April: *Lykketrollet*

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Du, har du fått svar fra ul om at det er jente i magen forresten (hvis jeg kan spør da) - husker du hadde innlegg om jentefølelse tidligere, eller var det kanskje ul-resultat?? Jeg er lost og nyskjerrig, men hvis det er hemmelig så er det helt greit ;o)

[Lykketrollet 05♂+06♀+10♀]

Så koselig at du husker det :-) Jentefølelsen har vært kjempesterk hele veien ja, faktisk fra før unnfangelsen. På første ul var jordmor i tvil, men landet til slutt på at det var ei jente (med forbehold..). Vi var tilbake en måned senere, og da kunne hun fortelle at dette var definitivt en jente. Så følelsene var helt riktige de.

Må bare legge til noe kjempekoselig: Jeg gikk i byen i høst, og kom over en supersøt, rød kåpe som jeg bare måtte kjøpe. (Litt sprøtt med tanke på at jeg hverken hadde noen jente, eller var gravid med en.) Den kjøpte jeg i str. ett år. Og denne lille jenta blir født i november i år sannsynligvis, og er ett år til neste vinter er her. Søtt eller? :-)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

oj, så artig! Det er snålt med sånne følelser. Da jeg ventet Matilde (og før) hadde jeg på følelsen at det var jente og det stemte jo. Samme uka som jeg (og mamma) fant ut at jeg var gravid hadde mamma sett en barnebenk på Ikea som hun bare MÅTTE ha til lille Petrine som hun forventet at jeg skulle få (ikek navnet, men at det var jente - Matilde gikk under kallenavnet Petrine hos mamma fra hun fikk vite det og til hun fikk 'eget' navn), men så tenkte hun at "nei, nå må jeg slutte å tulle - line har jo ikke snakket noe om graviditet, og langt mindre ei jente". Et par dager senere fikk hun vite jeg var gravid, og etter ul i uke 18 visste alle at det var ei jente. Så intuisjon skal man ikke fnyse av!

 

Leste du var sykemeldt også - hvordan går det med deg og formen din??

[Lykketrollet 05♂+06♀+10♀]

Så artig å høre andre som har hatt "samme opplevelser". Du vet, det er jo sånnt man nesten ikke tør si til folk, i frykt for å bli tatt for å være helt freaky. Men det blir veldig personlig og spesielt når slike følelser slår til.

 

Jeg er fullt sykemeldt nå, og kommer til å være det ut svangerskapet. Jeg prioriterte jobben altfor høyt (Jeg jobbet jo bare noen måneder, og ville liksom ikke være "til bry" på jobben med å bli borte så mye pga kvalmen min), og presset vel kroppen nesten til den stoppet seg selv. Så nå er jeg hjemme og samler krefter til den nye, lille kommer, med god samvittighet (som jeg har jobbet hardt for å få, he,he). Jeg har bekkenløsning denne gangen, så det er jo artig å ha prøvd det også :-P