Begynner å bli vettaskremt....

[susse]

Hei på dere.

Har ikke vært her så mye tidligere men nå er vel snart tiden inne for å begynne å være her.

Vi skal inn til første samtale og undersøkelse på riksen i midten av august og fram til nå har jeg egentlig sett fram til å få hjelp. Vi er foreløpig uforklarlige barnløse. Har aldri vært gravid.

Men nå som det hele nærmer seg kjenner jeg at jeg blir mer og mer stresset av at det nærmer seg...

Eller rettere sagt panikken begynner å spre seg. Er i utangspunktet livredd for gyn selvom man burde jo bli vant til det etterhvert. Men det har noe med hva jeg har vært igjennom tidligere i livet.

Jeg har vært hysterisk på at jeg skulle bli gravid i sommer slik at vi kunne avlyse på riksen men det har ikke skjedd og nå har tiden gått ut i forhold til å klare det slik at jeg kan avlyse.

I tillegg er jeg livredd for at min svigerinde skal klare å bli gravid nå når hun har fått pergo. (jeg har brukt det men det har likevel ikke blitt barn av det)

Blir slitsomt får nå går det liksom ikke et min i løpet av en dag hvor ikke alt dette surrer rundt i hodet mitt...

 

Noen med noen erfaringer eller gode råd som kan roe meg litt?

 

På forhånd takk

[Ambra, 2 IVF+2 frys+2 avbrutt]

Jeg føler med deg... Min manns familie er svært barnerik, men de fleste "har gjort fra seg" før vi avgjorde at vi ville ha barn, kun min yngste svigerinne med mann gjenstår.

Nå snakker de om barn, de er 10 år yngre enn oss og jeg får "prestasjonsangst" da vi har gjennomgått mange pergokurer(doble og triple) og 2 frys,1 avbrutt frys og 2 IVF-forsøk....

Ser ikke at vi skal lykkes da vi ikke har kommet i mål så langt...

Det er noe som holder meg tilbake med å "tilstå" at vi sliter til tross for at jeg lider/har lidd av alvorlig sykdom som gjør at vi ikke har lykkes, det er vel dessverre ennå et tabubelagt område å lide av ufrivillig barnløshet til tross for at det blir flere og flere av oss...

Jeg har tenkt mye på hva jeg vil føle dersom de blir gravide før oss selv om de er unge og vi forhåpentligvis klarer det før dem, det vil bli ekstremt tungt å bære.

Sliter med tanken på adopsjon, det er jo fantastisk å tanke på å få gitt et barn en ny sjanse i livet samtidig som det er tungt å innstille seg på å ikke å se sitt eget kjøtt og blod vokse opp. Det høres egoistisk, jeg vet det, men hvorfor skal det egentilig ikke høres egoistisk ut? De fleste andre tar jo det som en selvfølge å få egne barn, hvorfor skal ikke vi ta det som en selvfølge????

Følelsene svinger dag for dag, det er ikke noe fasitsvar for å takle dette.

Noen dager synes jeg adopsjon er kjempeflott og meningsfylt, noen dager synes jeg det er kjempeurettferdig....

Ikke lett dette!

Jeg er ikke religiøs, men tenker oftere og oftere at det som skjer, det skjer. Hvis Gud vil får vi vårt eget barn, vi er gode mennesker som har mye å gi. Det er ikke vår feil at Gud har gitt meg denne sykdommen som har gjort livet mitt så vanskelig....

Store til-lykke-klemmer til deg og din mann