Er så lei meg! Savner bim så masse!

[Anonym bruker]

Jeg bestemte meg for å holde meg unna denne siden, men klarte det altså ikke. Jeg registrerte meg her i beg. av januar i år. Etter 6 pp, sa min kjære at han ikke elsket meg mer. Han var veldig glad i meg, og så ikke for seg noen andre enn meg i fremtiden. Han følte for en pause, ikke treffes på en stund. Jeg hadde det så vondt. Alt bare raste sammen. Jeg som ønsket meg så sterkt en liten spire! Vi håpet vi skulle bli en liten familie. Vi fortsatte å bo sammen, men var ikke så mye sammen. Så en dag var jeg hos ei venninne. Fikk meldig på mobilen. Det var fra min sambo. Der sto det: jeg elsker deg! =) men han ville ikke ha barn enda. Jeg var så lykkelig for å ha fått tilbake min elskling. Nå er det gått noen uker, og jeg begynner å savne tiden på bim. Det verste er at det kryr av gravide eller de med barn irundt oss. Hadde her en dag besøk av et par med en baby på 1 mnd, og et par som venter sitt barn om 2 mnd. Det var bare babysnakk. Jeg ville helst gå å legge meg å bare hyle i puta.Sitte å høre på at de prøvde en pp etter pilleslutt og spira satt. Og de andre hadde ikke en gang planlagt. Jeg takler det så dårlig!

 

Jeg er så missunnelig på dere prøvere. Jeg skulle ønske jeg kunne være her sammen med dere, men det kan jeg altså ikke. Har vært inne på 1. og 2. tri, og sett nick jeg var prøver sammen med da jeg var prøver. Er så glade på deres vegne. Jeg er av person en som er glade på andres vegne, men klarer ikke helt være slik jeg har vært før , når det gjelder graviditeter til de jeg kjenner. Blir så missunnelig. det gjør vondt å høre på babysnakk og atter babysnakk. Min kjære forstår meg ikke helt. Han sier at det blir da vår tur også en gang. Men tiden gå jo også da.

 

Jeg velger å være anonym. Har ikke lyst til å vise hvem jeg er. Jeg ønsker dere masse lykke til! Kos dere! Jeg kommer tilbake igjen. Tiden vil vise hvor lenge jeg må vente. Stor klem.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg.

jeg er i gruppa "ønsker å bli prøver, men mannen min vil ha meg for seg selv en stundt til". Holder på å bli gal, for jeg har vært tålmodig i to år nå. Ønsker deg lykke til videre med mannen din og krysser fingrene for at der snart er tilbake som prøvere. Vet hvordan det er å så inderlig ønske seg barn, men ikke helt få mannen med på det.

 

 

[melkekua™]

Kanskje det er på tide å ha en alvorsprat med samboer - det ville jeg ha gjort (kanskje lett for meg å si). Du får si det som det er. Kanskje dere kan legge en plan for fremtiden så slipper den å være så uviss....virker som samboeren din utsetter det med å få barn. Vil han egentlig ha barn? Bare noen tanker fra meg...ikke noe vondt ment! Men tenker hvis du har et så sterkt ønske så bør du formidle det videre til samboer! Lykke til videre uansett hvordan det blir ;o) Sender deg en stoooor klem

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

slenger meg på det emblamamma sier jeg!

Hadde nok villet ta en prat med han..

 

eller sender jeg deg en KJEMPEKLEM!!

[Anonym bruker]

Ikke for å spore av her, men har bare lyst til å svare deg litt videre ang det med å snakke om emnet. Det er nemlig ikke bare bare å ta en alvorsprat. Det har endt med gråting fra min side flere ganger her nå, og barn er IKKE en sak som jeg egentilg har lyst til å krangle om.

 

Hvordan går man fram i en sånn prat? Alt føles jo usikkert fra min side, mens han sikkert føler at alt er under kontroll, at ting skjer når de skjer osv. Jeg kan jo til en viss grad skjønne at han er lei av å snakke om når vi skal ha barn, når jeg nå har holdt på i to år nå, og han mener at noen måneder til ikke spiller så står rolle.

 

Det er ikke meningen å si deg i mot, emblamamma, det er bare det at jeg aner ikke hvordan jeg skal gå fram for å få tatt den praten uten at det går galt igjen. Sånn det ser ut nå virker det som om han har lyst på bran, men at det er en ting vi ikke kan/skal snakke om før han velger å ta opp temaet. Og det gjør meg *gal*!

 

Anonym nr 2 (ikke HI)

[melkekua™]

Hmm.....er det virkelig en mann du kan tenke resten av livet ditt med uten at det blir barn av det?? Nå virker jeg kanskje litt brutal, men er det ikke greit at han vet hvor inderlig du vil ha barn...eller vet han det allerede? Hvor gamle er dere? Kan dere vente noen år med å få barn? Vet han hvor lang tid det kan ta før man blir gravid...noen bruker 2 år eller mer......Mye som skal til for at det klaffer....er du heldig blir du gravid på første forsøk, men vil du gamble på det.... Du sier at din kjæreste/samboer/mann sier at ting skjer når det skjer....men hva om det ikke skjer.....at dere prøver og prøver flere mnd og spiren ikke sitter.... Det er ikke bare for han å komme inne i deg en gang og vips så er du gravid....virker som han tror det...eller tar jeg feil??

 

Håper jeg ikke får pepper for dette jeg sier, men dette er mine tanker/meninger ) Tenker litt høyt!

 

Hva med å lage en felles fremtidsplan? Høres kanskje litt firkanta ut, men da kan dere gjøre kompromiss og begge vil føle at de har blitt hørt!!

[Anonym bruker]

ingen pepper går til deg - jeg er jo bare *så* glad for at du gidder å håre på!

 

Jeg tror mye av mitt problem ligger i at jeg lidligere har mast så fælt at han nå forbinder det å snakke om barn med noe negativt, og jeg ser at han blir forknytt hver gang jeg nevner det. Og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal ta opp saken uten at det blir ukoselig. Jeg svartmaler saken litt her, for vi snakker ofte om at det bilr kos å gjøre sånn og sånn sammen med barna våre, om at det bir kos at jeg har stor mage osv. Det er diskusjonen rundt tidspunktet som er så vanskelig. Og jeg har så lyst til å vite 100% sikkert når (vil helst at svaret skal være nå!), mens han gjerne vil ha retten til å utsette det hvis han mener den avtalte tiden ikke passer likevel (noen han har gjort et par ganger nå).

 

Jeg har også tenkt på om jeg vil være sammen med han resten av livet uten barn, og jeg tror svaret er ja. Har det helt fantastisk sammen med han, og han er sånn sett viktigere enn barn. Vi er begge 25 nå, og har sånn sett mange år igjen å få barn på, men jeg er klar nå, og ønsker å få barn mens jeg ennå er sånn mellomung (fødeselsmessig sett). Hans foreldre var rundt 30 da han ble født, så han synes det er en helt ok alder, mens mine foreldre var nærmere 20, slik at jeg føler at jeg er sent ute allerede. Han er nok klar over at det kan ta tid å bli gravid, men når vi snakker om barn, så er det sjelden et tema. Vet ikke hvordan jeg skal si det i klartekst uten at han synes det er mas om å sette igang.

 

Uff, jeg skravler her ser jeg.... føles likevel litt bedre nå som jeg får litt utløp for tankene mine. Selv om jeg bare blir mer og mer klar over at jeg har meg selv å takke, siden jeg har ødelagt en del ting for meg selv ved å mase... *sukk*

[melkekua™]

Jeg fikk min datter når jeg var 29 år...så jeg skjønner godt at du føler at du er litt seint ute..min mor fikk selv sitt første barn når hun var 18 og sitt siste når hun var 30.....og jeg må si at det er noe som surrer i bakhodet mitt nå og da. Før jeg fikk barn hadde jeg en veldig rar syklus eller ingen syklus for å si det sånn...mensen ble rett og slett borte. Ble sammen med gubben jeg er gift med, fortalte om ønsket om barn (visste jo ikke om jeg kunne på det tidspunktet) og han han taklet det utrolig bra. Jeg klarte å gå ned 15 kg...så fornøyd...sluttet med p-pillen og da satt snuppa som et skudd (er en av de heldige). Etter amming kom mensen tilbake, og nå er den stabil, og er så lykkelig. Hvis jeg ikke blir gravid igjen så skal jeg prise meg lykkelig for den prinsessa jeg har. Du kan tenke deg hvilken lettelse det gav meg når jeg kunne bli gravid! Nå begynte jeg å skravle.....hehe!

 

Det jeg synes du skal gjøre er å ha et lite oppgjør med deg selv.....på en sånn måte at du kan leve med hans avgjørelse. Siden du vil leve med han uten at det evt. blir barn så tror jeg du må slo deg til ro med at dette kan ta tid. Om du skjønner hva jeg mener?

 

Hva med at han begynner å betale for prevansjon...hehe...kanskje det får han på andre tanker....kanskje litt under beltestedet.....hehe!

 

Er enig med deg, er godt å få ut sånne tanker ;o)

[Anonym bruker]

Godt at det ordnet seg for deg og jeg ønsker deg så masse lykke til med nr 2. Ser at du er mye her inne, og har tidligere tenkt at det er du som holder dette forumet i gang.

 

ja, jeg kom vel også fram til det her i sted; at jeg må at et oppgjør med meg selv først nå, og så snakke med min kjære. Enn så lenge er vi vel i rute til å begynne prøvingen i oktober, så jeg får roe meg ned til da, og se hva som skjer da. Enn så lenge har det ikke dukket opp noe som kan forskyve det noe mer.

[melkekua™]

Det er ikke lenge til oktober ) Er jo august allerede! Så lev livet disse månedene fram til da og så ser du hva fremtiden bringer etter det ) Kanskje han overrasker deg! Så vær lur å ikke nevne barn fram til da! Du klarer sikkert å holde deg ;o) Hvis ikke så får du lete meg opp her inne! Lykke til! Ønske deg all mulig lykke!

[Venter endelig! 26.07.08]

hehe... etter jeg ble 20 måtte jeg jo betale alt av prevensjon selv.. så jeg sa til samboeren min at skulle jeg betale halvparten i hus og det som hører med der, så kunne han betale halvparten av p-pillene..

for det er ikke bare for min del jeg går på dem.. kunne gjerne sluttet på dem jeg;)

så det skulle han.. var ikke noe problem nei;)

[Anonym bruker]

hehe - nå har nå ikke de p-pillene vært den største utgiften vår da... Men vi bør vel ikke nevne at en baby koster mye, mye mer enn piller både opp og i mente

 

 

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev dette innlegget. Det er flere anonyme her, så det er vanskelig å si hvem som er hvem. =) Så mange som har skrevet. Godt å ha noen som hører på hva man har å si.

 

Jeg har hatt den vanskelige alvorspraten med min kjære. Han vil ha barn. Og vil at jeg skal være mamma`n til barna hans. Vi har pratet om at vi begge ønsker oss 3 barn, hvis vi klarer å få til det. Han sier han vil bli verdens beste pappa, men han er bare ikke helt klar for det enda. Jeg har ønsket meg en beibi i flere år nå. Det vet han. Derfor var vi prøvere i 6 pp. Nå vil han altså vente. Hvor lenge vet han ikke, noe som jeg synes er frustrerende. Men det er han jeg elsker og vil ha barn sammen med, så da må jeg bare vente. Men det gjør vondt, veldig vondt. Takler kjentes graviditeter og små bebiser ganske dårlig. Blir så lei meg! Særlig når det er så mange rundt oss nå som har fått og skal ha. Vet min beste venninne er prøver, og gruver meg til den dagen hun kommer til meg å forteller at hun er gravid.

 

Jeg kunne aldri tro at dette kunne slite så psykisk på meg. Jeg er liksom ikke slik av person. Visste ikke det kunne bo så mye sjalusi i meg. Jeg må bare lære meg å leve med det. For det skal bli min tur en gang. Har sakt til min sambo at det er de som kan slite i flere år med å få barn. Så jeg øsnker ikke vente så mange år.

 

Hyggelig at så mange har skrevet. Takk og takker for gode klemmer! Jeg har ikke noen å prate med om dette. Mine venner har jeg ikke lysst til å prate med. Så det gorde gått å få det ut. Masse lykke til med beibi-lagingen! Stor klem fra meg =)