Livredd

[Mamma til to tette]

Hei

 

Er gravid i 6 uke og må bare si at jeg er livredd.

Har sett på forumet at jeg ikke er den eneste som har opplevd spontanaborter. Har hatt 2 på 1 år i 6 og 8 uke. Siste for 6 mnd siden. Førstegangsfødende...Nå er testen blitt positiv igjen, egentlig mens vi hadde ferie-pause mellom pergotime tabl. Må si at det var kun skrekk jeg følte da jeg så testen. Kjenner at jeg ikke klarer å glede meg, bare forbereder meg mentalt på å takle en evt. ny spontanabort. Alle rundt meg, inkl min kjære mann, sier at jeg må slappe av, ikke tenke på det for jeg kan jo ikke gjøre noe fra eller til...men hvordan er det mulig å ikke tenke på det??? Jeg vil jo så inderlig gjerne at det skal gå bra...nå sammenligner jeg alle symptomer jeg har hatt ved tidligere graviditer og tenker altfor mye...noen andre som har gode råd på å takle ny graviditet?

[go`gutten +go`jenta]

Vet hva du føler og det er ikke lett å legge vekk tankene rundt det å miste. Selv er jeg 9 uker på vei nå og begynner nå å føle meg litt tryggere fordi jeg er så kvalm og dårlig. Det skal visst være bra å være kvalm.Men mitt råd er å ta det veldig med ro, ikke stress og mas og la være å løfte tunge ting. Det har hjulpet meg masse. ikke gjør mer enn du orker.. Ønsker deg lykke til.Håper det går bra denne gangen..

[Nei! Ikke en til!]

Hei!

Akkurat sånn hadde jeg det da jeg plutselig fikk positiv graviditetstest julen 2003. Da hadde jeg mistet to ganger, i uke 9 og 7, og hadde fått beskjed av legen på kvinneklinikken om å vente minst tre måneder før vi prøvde igjen, på grunn av fare for at et nytt befruktet egg kunne feste seg i arrvevet etter forrige abort. Det fylte meg utelukkende med fortvilelse å oppdage at jeg nok en gang var blitt gravid - jeg ble både sint og livredd, og kjente at jeg overhodet ikke orket tanken på enda en blødning, ul og utskrapning. For ikke å snakke om den forferdelige ventetiden på kvinneklinikken på Rikshospitalet, sammen med de lykkelige gravide som kom ut med ultralydbildene sine mens jeg satt og gråt og blødde! Jeg husker veldig godt at jeg bare dro på julefest, drakk masse akevitt og prøvde å glemme hele greia.

Det tok flere uker før jeg orket å forholde meg til at jeg faktisk fremdeles var gravid.

I dag sitter min lille gutt på snart to i sofaen ved siden av meg og spiser brødskive med brunost (han overlevde akevitten). Jeg er nå veldig nygravid og forsøker å slappe av i visshet om at det kan og helst vil gå bra. Håper vi begge fortsatt er her om tre måneder, og at vi slapper av i tillit til kroppene våre og gleder oss over svangerskapene. Jeg ønsker deg lykke, lykke til!

[Mamma til to tette]

Hei og takk for fine ord begge to.

Jeg må vel bare overgi meg til at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til, den hjelpesløsheten er vanskelig å svelge! Jeg prøver å slappe av mest mulig men har vel både gode og dårlige dager i forhold til hvor mye jeg tenker på det. Og har jeg en god dag så tar jeg det igjen om natten med noen forferdelige mareritt om at alt har gått galt. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om å rett og slett ikke takle sykehuset, sist satt jeg i mottaket sammen med de som kom inn høygravide og skulle føde...det er også det første jeg tenkte på, jeg orker ikke ventetid, legevakt og velmenende leger som klarer å plumpe ut med de dummeste ting. Men men får vel bare vente og håpe på det beste. lykke til begge to!

[Nei! Ikke en til!]

Hei igjen. Kanskje du har en så fin lege at du kan be om ekstra oppfølging i tiden fremover - siden du er så redd. Det er jo mulig at en forståelsesfull fastlege vil stå ekstra på for å gi deg litt trygghet. Kanskje får du en tidlig ul, og han eller hun gidder muligens å bruke litt tid på å lete etter hjertelyden når du forteller hvor engstelig du er.

Selvsagt har vi ingen garantier likevel, men mest sannsynlig går det bra, ikke sant? Litt større sjanse for det for hvert sekund og minutt som går uten blødning og smerter. Husk det.

Trøsteklem fra meg