Til anonym i den tråden til SuperGlad..

[Mamsen86]

Her er et innlegg som jeg skrev for leeenge siden, ang det å være moden eller ikke.. Jeg har ALDRI påstått på noen som helst måte at jeg er mer moden enn andre her inne, og dette innlegget legger jeg ut KUN for å understreke poenget mitt, for her er det hormoner ute å går fra min side, hihi!

 

 

 

Selv er jeg 19 år.. Og jeg er ung!

Jeg skulle GJERNE ha levd livet et par år til, reist litt, møtt masse nye mennesker, studert et år.. Men plutselig ble ALLE planene mine snudd på hodet! Om jeg er moden nok? Vel.. Jeg er ikke noe mer moden enn andre på min alder.. Jeg setter ikke meg selv opp på noen pidestall for så å bli negativt overrasket når jeg møter litt motgang. Langt i fra.. Jeg vet at "reisen" foran man vil bli humpete og vanskelig til tider. Jeg er tross alt bare 19 år, det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjort før jeg slo meg til ro.

 

Jeg er fult klar over at man kan være moden nok for både det ene og det andre når man er 15-16 år! Det er mange som har klart dette bra og det står det ALL respekt av! Jeg tar virkelig av meg hatten for dere og bøyer meg i støvet!

Selv så er jeg kjempe redd for hvordan det vil bli fremover! Jeg er redd for hvordan jeg skal takle det ene og det andre.. Jeg ser ikke på meg selv som moden nok! Jeg vet ikke om jeg ville vært det når jeg fyller 40 heller.. Jeg tror jeg ville vært like engstelig da, som jeg er nå! "Kommer jeg til å klare dette? Blir jeg en bra mamma?"

Dette er den VIKTIGSTE jobben vi noensinne kommer til å ha livet, jenter! Det er ikke bare å skyve babyen unger senga når vi blir slitne eller stappe den inn i et skap når vi går lei! Det hviler et enormt ansvar over oss.. Og jeg syntes rett og slett at det er skummelt!!

 

Vel.. "Modenheten" er noe jeg føler vokser ilag med magen, hehe! Når man bærer på et slikt mirakel og ansvar, så er det enklere å tenke lengre enn hva nesen rekker. Men hva vil det si å være moden? I dag var jeg ute med datteren til broren min å lagde engler i snøen.. Og det var kjempe morsomt! Om jeg er litt barnslig? Jah.. Det er jeg nok!

 

Selvom jeg hadde sittet med hus og båt og fly og et casino i Las Vegas med drømmetypen, så ville jeg fortsatt lurt på om jeg blir en god mamma! Jeg liker å tro selv at jeg kommer til å bli det, jeg er jo veldig glad i barn! Men dette er jo heltidsjobb..

Jeg føler ikke på noen måte at jeg har tatt feil valg da jeg bestemte meg for å beholde den lille tassen, ikke missforstå! Jeg vet bare at alt ikke vil være en dans på roser fremover, det handler ikke lenger bare om meg! Jeg er ikke "bare" meg lenger..

 

Jeg er et skikkelig vimsehode! Jeg mister alltid husnøklene mine og mobilene mine..!? Dem forsvinner på de merkligste måter! En mistet jeg i do engang.. Mamma sier det at "Du er jo så treig, jeg blir forbauset om du klarer å komme deg tidsnok til din egen begravelse"..

Vel.. Man kan nå da ikke sammenligne babyer med nøkler, det vet jo jeg også! Men det sier litt om meg, hehe!

 

Jeg har ingen anelse om hvordan fremtiden vil bli nå! Men jeg gleder meg til hver dag som kommer, jeg gleder meg til å ta utfordringen og være den beste mammaen jeg kan være! Selvom jeg kanskje ikke er helt moden enda, selvom jeg har noen feil og mangler! Men hey, vis meg den perfekte mor og jeg skal danse salsa på månen!

 

Det jeg prøver å si, jenter.. Vi er alle forskjellige, vi har alle opplevd vårt her i livet. Jeg har vokst opp med en alkoholiker som far, noe som gjorde at jeg tidlig måtte være voksen og "flink jente", da min mor fikk mye psykiske problemer pga dette. Men jeg syntes jeg har klart meg bra, jeg elsker familien min og så klart jeg gjør det jeg kan for at dem skal ha det bra. Men om jeg ville prøvd og planlagt å få barn i en alder av 14-15-16 år? Nei.. Selvom jeg følte meg veldig voksen da jeg gikk ungdomskolen, hehe!

Jeg ble gravid med min eks kjæreste da jeg var 16 år gammel. Vi bodde sammen og jeg trodde at dette skulle vi klare sammen, for jeg elsket han jo. Dette var VIRKELIG kjærligheten. Vel.. Jeg tok feil! Det endte med at han ble voldelig, psykisk manipulerende og rett og slett slem. Da jeg var rundt tre mnd på vei så mistet jeg dette barnet. Den gang da så var det verdens undergang..

Dette høres kanskje litt stygt ut, men på en måte er jeg glad for at det gikk som det gikk for jeg kunne aldri i livet mitt ha tenkt meg å ha et barn med den gutten der. Kjærlighet gjør en blind, er det ikke det man sier..?

 

Uansett.. Nå er det ikke lenge til jeg fyller tjue, jeg er i fast jobb og jeg klarer meg ganske bra på egenhånd. Men jeg vet at et barn ikke er bare, bare! Heldigvis har familien min (mamma og pappa altså) fått mye hjelp opp igjennom årene og nå har jeg to fantastikse "besteforeldre" som gleder seg til den vesle tassen kommer! Jeg føler meg ikke på noen måte alene med dette!

 

Uansett.. Jeg ønsker alle dere andre lykke til med alt sammen! Ung eller ikke ung, moden eller ikke moden.. Det er et lite menneske vi snakker om her!

Jeg er glad den lille tassen bor inni meg i 9 mnd, slik at jeg gradevis kan forbrede meg på mammarollen! Og jeg syntes det er litt deilig å ha litt nervøse følelser en gang i blandt.. Jeg føler at nettopp det er en del av det å bli moden! At jeg vet hvilket ansvar som hviler på mine skuldre..

 

God natt, jenter

Mami19