Gravid og usikker!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg og min samboer har i lengre tid snakket om å få barn sammen. Tok for ca. 1 uke siden en graviditetstest som var positiv. Mente selv at jeg hadde tenkt dette nøye igjennom og trodde at dette var noe jeg helt sikkert ville. Men da jeg tok testen og denne var positiv begynnte jeg å bli usikker. Har den siste uka slitt veldig med hva jeg skal gjøre, om jeg skal beholde barnet eller om jeg skal ta abort. Noen her som har samme erfaring eller kan komme med noen ord som kan hjelpe?

[Anonym bruker]

Det kan jo være mange grunner til at du tviler.

Min opplevelse første graviditet var:"JIPPI...hva har jeg Gjort!!??)

Jeg og min samboer var enige, jeg sluttet med ppillen 8 mnd før jeg ble gravid. Så det var planlagt.

Nå med nr 2 er det også planlagt et halvår i forveien. Men allikevel sitter jeg for meg selv innimellom og tenker rare/naturlige tanker.

Har vi råd til dette, blir dagene ennå mer stressende, flere mnd med bekkenløsning og for ikke snakk om kvalmen som regjerer i kroppen nå... er det verdt det!

Svaret er: det "årner" seg! Praktiske ting faller på plass. Rollene som far og mor faller på plass. Men det er slitsomt og man må jobbe for å få ting til å falle på plass.

 

[Tommage♀♂]

Ikke rart at du tenker sånn! Det er en stor omveltnig i livet når en plutselig er gravid. En ting er å forestille seg å være det, en helt annen ting er å faktisk være det! Men når du har fått sortert tankene dine vil du nok oppdage at enn så skremmende tanken på å bli mor er, så liker du den litt=)

For noen passer det egentlig aldri å bli gravid, for det er alltid noe man skal gjøre først. Men da er det greit at tilfeldighetene bestemmer, ikke sant?

Dette går nok bra=) Så lenge du er i et samboerforhold og har et ellers ordnet liv er det ingen grunn til å ta abort.

Bare vent til du kjenner bevegelse for første gang, første gang du ser babyen hører hjerteslagene, bare gled deg!

Lykke til!

[chianti70]

Kjære deg! Jeg var 32 da jeg fikk min første (i 2003) og er på vei med min andre. Alle tankene dine hadde jeg også da mannen min ikke helt klarte å være glad for graviditeten. Det viste seg at han hadde angst for det hele, men tanken om abbort var ikke aktuelt. Jeg var for gammel til det, synes jeg, da jeg kanskje aldri ville få sjansen igjen. Etter at jeg nå har blitt mor kunne jeg ihvertfall ikke tenke meg å gjøre abbort, selv om det heller ikke "passer" helt å få barn nå, så får jeg tilpasset det! For det er helt fantastisk å bli mor!!! Det ville jeg aldri være for uten. Det gir en helt ny dimensjon i livet som er så givende at tanken på at jeg kanskje aldri skulle bli kjent med det lille menneske er forferdelig å tenke på.

Hvis du er heldig å ha en samboer som er glad i deg, og dere har snakket om det i lengre tid, så skulle alle forholdene ligge til rette. Husk at graviditetstiden vil hjelpe dere til å forberede dere og det blir bare mer og mer gøy! Ultralyden, da det går opp for dere begge at det er virkelig, det er et menneske inni magen gitt! Det er så kos!

Håper at du velger å beholde barnet for barnets og din/deres egen del!

[snartmammapåny]

Vi var og er igrunnen kjempe klar til å få barn, men da jeg satt der med testen så var d av en eller annen grunn med blandede følelser... Tror ikke jeg var forbrett på at d skulle gå så fort, klaffet på første pp... Men jeg glede meg, måtte bare komme over sjokket:) hihi

 

Men d kommer av og til rare tanker om kan vi klare dette, er vi klar for dette;) Men d er muligens hormonene som raser gjennom kroppen som påvirker tankene;)

Jeg er iallefall klar som et egg;)

[smillamilla]

Hei du! ser at det er et litt gammelt innlegg, men jeg kjente meg så igjen! Hadde glemt prev. så begge visste at vi drev litt risikosport, men ble enige om at skjedde det så skjedde det.. og alle venner som prøver bruker jo så langt tid, så neimen om det skjer oss på første forsøk! men jammen..helt merkelig, men plutselig så var jeg GRAVID! hadde IKKE regnet med det, ikke på første forsøk!! men tror det er vanlig å angre litt/betenke seg når det skjer.. er store greier det her! men nå har det roa seg og jeg gleder meg litt.. men for all del; plutselig rammer panikken meg også.. er det fler som har det sånn? håper det er vanlig.. Knøttet kommer midt i mars..