det på det nye sykehuset.

 

Klem fra meg,